Barneloven og adgang til å reise sak om farskap

[tom waits for alice]

I tråden "SLutten av menn-hvorfor?" har det utviklet seg en subdiskusjon om menns rett til å reise farskapssak.

 

Jeg har der postet følgende to innlegg, men en annen bruker mener jeg ikke har forstått, og bør poste problemstillingen her. Så dermed gjør jeg det. Spørsmålet er altså, gir de to innleggene under en korrekt fremstilling av barnelovens paragraf 6 og ektemannens rettigheter og frister i slike saker? Eller er det jeg som ikke forstår?

 

Du er velkommen til å grave opp disse tidsfristene og dernest argumentere for at de er like rettferdige for alle parter.

 

Jeg har alt gjort jobben for dere, og postet linken til barneloven (i innlegg #109.) Der framgår følgende:

 

1. Barnet kan alltid reise sak. Om barnet er mindreårig, skal saken reises av oppnevnt verge. Dog med barnets samtykke når det er over 15.

 

Mor og far (etter ekteskap eller erklæring) kan når som helst fremme sak om dette, dersom de kan legge fram opplysninger om at en annen er far. Dog senest et år etter at de er blitt kjent med disse opplysningene, og uansett minst et år etter fødselen. (Retten kan gjøre unntak fra denne fristen.)

 

En annen mann som krever farskap, kan gjør dette inntil tre år etter fødselen. (Også her kan retten gjør unntak fra fristen.)

 

Barnelova, paragraf 6.

 

Det er altså samme regler for mor og far her, og den går ikke ut på dato. Fristen er der for at de ikke skal sitte på informasjon og så bruke den mange år etter. 

 

Geir 

 

Og:

 

 

Ser ikke at det er oppgitt hvilken frist ektemannen har for å reise farskapssak.

Orker ikke å lese fjosmål, kan du selv opplyse om hvilken frist dette er?

 

Ektemannen er den jeg refererer til som "far etter ekteskap", altså den som i utgangspunktet automatisk regnes som far. Han kan altså - akkurat som mor - når som helst reise farskapssak. Den anledningen går ikke ut på dato. Men han - og hun- må gjøre det senest et år etter at de ble kjent med opplysningene som gjør at de reiser saken.

 

Så om barnet er nyfødt, 3 år, 10 år, 20 år eller eldre, så kan far eller mor reise sak.

 

Men mor kan ikke 10 år senere kommer og si "Ha, det var sikkert ikke du som er faren, for jeg hadde et eventyr med N.N.", siden dette er informasjon hun har visst om hele tiden. Derimot kan far da gå til sak, gitt at han ikke kjente til dette eventyret.

 

Geir 

 

På forhånd takk!

 

Geir

[Herr Brun]

Din forståelse er riktig, og det fremgår ganske klart av ordlyden. Fristen starter å løpe når far har fått informasjon som setter han i stand til å gå til sak. Aldri før. Barnet selv kan alltid reise sak. Bestemmelsen tok til å gjelde 1.1.2014. Mellom den datoen og en gang på tidlig 2000-tall var det ingen frist. Før det igjen gjaldt samme frister, før 96/97 andre og til dels strengere frister. Anbefaler forarbidene til bestemmelsen, som er ganske oppklarende. Se NOU:2009:5 og prop. 105 L 2012-2013 med videre henvisninger. (Hhv. pkt. 14.3 og pkt. 5.1).

[krikkert]

Det gjelder litt forskjellige frister for å reise sak. Disse fristene ble innført fra 1.1.2014, og er innført etter at innføringen av rett til å få gjenåpnet farskapssaker i 2002 førte til en økning av slike saker ved samlivsbrudd. Departementet mente at bordet burde fange i større grad.

 

Dersom alle parter samtykker (mor, far, "eks-far", og barn hvis barnet er over 18) og DNA-analyse bekrefter, kan farskap endres administrativt etter § 7. Her gjelder ingen frister.

 

For barnet gjelder ingen frister. Barnet kan alltid reise sak om farskap (men når sak om farskap er reist begrenses adgangen til å reise ny sak av reglene i tvisteloven, bortsett fra at det ikke løper noen tiårsfrist for å kreve saken gjenåpnet (barnelova § 28a). Det samme gjelder for staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet. Dette følger av barnelova § 6 første ledd første og fjerde punktum.

 

For de som er foreldre gjelder en relativ frist på ett år fra man fikk opplysninger som tilsa at man burde reise sak (men fristen starter aldri å løpe før barnet blir født). Denne fristen kan det gis oppfriskning for, og den gjelder likt for både mor og far. Se barnelova § 6 annet ledd.

 

For den som påstår å være medmor eller far gjelder en absolutt frist på tre år regnet fra barnets fødselsdato. Denne fristen kan det gis oppfriskning for, og den gjelder likt for både (påstått) medmor og (påstått) far. Se barnelova § 6 tredje ledd (far) og § 4a tredje ledd (medmor). Det gjelder ingen tilsvarende regler for (påstått) mor, dette skyldes at barnelova § 2 fastslår entydig hvem som er mor til et barn på en måte som gjør at det ikke er behov for eller adgang til å kreve endring av morskap.

 

Det er altså forskjellige regler basert på hvorvidt du står innenfor eller utenfor farskap/medmorskap. Innenfor - ett år etter at du fikk opplysninger. Utenfor - før barnet fyller tre år.

 

For farskap/medmorskap fastsatt ved dom gjelder en relativ frist for gjenåpning, seks måneder etter at man fikk opplysninger som tilsa at dommen var feil, jfr. tvisteloven § 31-6 første ledd (§ 31-6 annet ledd gjelder ikke, jfr. barnelova § 28a annet ledd). Hvis tidligere dom ikke ble truffet på bakgrunn av DNA-analyse gjelder ingen frist, jfr. barnelova § 28a første ledd.

[tom waits for alice]

Takk for svar, begge to. Så reiser min opponent følgende spørsmål:

Og dette kravet om "opplysninger" medfører da at "far" ikke sånn på eget innfall kan reise farskapssak, men må presentere bevis i utgangspunktet, til forskjell fra mor, som bare kan hevde at hun har pult en annen?

 

Er det slik? At mor kan nøye seg med en påstand, mens far må ha dokumenterte opplysninger, altså at "bevisbyrden" for å kunne få dette rettslig behandlet er forskjellig?

 

Det er litt dumt at dette er to tråder, men da kan vi holde oss til det rent juridiske og rettspraksis her.

 

Geir

[Herr Brun]

Det er et godt spørsmål, egentlig. Etter ordinære prosessregler er vitneutsagn bevis, og moren vil jo alltid være vitne til de omstendigheter som sår tvil om hvem som er faren. "Pater est-faren" (eller erkjent far) er derimot som oftest ikke det. Da vil mors utsagn om at hun hadde sex med noen andre i denne perioden være bevis for disse opplysningene, mens fars utsagn om det samme vil ikke være det, eller i alle fall ikke særlig tungtveiende. Det er mulig retten må legge saksøkers pretensjon om dette til grunn, slik at opplysningene må bevises for å få materiell dom, men ikke for å få saken prøvd. Men dette kan også være spesialregulert, så det er jeg ikke sikker på.

 

På den andre siden vil fars utsagn om at de to ikke hadde sex i perioden overhodet, eller at han var steril, stå i samme stilling som mors utsagn over.

 

Uansett er vel poenget nettopp at bevisbyrden er den samme, til tross for at de faktiske forutsetningene for å oppnå bevis er ulike. Dette innebærer en viss faktisk forskjellsbehandling.

[krikkert]

Det er et vilkår for å reise sak at man har nye opplysninger som tilsier at den tidligere farskapserkjennelsen (enten det er en "pater est"-erkjennelse eller en erklæringserkjennelse) er feil. Dette vilkåret gjelder for begge foreldrene, både mor og far, og det er derfor ingen rettslig forskjellsbehandling.

 

Det vil si at både mor og far kan reise sak og hevde at mor har hatt samleie med noen andre. I det konkrete eksempelet vil fristreglene slå strengere ut for mor (at hun har hatt samleie med andre er noe hun vet om før barnets fødsel, så fristen vil for henne løpe ut på barnets ettårsdag uansett) enn for far (som oftere vil bli trodd på at han ikke fikk vite om det før etter fødsel, kanskje ikke før i tilknytning til samlivsbrudd). Dette er en faktisk forskjellsbehandling i mors disfavør.

 

Som ellers i prosessretten er det slik at partene må kunne underbygge sine påstander hvis de bestrides. Dette gjelder også når det gjelder overholdelse av ettårsfristen, det vil si at partens påstand om når man fikk de relevante opplysningene skal prøves fullt ut på fremmings-/avvisningsstadiet (i motsetning til ved materielle spørsmål, der man skal legge pretensjonen til grunn).

[tom waits for alice]

Takk nok en gang.

 

Geir