Jeg tror transekjønn er en mental sykdom

[dag1234]

Hvor sier jeg at mennesker med mentale lidelser er mindreverdige, Eyjafjallajökull? Har da aldri ment det, men har alltid hevdet det motsatte i alle tråder her inne. Alltid. For noe tull. 

 

Motargumentet, Garreth, er som jeg har hevdet flere ganger, at transseksualisme ikke er rangert blant mentale lidelser. Det synes jeg er logisk og riktig siden transseksualisme mangler de mest typiske kjennetegn på mental sykdom; en sykelig forvrenging av tanker og/eller følelser. Det finner du ikke ved transseksualisme. Mest sannsynlig er dette en nevrologisk tilstand som rammer noen få, og det spås at diagnosen vil bli flyttet dit om noen år. Det viktigste som har skjedd diagnostisk den senere tid er at den ikke lengre er en sykdomsdiagnose, noe den tidligere var. Dette har jeg hevdet flere ganger i tråden, men folk gidder visst ikke lese.

 

Kjønnsidentitetsforstyrrelse er kanskje en annen type tilstand, men her vet vi for lite. At det er mangt og mye som skjuler seg bak den diagnosen, tror jeg de fleste som jobber med dette vil si seg enig i. Det må være lov å anta at det er et spekter av årsaker bak denne sekkediagnosen, og det må være legitimt å tenke seg at det er en naturlig variasjon og glidende overgang fra cic til trans. Det i seg selv gjør det ikke til en mental sykdom, den som tor det sauser samme likt og ulikt fordi de ikke vet hva som ligger i ordene eller begrepene.

 

Selv har jeg tatt et moderat standpunkt i transpersonspørsmålet, og er på ingen måte ytterliggående. Som tråden her viser er dette et sterkt politisert tema, både hos tilhengere av kjønnsmangfold og hos tilhengere av binære kjønn. Det er i alle fall komplekse fenomen, og mange sterke meninger ute og går. Hvilke er demonstrert i tråden.

 

Min innfallsvinkel er å ha jobbet med en del slike personer i ulike settinger over flere år, kjenner feltet og behandlingen godt, og har sett at mange får det bedre med enkle midler - bare å bli møtt med alminnelig respekt og varme, hjelper mange fortvilte. Så er det også sånn at det ikke er tilstrekkelig; noen må ha mer spesialisert behandling enten psykoterapi eller kjønnsbekreftende behandling i en eller annen art.

 

Jeg ønsker at det skal bli lettere å leve som det en er, så lenge det ikke går ut over andres rett til akkurat det samme. Det gjelder ikke bare transpersoner, men alle mennesker.

 

Jeg vet også at transpersoner er her inne og leser, da er det viktig for meg å gi håp til dem, både alminneliggjøre problemene, fortelle hvor det er hjelp og informere om brukerorganisasjoner.

 

Det er en solidaritetshandling fra min side; jeg ønsker å rekke ut en hånd til en gruppe mennesker som har en vanskelig hverdag, og vise til det vi i dag vet hjelper og som kan gjøre livet lettere.

Det er klart en politisk handling, jeg ønsker å stille meg på de svake og utsattes side, men det er også et karitativt arbeid der min kunnskap og erfaring kan komme andre til nytte. Jeg har ingen planer om å endre på det, ut over å trappe opp virksomheten. Fra i høst starter vi for første gang samtalegruppe for personer med kjønnsutfordringer i Rogaland. Slike har det vært andre steder i landet i flere år, men ikke her hos oss. Det tror jeg blir en suksess, i all beskjedenhet.

 

Det er en utvikling i synet på transpersoner som går fra usynliggjøring til benekting, sykeliggjøring og latterliggjøring. Disse mekanismene er helseskadelige og rammer transpersoner, slik som det har rammet andre utsatte grupper tidligere. Det vil jeg motvirke, fordi jeg ikke ser disse som syke eller latterlige, men som mennesker som har det vanskelig.

 

Å vikle meg inn i en debatt om hva som er snørr og hva som er bart er som å diskutere pavens skjegg, for å si det sånn. Det er spill av tid og krefter. Dette er mennesker som lider, og som det er riktig og verdifullt å hjelpe. Og et anonymt forum er i alle fall ikke stedet der jeg tenker å bryne meg på den diskusjonen. No way. Oh - no way.

[Eyjafjallajökull]

Hvor sier jeg at mennesker med mentale lidelser er mindreverdige, Eyjafjallajökull? Har da aldri ment det, men har alltid hevdet det motsatte i alle tråder her inne. Alltid. For noe tull. 

 

Det har jeg basert på de siste kommentarene dine her inne, men jeg innrømmer at jeg ikke har lest tråden fra start til slutt. Jeg har bare lest de to siste sidene her. Det virker det som at du ikke vil klassifisere transseksuelle som mentalt forstyrret, fordi det på noen måte undertrykker dem og gjør dem mindreverdige. Psykiske lidelser er ekstremt vanlige og man trakasserer ikke transseksuelle ved å klassifisere ved å innrømme dette, men gjør det rett og slett enklere å hjelpe dem.

 

Jeg regnte med at du ikke egentlig trodde dette, men siden du ikke klarer å argumentere virker det for meg som at du ubevisst er redd for å fornærme dem ved å kalle det en psykisk lidelse.

[dag1234]

Ok, Eyja..... Skjønner at mange ikke har fått med seg hele tråden.

 

Men transseksuelle er altså ikke mentalt syke i følge diagnose-kriteriene, fordi transseksualisme mangler helt avgjørende symptom som følger av mental sykdom; transseksualisme faller således i en annen kategori diagnoser. Det er så enkelt.

Bare gå inn i DSM eller ICD og se, disse er åpen for alle. Ja, det er en diagnose, men ikke en sykdom - f eks slik som graviditet er en diagnose, men ikke en sykdom. Det er en normalvariant.

 

Så er det en rekke personer her i tråden som har vansker med å godta det, men samme hvor mange ganger de gjentar sin feiloppfatning, så blir det ikke mere sant.

Transseksualisme er ikke mer en mental sykdom enn tannverk er diaré. Det er ingen sammenheng. Man kan like det eller ikke, men det er saken irrelevant. 
Dette er ikke noe jeg privat har funnet ut, det er hva som er fastlagt i sykdomskriteriene. Dette er det internasjonal enighet om, sånn på FN-nivå. 

Det er selvsagt ikke mindreverdig å ha en psykisk sykdom, skulle bare mangle, selv om det var det TS forsøkte å gjøre da han startet tråden; han ville sykeliggjøre noe som ikke er en sykdom ved å sette transseksuelle i bås med mentalt syke. Det er en stråmannsargumentasjon og en ganske vanlig måte å marginalisere grupper på. Simpelt gjort av det som etterhvert viste seg å være et nettroll.

[dag1234]

Fint intervju som tar opp akkurat det som er trådens tema.

 

http://www.dagbladet.no/nyheter/ubatkapteinens-dobbeltliv/60244734

[Løgn]

Motargumentet, Garreth, er som jeg har hevdet flere ganger, at transseksualisme ikke er rangert blant mentale lidelser. Det synes jeg er logisk og riktig siden transseksualisme mangler de mest typiske kjennetegn på mental sykdom; en sykelig forvrenging av tanker og/eller følelser. Det finner du ikke ved transseksualisme.

Takk for at du omsider produserte et argument. Det var på høy tid. Argumentet ditt er imidlertid en påstand som er verdt å se nærmere på.

 

Det du mener er grunnen til at transseksualisme ikke skal anses som en mental lidelse er at transeksualisme angivelig ikke inkluderer "sykelig forvrenging av tanker og/eller følelser".

 

Transpersoner opplever seg selv som å være motsatt kjønn av hva de faktisk er. Det er naturligvis en smal sak å argumentere for at dette er en sykelig forvrengig av pasientens tanker og tilhørende følelser.

 

1) Forvrengte tanker. Pasienten har en beviselig forvrengt identitetsforståelse fordi pasientens identitetsforståelse og opplevelse av sitt eget kjønn ikke samsvarer med biologisk kjønn. Tanker om egen kjønnsidentitet samsvarer ikke med realitet. Tankene om at man egentlig er av motsatt kjønn er dermed ikke realistiske, og følgelig forvrengt - fordi man ikke er av motsatt kjønn. Man er av biologisk kjønn.

2) Sykelig følelser. Pasientens identitetsforstyrrelse er ikke triviell fordi den fører til et ubehag (dysfori) som må behandles profesjonelt for å mitigeres. Tanker (forvrengt identitetsforståelse) som produserer en lidelse (kjønnsdysfori) som krever behandling må anses å være "sykelige", om begrepet i det hele tatt skal gi mening. Uten behandling kan kjønnsdysforien utvikle seg til ytterligere mentale lidelser som depresjon og angst.

 

1: Pasientens lidelse fører til et ubehag som må behandles psykologisk og medisinsk. Pasienten lider derfor av en lidelse, og er følgelig ikke frisk.

 

2: Pasientens lidelse oppfyller kravene for mentale lidelser ("sykelig forvrenging av tanker og/eller følelser"), og må følgelig anses for å være en mental lidelse.

 

Dagens behandling tar imidlertid sikte på å underbygge pasientens forvrengte identitetsforståelse ved å endre pasientens kroppsfasong - og funksjonalitet gjennom hormonbehandling og operasjoner, slik at pasientens kropp samsvarer med pasientens identitetsforståelse. Etter utfasingen av diagnosen "kjønnsidentitetsforstyrrelse", og introduksjonen av den nye diagnosen "kjønnsdysfori" tar behandlingen utelukkende sikte på å behandle pasientens sykelig forvrengte følelser, men ikke de underliggende forvrengte tankene. Dette er en omvendt behandlingsform som ikke tar sikte på å kurere pasienten, men som snarere tar sikte på livsvarig behandling, med livsvarig oppfølging, langsiktige og høye kostnader, og økt belastning for helsesystemet - som også går på bekostning av andre syke pasienter.

 

Uansett behandling, vil det naturligvis påløpe kostnader og belastning på helsesystemet, men en behandlingsform som fokuserer på symptomene, ikke lidelsen er intensjonelt langsiktig, og vil følgelig være en høyere belastning både for pasienten og samfunnet enn en eventuell behandlingsform som tar sikte på å rette opp selve lidelsen.

 

3: Behandlingens endrede fokus fra lidelse til symptom er ineffektivt (livsvarig behandling / langsiktige kostnader), og ikke noen endelig kur siden kroppen ikke kan produsere kjønnshormoner den ikke er ment til å produsere. Dagens ineffektive behandling må dermed vedvare livet ut.

 

Dersom pasienten kan få hjelp til å identifisere seg med sitt biologiske kjønn, vil pasienten være kurert, og frisk, og ikke trenge oppfølgende eller kontinuerlig behandling livet ut. Dersom en slik kur kan utvikles, vil hver pasient være en engangskostnad og engangsbelastning for samfunnet og helsevesenet. I dag er dette imidlertid ikke tilfelle. I dag sykeliggjør vi disse menneskene ved å gi dem livsvarig behandling for å behandle symptomer, ikke lidelse. Første steg i å kunne utvikle en effektiv behandlingsform for å kurere en lidelse må være å erkjenne at lidelsen er reell. Derfor er det et steg i gal retning å kjempe for mental og retorisk blindhet ved å utelukke en konseptuell forståelse og definisjon av selve lidelsen, samtidig som man endrer fokuset fra lidelse til symptom. Dette problemet løses heller ikke ved å i etterkant kjempe for at samfunnet på generell basis anser den lidende personen som "helt normal".

 

4: En behandlingsform som tar sikte på å kurere selve lidelsen vil være å foretrekke, men dette krever i første omgang forståelse for at lidelsen er reell. Å utydeliggjøre eller kjempe for å fjerne den konseptuelle forståelsen av lidelsen er kontraintuitivt, og er å arbeide imot målsetningen om å gjøre livet til pasienten permanent selvstendig og verdig (ikke avhengig av kontinuerlig behandling).

 

Dagens behandling følger samme logikk som en person som tar opp et lån, for så å kun betale renteavdrag. Man blir aldri gjeldsfri på den måten. På samme måte som pasienten aldri blir frisk gjennom behandling som aldri er ment for å kurere den faktiske og underliggende lidelsen.

 

Dersom man imidlertid anser lidelsen for hva den er, kan man fokusere på å behandle selve problemet, fremfor å behandle symptomer. Man har riktignok ikke lykkes med dette hittil. Det betyr imidlertid ikke at lidelsen ikke kan kureres. Og det betyr heller ikke at man må fornekte lidelsen og late som at den ikke eksisterer. Behandlingen disse menneskene gjennomgår i dag er i seg selv et bevis på at lidelsen er reell. Men likevel må man altså snakke seg rundt det, og aldri påpeke det direkte. Dette er totalt meningsløst. Selv i tilfellet hvor det er enighet om at lidelsen ikke kan kureres, er det intellektuelt uærlig å fornekte at lidelsen er reell. Lidelsen er reell. Det er derfor symptomene krever medisinsk og psykologisk behandling. Åpenbart.

 

Mest sannsynlig er dette en nevrologisk tilstand som rammer noen få, og det spås at diagnosen vil bli flyttet dit om noen år.

Hvis det er en nevrologisk "tilstand" som rammer noen få, så er det ikke en "normaltilstand". Det er ikke normalt. Du er villedende, leker med begreper, er intellektuelt uærlig, og motsier deg selv.

 

Hvis det er en nevrologisk tilstand som krever behandling for å unngå ubehag og utvikling av mentale lidelser, så er det også en lidelse. Hvorfor bruker du en eufemisme og omtaler lidelsen som en "tilstand" fremfor å kalle det en "lidelse"? Dette er nok en gang å være intellektuelt uærlig for å skape retorisk blindhet og maskere problemet.

 

Min innfallsvinkel er å ha jobbet med en del slike personer i ulike settinger over flere år, kjenner feltet og behandlingen godt, og har sett at mange får det bedre med enkle midler - bare å bli møtt med alminnelig respekt og varme, hjelper mange fortvilte.

Dersom du selv er en fagperson er det desto mer kritikkverdig at du ikke kan fremlegge konkrete aspekter som kategorisk atskiller transepersoner fra typiske mentale lidelser når disse har åpenbart overlappende trekk. Det viser manglende forståelse, og det svekker din tillit som fagperson.

 

Det ble nevnt tidligere at noen i tråden er psykolog. Forutsatt at du er psykolog, har vært det i flere år, og angivelig har jobbet "en del" med transpersoner, er det også særdeles merkelig at du ikke har bedre kjennskap til kjønnsidentitetsforstyrrelse enn du fremviser. Det er, som tidligere nevnt, ikke lenge siden denne diagnosen offisielt ble ekskludert fra fagmiljøet.

 

Jeg har riktig nok fått inntrykk av at du nå har lært forskjellen på diagnosene, men jeg sitter også igjen med en distinkt fornemmelse av at det er jeg som har lært deg dette gjennom diskusjonen, da jeg ved flere anledninger har blitt nødt til å poengtere dette entydig for deg.

 

Jeg ønsker at det skal bli lettere å leve som det en er, så lenge det ikke går ut over andres rett til akkurat det samme. Det gjelder ikke bare transpersoner, men alle mennesker.

Du har i prinsippet en god målsetning, men jeg er ikke helt enig. For det første mener jeg at det er mer riktig å jobbe mot at pasienten skal kunne få leve et verdig liv uten å være avhengig av kontinuerlig medisinsk behandling, eller samfunnets tilpasning til pasienten. Altså, verdige og uavhengige liv.

 

For det andre, dersom det ikke er lett "å leve som det en er", og problemene direkte kan kobles til motsetningen mellom biologisk kjønn og subjektivt oppfattet identitet, må denne motsetningen nødvendigvis anses som grunnlaget for lidelsesaspektet som gjør det vanskelig "å leve som det en er". Å fornekte denne sammenhengen er kontraintuitivt, da det også er å jobbe imot en eventuell kur som bare kan frembringes når lidelsen frostås for hva den faktisk er. Således kan din godhjertede handling karakteriseres som en form for dumdristig ondskap, hvor man fremtvinger uvitenhet og konseptuell blindhet i relasjon til problemets realitet, og samtidig dømmer pasienten til livsvarig medisins oppfølging.

 

Jeg fremmer ikke et argument for at samfunnet ikke skal tilpasse seg, eller ikke skal gjøre det lettere for pasienten å leve et verdig liv. Men jeg påpeker at lidelsen er reell. Lidelsen er årsaken til at samfunnet må tilpasse seg pasienten. Hadde ikke lidelsen vært reell, hadde ikke samfunnet trengt å tilpasse seg, og pasienten hadde ikke trengt medisinsk behandling. At enkelte ikke innser dette er tegn på ren fornektelse. Og det er dette jeg har kritisert, og du har illustrert gjennomgående i denne tråden.

 

Vår felles idealiserte målsetning er å gjøre menneskeliv verdige. Men når en metode krever intellektuell uærlighet, er dette et soleklart tegn på at vi beveger oss i feil retning.

 

Jeg vet også at transpersoner er her inne og leser, da er det viktig for meg å gi håp til dem, både alminneliggjøre problemene, fortelle hvor det er hjelp og informere om brukerorganisasjoner.

Igjen prater du motsigende. Du prater om pasientens "problemer" og behov for "hjelp", men benekter at det eksisterer en lidelse. Dette er en åpenbar dissonans, og det er å skape en stor elefant i rommet som man neker å prate om. Du gjør det også intensjonelt - for å hjelpe. Du er bevisst villedende og gjør alt du kan for å unngå og kalle selve problemet en lidelse. I stedet bruker du eufemismer når du kaller lidelsen en "tilstand" eller en "normaltilstand" eller "normalt" (noe som regelrett er en løgn), selv om det beviselig er en lidelse som fører til "problemer", et behov for "hjelp", medisinsk og psykologisk behandling, samt samfunnets tilpasning til disse problemene. Det er denne intellektuelle uærligheten jeg påpeker, og du fornekter. Gang på gang på gang...

 

Jeg sier at å kalle lidelsen "normal" er villedende og løgnaktig fordi statistikken viser en utbredelse på rundt 0,3 %. Det er riktig at det eksisterer normalvariasjon i enhver normalfordelt populasjon. Men å kalle ytterpunktene "normale" er villedende. Det er snittet som er normalt i populasjonen. Ytterpunktene er avvik, eller statistiske uteliggere, og er ikke på noen måte representative for populasjonen totalt sett. De er unormale i forhold til populasjonen. De er unormale.

 

0,3 % tilsvarer 1 av 333 personer. Det er tilsvarende estimert antall mennesker med IQ = 141 (SD15). Det er et statistisk avvik. Det er ikke "normalt".

 

 

 

Jeg setter dette i spoiler fordi det er på siden av sakens direkte fokus, men adresserer dette likevel fordi det er essensielt for å forstå hva som foregår her, og for at leseren skal kunne danne seg en konseptuell forståelse av tilsvatende situasjoner.

 

Det er en solidaritetshandling fra min side; jeg ønsker å rekke ut en hånd til en gruppe mennesker som har en vanskelig hverdag, og vise til det vi i dag vet hjelper og som kan gjøre livet lettere.

Du sidestiller "solidaritetshandling" med fornektelse. Dette er for øvrig gjennomgående i politisk korrekte holdninger. Stikk hodet i sanden, og problemene "forsvinner". Det er nettopp dette motstandere av politisk korrekthet misliker, fordi det er å benekte sin egen intelligens, og påtvinge en fordummende mental blindhet. Du bygger også opp under pasientens egen fornektelse, nøyaktig slik jeg skrev i mine første innlegg, og du ønsker å spre denne fornektelsen utover i hele populasjonen. Du ønsker mental blindhet for utvalgte problem, og støtter retorisk villedende endringer som skal gjøre det vanskelig å påpeke det åpenbare problemet. Dette er helt klassisk for politisk korrekthet. Man ser det i denne diskusjonens kontekst ved å innføre begrepet "kjønnsdysfori" som intensjonelt forbigår selve problemet, og ekskluderingen av "kjønnsidentitetsforstyrrelse" som direkte påpeker problemet. Man ser det ved din egen bruk av eufemismer for å unngå "lidelse"-merkelappen, og man ser det i andre politiske kontekster, f.eks innføringen av begrepet "islamofobi" for å villede og stilne innvandrings- og religionsdebatten. Konseptuell forståelse spiller en rolle, fordi mennesker tenker med konsepter. Når man intensjonelt ekskluderer konseptuell forståelse, eller introduserer nye villedende konsept, underbygger man retorisk villende endringer for å skape mental blindhet for de ønskede konseptene. Det er denne taktikken folk blir mer og mer dritt lei. Det er intellektuelt uærlig. Så lenge den politisk korrekte eliten, og deres tilhengere omfavner fornektelse som strategi, vil de undertrykke et enormt behov for endring fordi et voksende flertall ikke kan akseptere sin egen påtvungede fordumming gjennom påtrungen mental or retorisk blindhet. Dette kan føre til at behovet uttrykkes gjennom aggresjon eller gjennom ekstreme politiske oppblomstringer, som vi er i ferd med å se i USA, Sverige og andre steder i vesten.

 

 

Det er en utvikling i synet på transpersoner som går fra usynliggjøring til benekting, sykeliggjøring og latterliggjøring. Disse mekanismene er helseskadelige og rammer transpersoner, slik som det har rammet andre utsatte grupper tidligere. Det vil jeg motvirke, fordi jeg ikke ser disse som syke eller latterlige, men som mennesker som har det vanskelig.

Her er du igjen intellektuelt uærlig. Benekting er det du selv driver med, som tidligere påpekt. Sykeliggjøring og latterliggjøring samvarierer heller ikke, men har snarere en motsatt korrelasjon enn du antyder her. Det vil være forebyggende mht latterliggjøring å innse at transpersoner er syke. Hvor ofte ser du latterliggjøring av andre syke mennesker? Folk latterliggjør ikke en lidelse av respekt for personen som lider.

 

Å vikle meg inn i en debatt om hva som er snørr og hva som er bart er som å diskutere pavens skjegg, for å si det sånn. Det er spill av tid og krefter. Dette er mennesker som lider, og som det er riktig og verdifullt å hjelpe. Og et anonymt forum er i alle fall ikke stedet der jeg tenker å bryne meg på den diskusjonen. No way. Oh - no way.

Det er nettopp derfor du må starte din egen tråd fremfor å ta over andres tråd. Det er normal folkeskikk. Endret 22. juni 2016 av Løgn

[Løgn]

Det er selvsagt ikke mindreverdig å ha en psykisk sykdom, skulle bare mangle, selv om det var det TS forsøkte å gjøre da han startet tråden; han ville sykeliggjøre noe som ikke er en sykdom ved å sette transseksuelle i bås med mentalt syke. Det er en stråmannsargumentasjon og en ganske vanlig måte å marginalisere grupper på. Simpelt gjort av det som etterhvert viste seg å være et nettroll.

Her blotter du igjen din egen uvitenhet. Man kan ikke lage ståmannsargumentasjon ut av det første argumentet i en diskusjon. En stråmann er et svar på et allerede eksisterende argument.

 

TS sammenligner transseksualisme med en mental lidelse (ref "det er som å tro"). Jeg er for øvrig enig i at TS første post er dårlig artikulert. Det stilles imidlertid spørsmål til den villedende oppfatningen om at mental forvirring kun er en mental lidelse i noen sammenhenger, men ikke i andre sammenlignbare situasjoner. Dette er det verdt å stille spørsmålstegn ved, og du besvarer ikke dette spørsmålet ved å vise til det faktum at det er slik ting er definert. Spørsmålet er "hvorfor".

 

I tillegg angriper du kilden til et kritisk spørsmål (nettroll), for å uskadeliggjøre og legge munnkurv på vedkommende. Dette har imidlertid ingen innvirkning på selve problemstillingen, men viser bare din egen intellektuelle uærlighet - atter en gang.

Endret 22. juni 2016 av Løgn

[Løgn]

Fint intervju som tar opp akkurat det som er trådens tema.

 

http://www.dagbladet.no/nyheter/ubatkapteinens-dobbeltliv/60244734

Artikkelen besvarer ikke spørsmålet om hvorfor identitetsforstyrrelsen ikke er å anse som en mental lidelse. Det bare konstateres at dette var tilfelle, men ikke er det lenger.

 

Ingen begrunnelse, overhodet.

[dag1234]

Jaja, sånn går nu dagan...

Du er i alle fall utholdende, Løgn. Det skal du ha.

[dag1234]

Temaet engasjerer helt til topps i samfunnet. Det er godt å se at vi kommer til å få et fremtidig kongepar like raust og inkluderende som vårt nåværende, og at de setter seg selv inn i en sammenheng med det beste i vår kultur; at vi er inkluderende og lite forskjellsbehandlende folkeslag. Haakons oldefar, Haakon den 7. sa jo 'Jeg er også kommunistenes konge.' 

Kan vi ikke se konturene av Haakon den 8. :'Jeg er også transpersonenes konge'?

Vel, kronprinsparets agenda er videre enn som så, og de ser HLBT-tematikken i et videre perspektiv, noe som kommer frem i brevet de har sendt det norske folk: 

 

http://www.dagbladet.no/kultur/det-er-opp-til-oss-alle-a-jobbe-med-fordommene-vare/60251390

[dag1234]

Harry Benjamin Ressurssenter melder i dag:

Fra fredag 1 juli vil det være mulig å søke om nytt juridisk
kjønn. Det trengs ingen diagnose. Det er kun du selv som bekrefter i søknad at
du trenger nytt juridisk kjønn. 

 

Her er loven: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2016-06-17-46

 

Barn som har fylt 16 år kan selv søke om endring av juridisk
kjønn.

Barn mellom 6 og 16 år må søke om endring av juridisk kjønn

sammen med den eller de som har foreldreansvar for barnet. Dersom foreldre har
felles foreldreansvar, men søknaden fremmes sammen med bare en av dem, kan det
juridiske kjønnet likevel endres dersom dette er til barnets beste.

Behandlingen av

søknader om å endre juridisk kjønn

Søknader om å endre juridisk kjønn behandles av skattekontoret
(folkeregistermyndigheten). Skattekontorets vedtak i sak om endring av juridisk
kjønn kan påklages til Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Søknader fra barn mellom 6 og 16 år som etter § 4 andre ledd andre
punktum fremmes sammen med bare en av dem som har foreldreansvar, behandles av
Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Fylkesmannens vedtak kan påklages til
Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten.

Søknadsblanketten for endring av juridisk kjønn får du ved å

henvende deg til:

Skatt nord

Postboks 6310

9293 Tromsø

Eller via Altinn ved å bruke kontaktskjema
RF-1306. Henvendelsen må merkes med "Skatt nord".

 

Skatt nord

Postboks 6310

9293 Tromsø

Eller via Altinn ved å bruke kontaktskjema
RF-1306. Henvendelsen må merkes med "Skatt nord".

[AnonymDiskusjon]

.

 

Anonymous poster hash: 6ac25...92e Anonymous poster hash: 6ac25...92e

[Captain Kuijt]

.

 

Anonymous poster hash: 6ac25...92e Anonymous poster hash: 6ac25...92e

Det var ett flott og innholdsrikt innlegg. 

[StormEagle]

Se på den søte lille 6 årige jenta:

 

 

Ikke noe galt med henne ikke sant dag1234? Bare en helt normal mentalt frisk 6 årig jente....

[rofl2]

Jeg har ingen personlig interesse for dette tema, men som gjennom over 70+ år har vært interessert i menneskets biologiske opphav og alt som har med den biologiske evolusjon å gjøre, har jeg vel erhvervet en viss innsikt. Etter hva jeg har kunnet finne, er ikke kjønnsidentitet en fiksert, 100% enten - eller egenskap ved et individ.

 

Det skyldes genetikken. Et menneskes genom er et sammensurium av gener fra dets foreldre, og på grunnnlag av disse utvikles det under fosterstadiet et individ. Det er interessant at alle embryo starter som et hun-embryo, det er først senere under fosterutviklingen at differensiering til å bli enten en hun eller han starter. Dessuten, om jeg ikke tar feil, kan det for ulikekjønnede tvillinger ha en betydning at det hormonelle miljø undet utviklingen er påvirket av begge individene, noe som kan påvirke forholdet maskulinitet/femininitet.

 

Det finnes mye kunnskap om alt dette i litteraturen. Biblioteker (Universitetsbiblioteket?) kan fremdeles være brukbare, men ellers finnes det ikke den ting man ikke kan finne en mengde informasjon om på Internet, og man kan jo starte på Wikipedia og følge det videre inn i vitenskapens verden.

 

For øvrig spekuleres det i om Y-kromosomet , altså det mannlige kromosom, helt kan komme til å forsvinne. Det er allerede et svært lite kromosom. Menn har et av hvert, altså XY, mens kvinner har to av det samme, altså XX. Mannen er tydeligvis en bastard. Han er vel bare noe som er 'oppfunnet' av evolusjonen for et eller annet formål. Det er ikke mye en mann kan gjøre som ikke også en kvinne kan gjøre. Men en mann kan ikke bli gravid, det er forskjellen.

 

I dyreverdenen er det mange varianter. også noen som er hermafroditter, se https://no.wikipedia.org/wiki/Hermafrodittisme

Endret 23. juli 2016 av rofl2

[dag1234]

Interessante refleksjoner rofl2.

Det er ikke mye forskning på hva transseksualisme skyldes, men dyreforsøk fra Karolinska viser at det er grunn til å tro at noe går sneis relativt seint i svangerskapet.

De fostre som skal bli gutter trenger enn tilstrekkelig tilførsel av testosteron tidlig i svangerskapet. Dette må gjentas på et seinere tidspunkt for at kjønnsutseende og kjønnsidentiteten skal bli identisk. De dyrene som ikke får tilstrekkelig med testo seint har større sjanse for å bli transseksuelle. Men det gjenstår mye forskning før vi vet sikkert hva som skjer. Dette kan være en mekanisme hos mann-til-kvinne-transseksualisme, men forklarer ikke like godt kvinne-til-mann-tilfellene.

 

Vi vet i dag at transseksualisme ikke er en mental sykdom, disse personene er i seg selv friske, men det er en betydelig belastning å leve med kjønnsinkogruens, noe som disponerer for livsbelastninger og sekundære psykiske plager. Når transseksuelle får behandling så får de langt bedre livskvalitet og er som regel ikke mer syke enn andre mennesker.

 

Transseksualisme er en diagnose, men ikke en sykdomsdiagnose, av historiske grunner er diagnosen plassert sammen med de psykiske lidelsene, og vil antakelig bli flyttet til de nevrologiske lidelsene.

 

Ellers er det som du skriver, ikke et klart skille mellom maskulinitet og femininitet; vi har alle begge deler i oss, om enn i ulike mengder fra person til person.

[Mad Esc]

"Vi vet i dag at transseksualisme ikke er en mental sykdom"

 

Ta propagandaen din og stapp den opp en viss plass.

Det er ikke noe annet en din (latterlige) mening.

[AnonymDiskusjon]

"Vi vet i dag at transseksualisme ikke er en mental sykdom"

 

Ta propagandaen din og stapp den opp en viss plass.

Det er ikke noe annet en din (latterlige) mening.

 

Hans og hele hans fagmiljøs mening. Og vi hører mer på fagfolk enn vi gjør på deg og slike som deg.

 

Anonymous poster hash: c8f93...078

[StormEagle]

 

"Vi vet i dag at transseksualisme ikke er en mental sykdom"

 

Ta propagandaen din og stapp den opp en viss plass.

Det er ikke noe annet en din (latterlige) mening.

 

Hans og hele hans fagmiljøs mening. Og vi hører mer på fagfolk enn vi gjør på deg og slike som deg.

 

Anonymous poster hash: c8f93...078

 

 

Haha blind tro på autoriteter. Et sikkert tegn på religiøsitet...

[AnonymDiskusjon]

Haha blind tro på autoriteter. Et sikkert tegn på religiøsitet...

 

 

Ikke blind tro. Når autoriteten kan legge frem argumentasjon på hvorfor de mener det de mener, ved hjelp av faktiske forsøk, etterprøvbare metoder og kan vise til en historikk med å justere oppfatningen etter hvert som nye fakta kommer på bordet er det helt greit å feste lit ved autoriteten.

 

Hvis autoriteten baserer sin autoritet på argumentasjonen "det som står i boka er sant, fordi det står i boka at det er sant", så kan man si at det dreier seg om religiøsitet.

 

Sånn, så lærte du litt om forskjellen på vitenskap og religion i dag.

 

Anonymous poster hash: c8f93...078

[dag1234]

Det er nok ikke min private mening, men det en er enig om i det internasjonale fagmiljøet. 

 

Transseksualisme er ikke en sykdomsdiagnose, men kan sammenliknes med diagnoser som graviditet, venstrehendthet, osv. Altså tilstander som ikke indikerer sykdom, men heller en annerledeshet. 

 

Transseksualisme mangler de typiske kjennetegnene på en psykiatrisk diagnose; det er ingen realitetsbrist, tankeforstyrrelse eller alvorlig forvrengning av følelseslivet.

Jeg antar at mest sannsynlig er kjønnsinkongruens en del av naturlig variasjon i kjønnsidentitet. Det er når hvordan kroppen ser ut ikke stemmer med hvilket kjønn en opplever å ha. Hos noen er dette så smertelig at de ønsker å få endret på kroppen slik at utsiden stemmer bedre med hvordan de har det på innsiden.