Virker buddhismen tiltrekkende for deg?

[olefiver]

Litt personlige spørmål, men hva legger du i å følge buddhistisk tankesett, ser du deg selv som en buddhist og hvis ja hvilken retning er det du ligger nærmest.

5102263[/snapback]

Hva legger jeg i buddhistisk tankesett... Hmm...

 

Jeg vet at livet på jorden innebærer lidelse. Jeg vet det er en årsak til lidelse. Jeg vet at Nirvana er slutten av lidelsen og at den åttefoldige sti er veien dit.

 

Dette er prinsipper som kom gradvis til meg i løpet av barne/ungdomskole og ble låst i sten (hodet mitt ^^ ) i løpet av konfirmasjonen. Det er også en forenklet versjon av de fire edle sannheter. Sikkert noen nå som vil si "du leste sikkert om buddhisme før konfen. så du fant ikke dette av deg sjøl". Vel, jeg kan *garantere* at jeg spikra halvparten *helt* uten "hjelp" (lidelse delen, jeg hadde det for jævlig på barne/ungdomskolen). Derfra var det ikke lang vei til å håpe at det fantes en vei ut til noe bedre, og det fant jeg at det var.

 

Den åttefoldige sti (slik jeg husker på sittende rumpe):

Riktig forståelse eller perspektiv.

Riktig tankemåte.

Riktig tale.

Riktig handling.

Riktig livsstil.

Riktig bestrebelse.

Riktig sindighet.

Riktig konsentrasjon.

Jeg fant ut at buddhismen hadde en vei ut av lidelsen, så jeg satte meg ned for å lese og finne ut av dette, kunne buddhismen gi meg et bedre liv? (for som sagt, jeg hadde det *jævlig*) Det en alltid finner er at de aller fleste religioner likner sterkt på hverandre, men for meg var "inndelingen" i den åttefoldige sti mer ... riktig. Den talte til meg på en måte.

For meg er Den Åttefoldige Sti en slags teoretisk rettesnor, et middel for å forstå og "bevise" de fire edle sannheter. For å være litt metaforisk så *følger* en ikke Den Åttefoldige Sti, en går på den. Gjennom meditasjon vil en få viten om hvor stien går videre, og som hjelp for å gå på stien bør (ikke må) en følge De Fem Rettledninger.

 

Og her er det noe viktig. De Fem Rettledninger er ikke absolutte "du skal" bud eller krav. De er rettesnorer, et livs kompass (en trenger egentlig kun kart for å navigere gjennom en skog, men et kompass hjelper mye); en buddhist som følger De Fem Rettledninger har sagt til seg selv: "Jeg skal prøve å"

- avstå fra å skade levende skapninger (drap, vold)

- avstå fra å ta ting som ikke har blitt gitt meg (stjeling)

- avstå fra seksuelle utskeielser, eks. misbruke seksuelt.

- avstå fra ukorrekt bruk av tale (lyve, frastøtende språk, baktaling, tomt prat).

- avstå fra rusmidler som forkludrer sinnet og resulterer i likgyldighet

 

Dette er linjene jeg prøver å følge. Men det er jo en helhet i dette, og å si at jeg følger kun de fem rettledninger blir feil, det er bare det at de er mest synlige i det daglige. Jeg kunne ha svart med de fem rettledninger på spørsmålet om "å følge buddhistisk tankesett", men jeg syns dette ble tynt og uten sammenheng så jeg skrev litt mer.

 

Ser jeg meg selv som en buddhist? JA, men jeg ser også at jeg har et godt stykke igjen til at jeg vil si jeg er en god buddhist, har (nok) en del dårlig karma å veie opp for og jeg mediterer ikke på langt nær så mye som jeg ønsker å gjøre.

Ellers heller jeg mot Zen. Men en meget sentral del i Zen er læreren. Zen fokuserer på direkte kommunikasjon, kontra studie av tekster, og Zen-læreren (sensei, på japansk) er en viktig del av dette. Så selv om jeg kaller meg buddhist, kaller jeg meg ikke Zen-buddhist, ti eg har ei ein lærar.

Endret 4. november 2005 av olefiver

[Zethyr]

nisje religion? hvor mange i asia er buddister i dag? sulter de? (ok, se bort fra totalitære regimer som NK)

 

Unge gutter/menn blir ofte munker i ettpar år ettersom jeg forstår, som enslags livserfaring, for så å gå videre med livet sitt som "normale" folk.... 1 år som munk vs 1 år i kongens klær... er det virkelig så galt?

Langt ifra alle fortsetter som (eller blir i det heletatt) munker, på samme måte som at ikke alle kristne blir prester...

5101933[/snapback]

Snakket her om Buddhist-munker spesielt. I og med at de ikke skal jobbe, ikke skal eie noe, e.l., er det klart at samfunnet vil gå dårligere for hver person som er buddhistmunk.

 

Når guttene når en viss alder pleier de som regel å bli noviser, men det er kun for å se om det er en tilværelse som passer for dem. Dersom det viser seg at de heller vil tjene egne penger, og prøve å få et godt liv nogenlunde uanhengig av andres nåde, så velger de å slutte. Dersom de liker snylter-tilværelsen og latskapen (spiss-satt), så velger de å gå veien for å bli en munk.

[olefiver]

Snakket her om Buddhist-munker spesielt. I og med at de ikke skal jobbe, ikke skal eie noe, e.l., er det klart at samfunnet vil gå dårligere for hver person som er buddhistmunk.

 

Når guttene når en viss alder pleier de som regel å bli noviser, men det er kun for å se om det er en tilværelse som passer for dem. Dersom det viser seg at de heller vil tjene egne penger, og prøve å få et godt liv nogenlunde uanhengig av andres nåde, så velger de å slutte. Dersom de liker snylter-tilværelsen og latskapen (spiss-satt), så velger de å gå veien for å bli en munk.

5104300[/snapback]

Samme sak om alle var f.eks. katolske munker, som ikke har lov til å få barn. yay, ingen tilvekst, mennesket borte.

 

Hvis en skal snakke om fordele/ulemper ved religion bør en snakke om hvordan folk flest "skal" oppføre seg innen for visse religioner.

En troende buddhist er ingen buddhistiskmunk, en troende kristen er ingen prest, en troende muslim er ingen imam osv.

Poenget ditt er riktig, men det er også irrelevant, siden tråden ikke handler om å bli en geistlig person.

[MrLee]

olefiver: my point exactly, said 1000 times better ...

[fal]

Trenger ikke å ta på ilden for å lære at jeg brenner meg, beklager.

5101333[/snapback]

Hvorfor skal du beklage for det?

Fordi du ikke er mann kanskje, hæ? Tåler ikke smerte, den deilige, deilige smerten, hæ? Girlyman

 

Eh, bare tuller med deg

Det er sant det du sier, men du VIL komme til å brenne deg og dermed få den erfaringen. Men er du et mindre komplett menneske hvis du aldri erfarer hvordan det er å brenne seg?

Uansett

Jeg snakker ikke om at alle skal utsette seg for fare for å finne sin "plass i verden" eller identitet. Jeg snakker om at alle mennesker har en periode i livet hvor de tester ut verdens dogmer, egne grenser og samfunnet generellt. Og det var mer enn kommentar til innleggene til RagnarDanneskjold og howzer...

 

"If you go throu life without feeling things, you're no better than an amoeba, no better than a bank manager" - Dave Lister

5101521[/snapback]

 

Vel, det er sant det du sier, men til en viss grad. Jeg vil nok si at man bør oppleve ting som er både vondt og godt, men akkurat her er jeg ikke villig til å prøve noe nytt siden dette fungerer utmerket og jeg ikke føler noe behov for noe som helst form for frelse (evt. nirvana).

[Mr.Locke]

Må bare tilføye litt her (er buddhist selv), Det er flere grener innen buddhisme, akkuratt som kristendommen og andre religioner.

Noen strengere enn andre, og Zen-buddhismen er den "strengeste" (I så stor grad Buddhisme kan bli "strengt" i det hele tatt). Men ikke engang Zen-læren tilsier noe absolutt, den bare går mere konkret til verks på definisjonen av Nirvana, reinkarnasjon og veien dit utover hva Buddha sa. Dvs. Zen er en skreven tolkning av hva Buddha muligens mente når han sa enkelte ting, som en gruppe mennesker har bestemt seg for å prøve følge sammen.

 

(Veldig mye i Buddhismen dreier seg nettopp om det å "prøve" og å "oppnå" istedet for å bruke absolutt-begrep som "må" og "skal".)

 

Den originale formen for buddhisme (den jeg er tilhenger av) har ingen fellestolkning/fellesregler, kun råd. Dvs, man burde ikke gjøre sånn og sånn, men den påpeker også at ingen har pekt med hånden ned på jorden og sagt at slik og sånn er det.

Ingen av grenene innen Buddhisme påkaller seg heller noen rett til å si at de er bedre Buddhister enn andre Buddhister osv. Dvs alle tolkningene og retningene legger vekt på nettopp det at de er tolkninger, inklusive Zen.

 

Veien ut av lidelse innen Buddhisme er enkel, og som Buddha selv sa "Man kan ikke være en del av virkeligheten rundt seg før man omfavner den i sin fulle prakt, smerte, såvel som glede er en del av virkeligheten, å vende ryggen til en av brødrene, er fornektelse."

 

Med andre ord, fornektelse er den eneste form for smerte som ikke kan omfavnes eller gjøres noe med. All annen smerte er ekte og en del av virkeligheten og man blir ikke "lykkelig" før man innser at også smerte, som glede er ekte følelser man skal omfavne og være takknemlig for å kunne oppleve, ikke fordi det er smerte eller glede, men fordi det er ekte, og alt som er ekte er en opplevelse og erfaring rikere.

 

Et enklere ordtak er vel : "det er bedre å leve i et ekte smerte, enn i falsk lykke."

 

Falsk lykke = fornektelse, og dermed en smerte så dyp at man ikke kan gjøre noe med det før man åpner øynene.

 

ekte smerte = potensiale for å gjøre noe med situasjonen, og oppnå ekte lykke.

 

Dette heller også begge veier, dvs. man skal ikke fornekte noen av delene, hverken smerte eller glede. Det er f.eks veldig mange som fornekter glede, f.eks mange som i et forhold ikke tør å stole på noen, ikke tør å være lykkelig, i frykt for at de skal falle hardt ned igjen, det er da en evig smerte å leve i en slik frykt.

Andre eksempler er religioner som fornekter sex som noe naturlig og bra, og har dermed satt et strengt regelverk for hvordan sex skal utføres nøyaktig for at det ikke skal være "urent", dette medfører også mye smerte i form av fornektelse og undertrykkelse av naturlige innstinkter.

 

Mye metaforer kanskje, men det ligger logikk bak det hele.

Man må heller ikke tro på reinkarnasjon i Buddhismen, selvom f.eks Zen har utvidet begrepet til noe konkret noe, f.eks en mark var bestemoren min.

Det Buddha mente derimot, er ganske logisk, at alt blir reinkarnert og har evil liv gjennom andre.

Dvs. sommerfugl-effekten. Handlingen jeg gjør nå (skrive denne posten) gjør at du som leser denne posten gjør akkuratt det å lese denne posten nå i 1 minutt istedet for å gjøre noe annet. Hadde ikke jeg skrevet denne posten ville du gjort noe annet, kanskje lest en annen post, men uansett ville du gjort noe annet.

 

Da har jeg forandret hva du gjorde i en liten kort tid, det kan også påvirke hverdagen din, f.eks kaffekjelen kanskje koker over på den tiden inne på kjøkkenet ditt, kanskje du glemmer å sjekke en melding på mobilen din som du hadde tenkt å lese før du begynte å lese denne posten, og kanskje den meldingen på mobilen din gjelder noe viktig, f.eks en venn av deg som har satt seg fast i en fjellvegg etter et fall, og telefonen hans er så ødelagt at mikrofonen/lyden ikke virker så han får kun sendt meldinger, kanskje han dør siden du ikke leste meldingen i tide, noe som da forandrer livet til alle rundt han som igjen får dem til å handle litt annerledes osv osv og sånn påvirker det andre utover i tid i en domino-effekt som varer for alltid med en ørliten forandring enn hvis jeg ikke hadde skrevet posten.

På den måten lever jeg da "evig", dvs den ene handlingen jeg gjorde gir evig ekko/ørliten forandring som påvirker stadig flere og flere, uten å noensinne vite hva som startet det, og konsekvensen av den handlingen fortsetter lenge etter min død, lenge etter at jeg slutter å eksistere fysisk.

 

Det Buddha også mente, var at jeg for 1 sekund siden, ikke er den samme som jeg akkuratt nå, og om 1 sekund fra nå så er jeg ikke den nøyaktig samme som jeg var nå, dvs tid gjør at man ikke er statisk, men i konstant forandring.

 

Noe annet Buddha sa, er at mange kommer til å tolke det han mente og tenkte i alle mulige retninger, f.eks slik som jeg gjør nå, og at sånn skal det være, for ingenting er 100% sikkert, for det eneste som gjør noe 100% sikkert er frihet fra allt behov (Nirvana), og når/hvis man når det, så skal man glemme det/ulære og begynne på nytt igjen, nettopp for å vise at ingenting er 100% sikkert og ingenting varer evig.

 

Mye av det Buddha sier signaliserer at man ikke skal skade andre, man skal se på alt som unikt og likeverdig, men ingenting tilsier at du må noe som helst, eller at hvis du går i mot det så kommer du til noe helvete. Alt er bare antydninger, og er vel den eneste religionen som faktisk stoler 100% på leseren/tilhengeren sin egen bedømningsevne, at de tolker det og bedømmer rådene i riktig retning. Buddhismen helgarderer seg ikke basert på frykt, med trusler om at gjør du slik, ja da kommer du til helvete slik som stort sett alle andre religioner gjør.

 

Man kan på en måte si at Buddhismen er naiv av hensikt, dvs. ikke av ignoranse eller dumhet, men av eget valg, f.eks at man skal stole på noen til det motsatte er bevist, istedet for at man skal kreve at de rundt seg skal slite ræva av seg for at du til slutt skal stole på dem.

 

Dvs, i Buddhismen så stoler man ikke på noen fordi de er til å stole på eller ikke, men fordi man velger å stole på dem. Det er ditt valg og din styrke å ha den egenskapen å velge å stole på noen. Den styrken kan smitte, begge veier, så mye at det kan avgjøre om en person faktisk er ærlig/uærlig mot deg.

 

Selvfølgelig, brenner man seg innimellom ved å stole på noen fra begynnelsen av, men stoler man ikke på noen fra begnnelsen av, vil man heller aldri oppleve den "goodwillen" man får fra noen man har tydelig vist og dømt til å være til å stole på. Ofte for folk en mye sterkere vilje til å ville være til å stole på, hvis de faktisk blir behandlet sånn fra begynnelsen av. Og ofte får folk en motvilje og blir mindre til å stole på, hvis man viser fra dag en av at man ikke stoler på dem.

 

Kort forklart: Satser man ingenting, så taper man heller ingenting, men da vinner man heller aldri noe, og det alene er et evig tap i seg selv.

 

Enda kortere: Å stole på er noe man velger å gi, ikke noe man skal jobbe for å få.

 

For meg, er Buddhismen så skremmende logisk at jeg klarer ikke å helhjertet kalle det en religion, noe veldig mange har samme oppfatning om, for den er faktisk ikke basert på eventyr, men på logisk tankegang, uten at det er krydret av overnaturlige gudommelige krefter, og til og med der gir Buddhismen fritt spillerom for at f.eks en Buddhist gjerne må få lov til å være kristen eller muslim samtidig som at de er Buddhist, nettopp igjen fordi den står for at alle er unike og likeverdige og man gjør det som føles rett for seg.

 

Jeg kan f.eks møte en annen Buddhist i denne tråden, som ikke vil kjenne seg igjen i noe av det jeg skriver nå, nettopp fordi sånn er Buddhismen i sin originale form, unik for enhver.

Eneste fellestrekket i Buddhismen er at man skal tenke med både visdom, sjel og hodet.

 

Dvs, man kan ikke fylle seg med all verdens kunnskap, hvis man ikke innehar en visdom som forteller en hvordan man skal bruke den kunnskapen til noe konstruktivt noe.

 

F.eks det finnes mange som har et uhordelig mektig kartotek av kunnskap i hodet sitt, men som mangler totalt visdom og empati, og dermed er all den kunnskapen til ingen nytte, for de vet ikke hvordan de skal benytte den kunnskapen til noe som helst annet enn å kverrullere og sette på plass alle rundt seg.

 

Et annet eksempel, f.eks en som er mester i psykologi og menneskelig analysering. Men allikevel går den personen "under huden" på andre og analyserer andre mot sin vilje, da har han/hun jo ikke lært en verdens ting, hadde personen hatt visdom så hadde personen hatt empati og respekt for at det gjør man ikke mot folks vilje, det er ingen som ønsker det med mindre de ber om det.

 

Rent enkelt så sier Buddhismen noe som at, selvom du kan tråkke på en maur, så er det ingenting som tilsier at du faktisk må det bare fordi du kan det.

 

At makt må ikke brukes bare fordi man har makt.

 

Veldig mange som har kunnskap og makt, bruker det hele tiden rett og slett bare fordi de kan, og dermed har de ikke et fnugg av visdom, og da er den makten og kunnskapen bortkastet.

 

Jeg har alltid siden jeg var liten av hatt et visst tankesett jeg er utstyrt med, meninger osv, og fundert lenge og mye på mange rare ting, og første gang jeg leste utrag og sitater fra Buddha så fikk jeg gåsehud, for det var ting jeg hadde tenkt hele livet 100% ordrett, det var helt latterlig. Det var som om jeg skulle ha skrevet det selv.

 

Alt har sin personlige vri selvfølgelig, jeg kan fortelle om den dagen jeg så "lyset". En dag, når jeg var på rommet mitt, jeg var vel rundt 19-20 tror jeg, var ikke forelsket i noen for øyeblikket eller noe sånnt. Sola skinte inn på rommet på senga hvor jeg lå og slappet av, og jeg tenkte ikke på en verdens ting, alt var stort sett bare fryd og gammen i livet mitt. Plutselig følte jeg meg overveldet og omringet av kjærlighet fra alle kanter og retninger, det var som å være intenst forelsket, men det var ikke rettet mot noen spesiell person, ikke engang meg selv (elsk deg selv), men det var rettet mot absolutt alt og alle rundt meg, for det virket som om alt og alle rundt meg i hele universet sa samtidig (uten stemme) til meg "Vi godtar deg som en av oss, for du har vist at du godtar og aksepterer oss på samme nivå med samme verdi, derfor er du aldri mere alene, du er oss."

 

Ok, overtroisk og ikke noe "bedre" enn andre religiøse "lys" man ser i andre religioner. Men, igjen ganske logisk, det var som om jeg fikk beskjed/bekreftelse på at alt i universet henger sammen, som i et enormt immunsystem hvor alle cellene samarbeider.

 

At du som leser denne posten er en like stor del av meg, som armen min er, og vice versa selvfølgelig, og at derfor har jeg like store følelser for alt liv rundt meg i form av kjærlighet/empati som ovenfor meg selv, uansett tro og synspunkter, ikke basert på hva noen mener og synes, men basert på hva de gjør eller er.

(Er ikke så fryktelig glad i mennesker som f.eks starter kriger og dreper andre mennesker/dyr uten hensikt, det ser jeg på som anti-liv og ikke som en del av det "immunsystemet" jeg er en del av.)

 

De fleste ser lyset når de er langt nede, jeg så det når jeg var høyt oppe. Jeg har aldri følt meg alene siden, men heller aldri før, for jeg har alltid tenkt den logikken, men den dagen fikk jeg på en måte en "bekreftelse" på det. Og det jeg tror på ser jeg jo rundt meg, liv eksisterer jo overalt rundt meg, jeg tror ikke på julenissen, eller på 1 spesiell Gud, for Gud eller ikke Gud, universet og dets uendelige mangfold blir ikke noe mindre spesielt eller mindre magisk pga. en Gud.

Slik jeg ser det så er hele universet, inklusive allt livet, inklusive meg og alle andre skapninger = "Gud".

 

Kort forenklet: Jeg tror på universet som helhet / "The Force (star wars) / karma".

 

Alt jeg har skrevet nå er kun min personlige mening, og ikke "fakta", også de stedene det kan tolkes som om jeg uttaler det som om det hadde vært fakta, og håper virkelig at ingen blir Buddhist etter å ha lest dette, for jeg er prinsipiellt imot å spre / dytte sin egen tro på andre. Jeg mener at Buddhist (og hva som helst annet) må man kun gå inn i eller tro på hvis man føler virkelig at det er noe man har tenkt selv hele tiden / føler selv, og ikke fordi noen har overbevist deg / oppdratt deg til det.

Endret 19. november 2005 av Mr.Locke

[LaughingBuddha]

Om man er enig i at summen av følelser som følge av en handling alltid medfører mer misnøye enn lykke, og om man er enig i at alle bånd til folk eller gjenstander medfører mer misnøye enn lykke i det lange løp, så passer buddhismen for deg. Det er her man finner grunnsteinen i buddhismen som skiller seg ut fra de andre religionene.

 

Den stiller enhver praktiserende mer fritt enn andre religioner, hvertfall noen av retningene. En vikar i min religionstime som selv har vært buddhist, spurte en gang en tibetansk munk "Må jeg godta alt dette for å bli en buddhist?" og svaret ble "Følg det du vil, det er nok".

Da må jeg si at jeg hadde iført meg en kappe for å kunne ta offentlig transport gratis, men gitt blaffen i resten

 

Det som gjør at jeg stusser mest over buddhismen, er tanken på hvordan det ville gått om alle hadde fulgt den...; verden slik vi kjenner den i dag ville knekt sammen.

 

HÆÆÆ!!!!!!!! I land hvor så godt som alle er Buddhsiter slik som Vietnam, Thailand, Bhutan og Tibet før alle kinesrne kom klarte/klarer de seg da aldeles utmerket.

[Hrodebert]

Denne tråden er over fire år gammel og det er vanskelig å forsette en god diskusjon da mange av debattantene fra den gang ikke lenger er aktive på forumet ei heller i tråden. Om man har lyst å debattere dette, anbefales det og starte en ny tråd om tematikken, under forutsetning at dette gjøres på saklige og skikkelige premisser.

 

Tråden stenges.

 

Eventuelle reaksjoner på moderering skal gjøres via "Personlig Melding".