Tråd for analyse av norske setninger og fraser

[ærligøs]

 

Jeg har heller ikke lest den boka. Vi legger denne ballen død, da. 

 

Edit: eventuelt "den" ballen (???)

Endret 21. mars 2016 av ærligøs

[ærligøs]

Jeg har sent inn spørsmål til Språkrådet om de/det. Jeg leste noe mer om dette, men alt jeg leste, tydet på at "det" var feil. Jeg publiserer svaret her når det kommer. 

 

Her er forresten det jeg leste: https://sprakblog.wordpress.com/2015/12/02/visste-du-at-du-visste-dette/

[Imsvale]

Jeg leste noe mer om dette, men alt jeg leste, tydet på at "det" var feil. Jeg publiserer svaret her når det kommer. 

 

Her er forresten det jeg leste: https://sprakblog.wordpress.com/2015/12/02/visste-du-at-du-visste-dette/

 

Mitt inntrykk er at dette ikke er utfyllende nok til å dekke problemstillingen vi har fra språkfeiltråden. Det er ingen tvil om at dersom pronomenet (anaforen) skal peke på et ord som er syntaktisk til stede i den foregående setningen, så må det være samsvar mellom disse. Artikkelen du fant beskriver det som i praksis er unntak fra denne regelen (når man kan bruke det og likevel slippe unna med det («kongruensfri», altså ikke samsvar, men likevel greit)). I begge dine eksempler er det samsvar, men pronomenet peker tilbake til ulike substantiver i setningen før.

 

I språkfeiltråden var det ikke snakk om en gjenstand eller et enkelt (eller sammensatt/flere) substantiv som sådan, men det var likevel kongruens mellom anaforen (det) og frasen(?) den viste til. Hovedproblemet var nok å ha en anafor som viser til noe underforstått der man normalt ville forventet en direkte referanse til noe synlig.

 

Hva heter det som anaforen viser til?

[ærligøs]

 

 

Hva heter det som anaforen viser til?

 

Anaforen viser tilbake til antesedenten (også kalt korrelat av og til). 

Jeg foreslår vi bare venter og ser hva Språkrådet svarer. Dersom de begynner å snakke om løftede predikater, blir jeg deprimert. 

[Imsvale]

Anaforen viser tilbake til antesedenten (også kalt korrelat av og til).

 

Takk!

Mye kan nok sies om underforståtte antesedenter. Det formelle subjektet i det regner er innholdstomt. Det har ingen antesedent, hverken eksplisitt eller implisitt. Fra det helt innholdstomme har man et spektrum av «underforståtthet» for antesedenter, helt til du kommer til den krystallklare sammenhengen mellom anaforen og antesedenten.

Jeg tror ikke man kan kalle noe av det feil, man kan bare dømme ut fra hvor lett det er å få tak i antesedenten. Det skal ikke så mye til før det forvansker lesingen, men noe toleranse har vi.

 

Jeg foreslår vi bare venter og ser hva Språkrådet svarer. Dersom de begynner å snakke om løftede predikater, blir jeg deprimert.

 

La oss håpe på noe bedre. Fikk du med noe om underforståtte antesedenter i spørsmålet?

[ærligøs]

La oss håpe på noe bedre. Fikk du med noe om underforståtte antesedenter i spørsmålet?

 

Nei, det nevnte jeg ikke. Jeg har vært på biblioteket i dag og hentet Vinjes Moderne norsk. Jeg tittet litt i den (jeg får aldri tid å jobbe systematisk med den boka; jeg har lånt den sikkert fem ganger før). Kursorisk lesning antydet at en bør være streng med kongruensen mellom anafor og antesedent. Men ingen av eksemplene jeg så i farta, virket å være likt (like?) vårt eksempel. 

 

Det virket nesten som underforståtthet var uglesett i Vinjes bok. Han bruker ordet "korrelat" og nevner at ytringen "å fiske er det beste farfar vet, men han liker ikke å rense dem" må regnes som feil. Anaforen "dem" skal vise til et flertallsord; det holder ikke at dette er underforstått i "å fiske". Korrelatet som anaforen skal kongruere med, skal ifølge Vinje være i teksten. Det holder ikke at det korrekte korrelatet er i forfatterens fantasi. 

 

Om dette er relevant for vår setning, vet jeg ikke. 

[Imsvale]

Er det så feil at det bør kalles en feil? Vinje mener visst det. Og det er så absolutt relevant. Oppgavesitatet fra språkfeiltråden mangler kongruens og er dermed å anse som feil etter Vinjes syn. Jeg finner det stadig vanskeligere å motsette meg dette synet.

 

Edit: Jeg fant igjen fiske-ytringen i Vinjes Riktig norsk. Takk og pris for at nb.no lar deg søke i bokteksten også. Svevende henvisning kaller han det.

Endret 21. mars 2016 av Imsvale

[ærligøs]

 

 

 

 

I en artikkel i Dagbladet så jeg denne setningen:

Han forsvarer stuntene de utfører med at det øker folks bevissthet rundt vanskelige temaer, og at de trenger en «oppvekker».

Jeg har uthevet ordet "det". Jeg vil spørre om det er riktig med "det" her, eller om det burde stått "de"?

Jeg har lest noe om såkalt "kongruensfri gjenstandsanafori", men jeg vet ikke om det er relevant her. Hva slags anafori er dette?

 

 

I den setningen du gjengir, forstår en «det» som «stuntene de utfører», altså «gjerningene/handlingene de gjør», og i slike tilfeller regnes det ikke som galt om en viser til pronomenet «det» i stedet for å vise til «stuntene» med «de». I dette tilfellet er det kanskje klarest å vise til «det», siden «de» både kan vise til stuntene og til de som gjør dem. – Vil en være litt vrien, kan en si at det ikke er klart i den siste at-setningen om det er folk (publikum) eller de som gjør stuntene, som trenger en «oppvekker».

 

«Anaforiske pronomener» er en benevnelse innenfor språkvitenskapen om pronomener som viser tilbake til noe tidligere i en setning eller tekst.

 

Du kan lese hva førsteamanuensis Olaf Husby ved NTNU skriver om «kongruensfri gjenstandsanafori» her: https://sprakblog.wordpress.com/2015/12/. Hans forklaring er god, etter min mening.

Jeg bare kommer med svaret uten kommentarer. Jeg er treg når det gjelder å fordøye ting. Du må gjerne kommentere. 

[Imsvale]

Vel. Dette bryter med reglene for kongruensfri gjenstandsanafori, slik de er ifølge Olaf Husby, ved at verbet for anaforen ikke er å være (men å øke):
 

2. Hovedverbet i setningen må være «å være» i en eller form.

• Jeg traff Märtha og Haakon. *Det skulle gå på teater.
• Jeg traff Märtha og Haakon. Det er to ivrige teatergjengere.

 

Vet ikke om det er så mye mer å si enn det. Kanskje du skulle svare tilbake og spørre hva de mener om denne regelen? Eventuelt sende spørsmål til Olaf Husby.

 

Edit: På grunn av dette regelbruddet hadde jeg egentlig ikke tenkt på setningen som en som har kongruensfri gjenstandsanafori. Det er kongruens, men med noe som ikke er til stede i teksten (hvilket ifølge Vinje er fy-fy). Det er iallfall én måte å se det på.

Endret 22. mars 2016 av Imsvale

[ærligøs]

 

Jeg har sendt setningen til Husby også på bloggen hans. Dette med disse anaforene er vrient! 

 

Gjenstandsanafori gjelder kanskje for konkrete substantiv, mens vi i vår setning har å gjøre med substantiv som betegner aktivitet. Det var vel det Emancipate antydet også. Men jeg ikke lest noe grammatikk som er åpenbart 100 % relevant for vår setning. 

 

Jeg har 2002-utgaven av Moderne norsk, forresten. 

 

Men jeg er enig med deg at det er noe som skurrer her i forhold til hva Vinje skriver. Vår setning er kanskje et unntak som han ikke har tatt opp til behandling. Jeg kan kikke i Norsk referansegrammatikk.

 

 

Edit: Norsk referansegrammatik sier en del om dette i kapitlet om pronomen. Men jeg fant ikke noe som kunne være et klart svar på det vi lurer på. Den boka godtar tilsynelatende mer av "svevende henvisninger" enn hva Vinje gjør. Men den boka skal vel beskrive faktisk språkbruk og bruker ikke pekefinger.

Endret 22. mars 2016 av ærligøs

[Imsvale]

Spørs om han har tatt inn den biten fra Riktig norsk i 2002-utgaven av Moderne norsk. Jeg fant det(!?) ikke i tidligere utgaver, og 2002-utgaven er ikke i databasen.

 

Husby tar for seg anafori uten kongruens. Vi mener å ha kongruens, men med et usynlig korrelat. (Enten det, eller så er setningen bare feil: kan ikke ha kongruens med et ikke-uttrykt ledd.) Kan vi si at vi har anafori også når korrelatet ikke er til stede i teksten? I så fall har vi anafori med kongruens (eventuelt kongruens uten anafori, merkelig som det enn høres ut). Uansett har vi kongruens.

 

I motsetning til vår setning, er det ikke noe generelt ved substantivene i Husbys eksempler som kan omtales med kongruens med det. (Slik som stuntene de utøver --> det å utøve (disse) stuntene <-- det.) Språkrådets svarperson ser annerledes på det, og mener at korrelatet er slik det står i setningen (det --> stuntene de utfører), og at det kan vises til direkte med det. Men da har vi et regelbrudd som nevnt.

 

Kan jeg si at det muligens har gått litt fort i svingene hos Språkrådet? I beste fall har de oversett regelbruddet. I verste fall kommer ikke artikkelen til anvendelse.

[ærligøs]

 

Jeg tror ikke vi kan ha anafori dersom det ikke er et korrelat i teksten. Jeg tror det vil bryte med definisjonen av anafori, uten at jeg husker den i farta. Jeg tror jeg er litt mer positiv i holdning enn det du er, til bruken av "det" i setningen. Du vil ha "de", mens jeg bare lurer på hvorfor det er riktig med "det". Det siste vet jeg fremdeles ikke, men svaret ble vel antydet i e-posten fra Språkrådet. 

 

Jeg har ikke fått lest noe særlig om dette (fant ikke noe jeg syntes var 100 % relevant), så jeg bare skriver noe mens jeg ikke helt vet hva jeg skal si. Jeg hadde jo tenkt at vi ikke har kongruens i vår setning. Jeg vet at det også finnes noe som kalles "innholdsanafori". Der viser "det" til f.eks. en hel påstand. For eksempel:

 

– Jeg vant ikke i Lotto denne uka heller.

– Det var synd!

 

Men dette synes heller ikke å være relevant for vår setning. Det virker som det er en type anafori som ligger "mellom" gjenstandsanafori og innholdsanafori. Det pekes tilbake på noe som verken er gjenstander eller påstander, men noe annet. 

 

Det er synd at Vinje ikke har tatt for seg en setning som ligner mer på vår. Jeg enig med deg at setningen vår synes å gå på tvers av Vinjes generelle råd. 

Endret 22. mars 2016 av ærligøs

[Imsvale]

Jeg tror ikke vi kan ha anafori dersom det ikke er et korrelat i teksten. Jeg tror det vil bryte med definisjonen av anafori, uten at jeg husker den i farta.

 

Jeg ville også trodd det, men så kom jeg over et stykke om implied antecedents på engelsk Wikipedia. Det får meg til å tro at det ikke er fullt så enkelt å blankt avvise hele konseptet som en ren språkfeil. Jeg ville foretrukket å kalle det en stilfeil, eller stilproblem, i visse tilfeller. Dette fordi det forvansker lesingen, men er ellers ingen katastrofe. Vinjes eksempel er relativt banalt, derfor føles det ikke helt dekkende.

 

Jeg hadde jo tenkt at vi ikke har kongruens i vår setning.

 

Definisjonssak egentlig (ditto for anafori). Jeg kan være med på begge, og forsøker i grunn å se saken fra alle mulige vinkler. Som jeg var inne på tidligere: Dersom vi ikke har kongruens på noen måte, må vi vel si at setningen er feil, enkelt og greit. Husbys artikkel klarer ikke helt å så nok tvil så lenge vår setning ikke passer med reglene hans. Derfor lot jeg være å tenke noe særlig mer over akkurat det tilfellet. Men dersom det er åpning for kongruensfrihet på passende vilkår, kan jeg så visst være med på det også.

 

Jeg tror jeg er litt mer positiv i holdning enn det du er, til bruken av "det" i setningen. Du vil ha "de", mens jeg bare lurer på hvorfor det er riktig med "det". Det siste vet jeg fremdeles ikke, men svaret ble vel antydet i e-posten fra Språkrådet.

 

Du vet, jeg ville i starten ha sagt at det virker greit, for det er ikke så vanskelig å få tak i hva som menes. Hva gjelder Språkrådets svar, så fremstår det mer som en skivebom – iallfall inntil vi får avklart et par ting. Det er Vinjes tilsynelatende steinharde holdning som fikk meg til å tvile mest: Er dette noe som burde anses som feil? Det virker mest slik, selv om vi jo forstår hva som menes. Men det siste kan man i grunn si om så mangt ... Det gjør det ikke automatisk riktig i en normativ sammenheng.

 

Jeg vet at det også finnes noe som kalles "innholdsanafori". Der viser "det" til f.eks. en hel påstand. For eksempel:

 

– Jeg vant ikke i Lotto denne uka heller.

– Det var synd!

 

Men dette synes heller ikke å være relevant for vår setning. Det virker som det er en type anafori som ligger "mellom" gjenstandsanafori og innholdsanafori. Det pekes tilbake på noe som verken er gjenstander eller påstander, men noe annet.

 

Tja, si ikke det. Jeg ser en likhet: Begge anaforer viser til leddsetninger som er utledet fra den første setningen, men ellers ikke tilstedeværende. I dette tilfellet: [det] at du ikke vant i Lotto. Nå som infinitivsuttrykk også anses som leddsetninger, har vi en likhet med [det] å utøve stuntene. Men hvor vi går videre derfra, aner jeg ikke. Dette er din greie.

 

Husker du hvor du har vært borti begrepet innholdsanafori? Jeg må bare håpe det er noe å lese blant det som er tilgjengelig på nb.no. Det eneste jeg finner ved hjelp av søkemotoren er Norsk grammatikk for andrespråkslærere, og der er ikke selve innholdet i boka tilgjengelig.

 

Men se nå her (https://snl.no/anaforisk):

 

(til anafor), som viser tilbake til noe tidligere i en setning eller tekst; ofte om påpekende pronomen, som f.eks. i «Hans Hjerte var nærved at briste, Men det var det Ingen som vidste».

 

Basert på dette tror jeg ikke vi er så langt unna. Spørsmålet er jo om korrelatet må være nøyaktig det anaforen viser til, eller om vi kan si at vi har en korrelasjon via en avledet leddsetning e.l. Mer konkret, i eksempelet over, hva er korrelatet? Er det nøyaktig slik det står i setningen (en helsetning), eller er det den avledete leddsetningen: [det] at Hans Hjerte var nærved at briste?

[ærligøs]

 

 

Jeg har aldri tenkt på dette med å anta en leddsetning etter "det". Jeg har vel antatt at korrelatet er nøyaktig det som står i setningen. Men når du nå har lansert leddsetningstanken, så virker den jo rimelig. Når en fyller ut et pro-ord som "det" med mening ved å etterstille det som uttrykker betydningen, kalles dette denotasjon i boka til Hagen. Du plasserer innholdet i helsetningen som et denotasjonsledd til pronomenet. Men om anafori kan forstås som et implisitt denotasjonsledd, vet jeg ikke. Dette er vanskelig. Jeg har såvidt lært noen begreper rundt dette, aldri forsøkt å virkelig forstå disse tingene. 

 

De eneste bøkene jeg har gått gjennom systematisk om grammatikk er Språkets mønstre og Hagens Norsk grammatikk for andrespråklærere. Det er den siste som er begrepstung. Der skilles det mellom intern og ekstern anafori og alt det andre. Jeg kan lime inn notatene mine her uten at jeg med det forventer at det er så mye hjelp i det. Men noe kan du kanskje få ut av det.

 

Jeg ser at tabeller blir borte og avsnitt forsvinner. Men ingen skade er skjedd hvis du ikke vil lese det. Du får i hvert fall en oversikt over noen relevante begreper og noen eksempler.  

 

 

gjenstandspronomen: deiktiske pronomen som tillater ikke-personlige referenter

tre undergrupper av gjenstandspronomen:

a) eksternt refererende gjenstandspronomen (den, det, de/dem, denne, dette, disse)

b) refleksive pronomen (seg)

c) resiproke pronomen (hverandre, hinannen)

eksternt refererende gjenstandspronomen:

viser til en referent utenfor den umiddelbare setningskontekst

det er bare «dem» som må forstås som pronomen, de andre kan oppfattes som demonstrativer hørende til ordklassen determinativer

genus av gjenstandspronomen:

reglene er ulike etter bruksmåte: demonstrasjon, anafori, denotasjon

når gjenstandspronomen opptrer anaforisk, skal de kongruere i numerus og genus med sin antesedent:

- Hvor ligger huset til Tor?

- Det ligger der borte

Har du med deg bøkene dine?

Ja, de ligger i veska.

Har du truffet Carlo og Betty?

Ja, jeg traff dem på gata i dag.

valg av anaforisk personlig pronomen er kjønnsbestemt, valg av anaforisk pronomen når antesedenten ikke er personlig er genusbestemt

innholdsanafori og kongruensfri innholdsanafori: pronomenet har ikke noe genus å kongruere med

innholdsanafori:

Jorda er rund!

Det vet jeg!

Liker du å danse swing?

Jeg har aldri prøvd det.

kongruensfri gjenstandsanafori:

Hvem er Carlo og Betty?

Det er to kjekke elever på norskkurset.

ved denotasjon brukes maskulinum/femininum formen den til å markere to forhold: at referenten er et menneske (i motsetning til det som indikerer at referenten ikke er menneskelig) og at denotasjonsfrasen skal forstås de dicto (Relating to the form of an assertion or expression itself, rather than any property of a thing it refers to.), mens han/hun indikerer en de re- lesning) (Relating to the properties of things mentioned in an assertion or expression, rather than to the assertion or expression itself.)

Det som plager deg. (ikke-menneskelig referent, de re eller de dicto)

Den som plager deg: (menneskelig referent, de dicto)

Han/hun som plager deg. (menneskelig referent, de re)

det refleksive pronomenet seg er rent anaforisk og har kun setningsintern referanse

ikke-nominale deiktiske pro-ord:

proadjektiver: sånn, slik

demonstrativ funksjon: - Vet du hva Carlo, en sånn bil ville jeg ikke hatt! (peker på bilen)

anaforisk funksjon: - Har du noen gang sett et troll med tre hoder? – Nei, en sånn skapning har jeg aldri sett!

denotativ funksjon: - Betty vil ikke ha en sånn bil som den Carlo har. (etterleddet som følger substantivet gir sånn innhold)

slik er noe mer formelt enn sånn

deiktiske proadverb: da, der/dit

preposisjonsavledete proadverb på der-: derfra, derimot, derfor, derved

det deiktiske proadverb så:

bruken av deiktiske pronomen:

de deiktiske pronomen har følgende tre hovedfunksjoner: demonstrasjon, anafori, denotasjon

demonstrasjon: etablering av referenten for en ytret lingvistisk størrelse ved hjelp av peking eller andre paralingvistiske virkemidler

- Det er sannelig et vakkert maleri. (taleren peker på det maleriet han snakker om)

demonstrativ bruk av personlige pronomen: - Det var han som gjorde det! (peker på et fotografi)

ikke bare såkalte demonstrative pronomen, men også personlige pronomen, kan brukes demonstrativt

anafori: det fenomen at et ord eller ledd (i det etterfølgende kalt anafor) refererer til samme referent som et annet eksplisitt forekommende ledd (kalt antesedent) i diskursen

vi sier at en anafor og dens antesedent er «samreferente» eller «koreferente», eller at anaforen viser tilbake til sin antesedent

anaforen kan komme før sin antesedent: Da hun fikk vite at hun hadde vunnet, ble Betty overrasket.

anaforiske relasjoner:

1. Ekstern og intern anafori

2. Anaforisk gjenstandsreferanse og anaforisk innholdsreferanse

ekstern og intern anafori: når en anafor og dens antesedent er konstituenter på samme setningsnivå, slik at anafor og antesedent er «setningskamerater», er den anaforiske relasjonen intern, ellers er den ekstern

intern anafori:

Per barberer seg hver eneste morgen.

Nils bestemte seg for at han ikke ville være med.

Betty og Maria møtte hverandre utenfor Nordby bad.

antesedent og anafor er ovenfor setningskamerater, dvs. de ligger innenfor samme setning på samme setningsnivå

de to typene intern anafori i norsk er refleksiv anafori og resiprok anafori

ekstern anafori:

- Vet du hvor Carlo er?

- Ja, jeg tror han er på biltur med Betty

her er antesedent og anafor i forskjellige setninger

Tor tok seg en prat med Betty før han reiste hjem.

Carlo er ikke sikker på om Betty elsker ham.

Betty vet at hun blir elsket av Carlo.

ovenfor opptrer antesedent og anafor i samme helsetning, men den anaforiske relasjonen er ekstern fordi antesedent og anafor ikke er setningskamerater, anaforen er del av en leddsetning

blant eksterne anaforiske relasjoner kan en skille mellom gjenstandsanafori og innholdsanafori

gjenstandsanafori foreligger når antesedent og anafor i en anaforisk relasjon viser til samme gjenstand i den ytre verden, mens innholdsanafori er til stede når antesedent og anafor ikke viser til samme gjenstand, men til samme innhold

gjenstandsanafori:

Tor vet at han skal undervise om en times tid.

Vi er glad i huset vårt og liker å bo i det.

Tor har mange bøker i stua si, og de tar mye plass.

Carlo har kjøpt seg en bil, og den var dyr.

innholdsrefererende:

Carlo er forelsket i Betty, men er ikke selv klar over det.

Maria liker å gå på byen å handle, men det gjør ikke jeg.

Tor har mange bøker, men det har ikke jeg.

Ola er forelsket, men det er ikke Betty.

regel for identifikasjon av ekstern anafori: Når et deiktisk pronomen ut i fra sin kontekst/situasjon ikke kan være demonstrativt (mangler ledsagende paralingvistisk demonstrasjon), og heller ikke denotativt (mangler denotasjonsadledd), vil pronomenet være anaforisk og ha som antesedent et kongruerende ledd i den språklige kontekst utenfor pronomenets umiddelbare setningsnivå

et deiktisk pronomen har anafori som sin umerkede funksjon, anafori vil foreligge når verken demonstrasjon eller denotasjon er til stede

kongruensfri gjenstandsanafori:

Roger traff på Per og Pål i byen. Det er to elever i Rogers klasse.

regler for kongruensfri gjenstandsanafori:

kongruensfri gjenstandsanafori med det som anafor uansett antesedentens numerus, kjønn eller genus er mulig når følgende vilkår er oppfylt:

1. Anaforen er subjekt i sin setning

2. Setningens hovedverb er være

3. Predikativet for være er en substantivfrase

Endret 22. mars 2016 av ærligøs

[Imsvale]

 

anafori: det fenomen at et ord eller ledd (i det etterfølgende kalt anafor) refererer til samme referent som et annet eksplisitt forekommende ledd (kalt antesedent) i diskursen

 

 

Er det så å forstå at referent er et semantisk konsept, og at den syntaktiske antesedenten refererer til denne? Og videre at anaforen ikke viser til antesedenten så mye som de begge viser til referenten?

 

Edit: For øvrig, i farten har jeg fått med meg at hvis anaforen kommer før sin antesedent heter de hhv. katafor og postsedent.

Endret 22. mars 2016 av Imsvale

[ærligøs]

 

 

anafori: det fenomen at et ord eller ledd (i det etterfølgende kalt anafor) refererer til samme referent som et annet eksplisitt forekommende ledd (kalt antesedent) i diskursen

 

 

Er det så å forstå at referent er et semantisk konsept, og at den syntaktiske antesedenten refererer til denne? Og videre at anaforen ikke viser til antesedenten så mye som de begge viser til referenten?

 

Edit: For øvrig, i farten har jeg fått med meg at hvis anaforen kommer før sin antesedent heter de hhv. katafor og postsedent.

 

Katafori kan jeg fra før, men postsedent har jeg ikke ikke hørt om. 

 

Jeg vet at "referent" dukker opp som begrep i semantikk-kapitler. En referent er (til forvirring) en ting i verden som et språklig uttrykk refererer til (f.eks. en hest el. et fjell). Jeg trodde lenge at det var selve ordet! Ja, antesedenten refererer til referenten. Det siste spørsmålet ditt kan jeg ikke svare på. Jeg har tenkt at anaforen indirekte refererer til referenten via antesedenten. Begge referer til samme referent (du ser i notatene at de kalles "koreferente"). 

[Imsvale]

Jeg har tenkt at anaforen indirekte refererer til referenten via antesedenten. Begge referer til samme referent (du ser i notatene at de kalles "koreferente"). 

 

Jo, jeg tror det er litt ja takk, begge deler. Hva skjer når du har enda et mellomledd mellom antesedenten og referenten? Altså leddsetningen jeg har nevnt, som er nok et språklig element – syntaktisk (i motsetning til rent semantisk), uten å være tilstedeværende.

 

Uansett, det er helt klart innholdsanafori vi har med å gjøre i problemsetningen, men antesedenten er kanskje ikke så tilstedeværende som den bør være. Den kan lett nok avledes fra det som faktisk står i setningen: stuntene de utfører --> [det] å utføre stuntene. Men la meg ta en kjapp gjennomgang av eksemplene for å sammenligne:

 

Carlo er forelsket i Betty, men er ikke selv klar over det. [Hva er han ikke klar over? At han er forelsket i Betty.]

Maria liker å gå på byen å handle, men det gjør ikke jeg. [Hva liker du ikke? Å gå på byen [og] handle.]

Tor har mange bøker, men det har ikke jeg. [Hva har du ikke? Mange bøker.]

Ola er forelsket, men det er ikke Betty. [Hva er ikke Betty? Forelsket.]

 

De fleste har hele antesedenten, hele korrelatet, til stede i teksten – alle unntatt den første setningen. I den må vi legge til to ord for at anaforen skal bli fullstendig denotert, men resten er likevel uforandret. I problemsetningen vår er det verre: Vi må endre på det som står i setningen (stuntene de utfører) for at det skal passe som korrelat (å utføre stuntene).

 

Edit: Beklager vilkårlig veksling mellom antesedent og korrelat.

Endret 23. mars 2016 av Imsvale

[ærligøs]

Jeg skrev et par innlegg som jeg slettet. Det er blitt litt sent for meg. 

 

Men et spørsmål: Kan en anafor ha som antesedent noe som er underordnet i et setningsledd? Da tenker jeg litt på verbet "utføre" i vår setning. 

 

Låtene de sang, var fine, og det var høyt nok til at alle kunne høre. 

[Imsvale]

Jeg skrev et par innlegg som jeg slettet. Det er blitt litt sent for meg. 

 

Men et spørsmål: Kan en anafor ha som antesedent noe som er underordnet i et setningsledd? Da tenker jeg litt på verbet "utføre" i vår setning. 

 

Låtene de sang, var fine, og det var høyt nok til at alle kunne høre. 

 

Hva var høyt nok?

 

Til spørsmålet ditt: Det virker litt tvilsomt. Jeg ser for meg at du skal kunne fjerne det underordnete leddet uten å ødelegge resten, men da blir det fullstendig krøll:

 

Låtene var fine, og det var høyt nok til at alle kunne høre.

 

Dette er uforståelig.

[ærligøs]

 

 

Dette er uforståelig.

 

Jeg er ikke enig med deg her. Jeg synes det fungerer helt fint selv med det underordnede leddet fjernet.

 

Musikken på festen var veldig god, men det var så høyt at naboene klaget. 

 

Er ikke dette den alminnelige måten å si noe sånt på? Jeg ville vel skrevet det også uten å blunke. Men men-setningen bryter med det tredje kriteriet for å bruke "det" ved kongruensfri gjenstandsanafori så vidt jeg kan se. Predikativet er ikke en substantivfrase, men en adjektivfrase.