Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Kreve husleie av samboer


Anbefalte innlegg

 

Ha, nei du jeg er 20 jeg, aldri vært i noen forhold med dette som et dilemma, bodd hjemme til jeg starta med høyere utdanning og bor nå i kollektiv så.

 

Men du sier "vår konklusjon" jeg spurte etter hennes mening om dette ikke deres. Det er jo helt klart at du er i tvil siden du i det hele tatt startet denne tråden.

 

Men selv om det ikke er relevant for din situasjon kan jeg jo nevne at en av mine korte "forhold" som barn var et veldig ensidig forhold økonomisk da jeg jobbet og alltid har jobbet fast ved sina skole hvor det ble et veldig skrått forhold her jeg spanderte såklart siden jeg hadde "økonomisk stabilitet" og ønsket at vi skulle gjøre og oppleve ting sammen men det første til en avhengighet hvor hun forventet det og tok slik som en selvfølge som jeg syns er utrolig ekkelt og frastøtende. Også endte det med at hun seriøst spurte etter 90 kr for min kinobillett når vi nettopp hadde spist for 1 000 kr som jeg betalte og jeg hadde utallige ganger betalt for hun på kino å andre ting.

Ikke at dette er relevant for deg, men det var litt om meg.

 

Ok, så dette er bare en mening og du har ikke hatt mulighet til å praktisere det.

 

Forsåvidt er det ingen tvil om mitt syn på situasjonen, hvis du leser første post er det fordi det ble nevnt i en annen tråd hvor det var offtopic at jeg opprettet denne tråden. Synet til dama er at hun ikke har noe problem med det og føler at hun bidrar selv om hun ikke betaler husleie, jeg nevnte bare vår konklusjon da det var resultatet av samtalen vi hadde.

 

Når det kom til ditt forhold når du fortsatt var barn, hva tror du fikk jenta til å ikke føle seg som en som snyltet på deg?

 

 

At hun bidrar med noe er jo høyst relevant for tråden, hva bidrar hun med som er verdt husleie vær mnd?

 

Dette er et syn jeg har utviklet meg over tid, blant annet med historien jeg tidligere har fortalt deg, jeg brant meg heldigvis tidlig og det er utviklet meg til en litt mer kynisk person i dag, men noe jeg ser på som en absolutt nødvendighet en dag idag.

 

Jeg vet ikke om hun følte seg som en snylter og det var ikke så viktig for meg, relativitet i situasjonen er at jeg hadde penger og det hadde ikke hun, så kanskje hun var ond, kanskje hun brukte meg, kanskje hun ikke viste bedre og ikke så realiteten i situasjonen. Jeg vet ikke en dag idag.

 

 

Forøvrig angående prostitusjon; si at en mann betaler en kvinne for å leie ett rom, i dette rommet har mannen sex med kvinnen. Hvis man bare sier det høres det ikke ut som prostitusjon?

 

Altså har du snudd rollene her? Kvinnen er huseier å mannan er leietager? Hvis du har gjort det så nei, det høres absolutt ikke ut som prostitusjon.

Endret av Rudde
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

 

 

Ha, nei du jeg er 20 jeg, aldri vært i noen forhold med dette som et dilemma, bodd hjemme til jeg starta med høyere utdanning og bor nå i kollektiv så.

 

Men du sier "vår konklusjon" jeg spurte etter hennes mening om dette ikke deres. Det er jo helt klart at du er i tvil siden du i det hele tatt startet denne tråden.

 

Men selv om det ikke er relevant for din situasjon kan jeg jo nevne at en av mine korte "forhold" som barn var et veldig ensidig forhold økonomisk da jeg jobbet og alltid har jobbet fast ved sina skole hvor det ble et veldig skrått forhold her jeg spanderte såklart siden jeg hadde "økonomisk stabilitet" og ønsket at vi skulle gjøre og oppleve ting sammen men det første til en avhengighet hvor hun forventet det og tok slik som en selvfølge som jeg syns er utrolig ekkelt og frastøtende. Også endte det med at hun seriøst spurte etter 90 kr for min kinobillett når vi nettopp hadde spist for 1 000 kr som jeg betalte og jeg hadde utallige ganger betalt for hun på kino å andre ting.

Ikke at dette er relevant for deg, men det var litt om meg.

Ok, så dette er bare en mening og du har ikke hatt mulighet til å praktisere det.

 

Forsåvidt er det ingen tvil om mitt syn på situasjonen, hvis du leser første post er det fordi det ble nevnt i en annen tråd hvor det var offtopic at jeg opprettet denne tråden. Synet til dama er at hun ikke har noe problem med det og føler at hun bidrar selv om hun ikke betaler husleie, jeg nevnte bare vår konklusjon da det var resultatet av samtalen vi hadde.

 

Når det kom til ditt forhold når du fortsatt var barn, hva tror du fikk jenta til å ikke føle seg som en som snyltet på deg?

Civilix, det høres ut som du i praksis praktiserer 100% felles økonomi i dine forhold, og da skjønner jeg at slike ting høres rart ut - men mange av oss har delt økonomi og er like lykkelige av den grunn - men da trenger man også systemer som deler nogenlunde fair - både inntekt og forbruk tatt i betraktning. :)
Lenke til kommentar

 

Har en ganske løs ordning med min samboer gående. Hun kjøper maten. Ikke super disiplinert avtale, siden jeg ikke vegrer meg for å handle om det passer, men det er en grei måte for meg å ikke bekymre meg for at huslånet og leia spiser opp matpengene mine.

 

Har du huslån og leie?

 

Fellesutgifter.

Lenke til kommentar
Civilix, det høres ut som du i praksis praktiserer 100% felles økonomi i dine forhold, og da skjønner jeg at slike ting høres rart ut - men mange av oss har delt økonomi og er like lykkelige av den grunn - men da trenger man også systemer som deler nogenlunde fair - både inntekt og forbruk tatt i betraktning. :)

 

 

Først og fremst vil jeg si at jeg ikke tviler på at folk kan leve lykkelig uavhengig av hvordan de styrer økonomien, mitt mål med tråden er bare å prøve å forstå argumentene til motparten.

 

Jeg praktiserer nok noe som heller mer mot felles økonomi enn mine meningsmotstandere, men jeg er langt unna 100% felles økonomi, gjeld og eierskap ser jeg store grunner til å holde separat, det å i utgangspunktet holde pengene man tjener på egen bankkonto ser jeg også som veldig positivt.

 

Det jeg tror jeg har vanskligst med å forstå er denne tanken om at det skal være "fair", hvorfor skulle det være ett problem om ting ikke endte opp 50-50(eller hva enn brøk dere bruker til å dele).

Lenke til kommentar

Hvis du EIER burde du ikke be din samboer å betale leie...

 

Så det å selv ta opp et lån (og betale renter) så en annen kan bo gratis er forventet?

 

Renter, som ikke gir eier noen som helst avkastning eller fortjeneste, og ikke har noe med nedbetaling av lån å gjøre burde bare bli dekket av eier ?

Renter som kan bli sett på som akkurat den samme utgiften som det å betale leie til en tredjepart, bare at når det kalles renter så er det en bank som er tredjepart burde bare bli betalt av eier ?

 

Hvor er logikken din (og alle andre sin) her?

Sorry men jeg ser den bare absolutt ikke.

 

I det hele tatt...

 

 

edit: I hvert fall når du i samme innlegg klarer å skrive dette:

 

hvis du LEIER så kan du be om litt siden hun/han bor der også.

Endret av wampster
  • Liker 1
Lenke til kommentar

Et offer som er lett å utnytte, mener du?

 

Det er så klart satt på spissen, men det er rimelig å forvente at begge parter bidrar, selv om man er kjærester.

 

Som jeg skrev i tidligere post, så har jeg hatt erfaring (faktisk god erfaring med x-kona også) med begge deler av deling av utgifter.

 

Selvfölgelig bidrar begge parter i et forhold, men noen ganger kan ikke begge bidra like mye. Enkelte ganger kan det faktisk også väre slik at en part ikke kan bidra i det hele tatt en kortere periode.

 

Men når jeg leser postene fra en del i denne tråden så ser det ut som at de forventer seg et businessamarbeid, og ikke et parforhold. Som vel kan forklare hvorfor enkelte aldri har hatt behov for å teste ut hvordan det fungerer i praksis ;) (nei, ikke rettet mot noen spesiell i tråden, siden jeg ikke vet historien til folket)

  • Liker 1
Lenke til kommentar

 

Et offer som er lett å utnytte, mener du?

 

Det er så klart satt på spissen, men det er rimelig å forvente at begge parter bidrar, selv om man er kjærester.

 

Som jeg skrev i tidligere post, så har jeg hatt erfaring (faktisk god erfaring med x-kona også) med begge deler av deling av utgifter.

 

Selvfölgelig bidrar begge parter i et forhold, men noen ganger kan ikke begge bidra like mye. Enkelte ganger kan det faktisk også väre slik at en part ikke kan bidra i det hele tatt en kortere periode.

 

Men når jeg leser postene fra en del i denne tråden så ser det ut som at de forventer seg et businessamarbeid, og ikke et parforhold. Som vel kan forklare hvorfor enkelte aldri har hatt behov for å teste ut hvordan det fungerer i praksis ;) (nei, ikke rettet mot noen spesiell i tråden, siden jeg ikke vet historien til folket)

 

Det er ikke business å unngå å bli utnyttet. Det er bare en god blanding av rettferdighet, sunn fornuft og økonomisk forståelse.

Lenke til kommentar

Jeg tilhører siden som mener husleie er helt naturlig, men noen av mine meningsfeller glemmer at utgifter til bolig er mer enn bare renter og vedlikehold.

 

For hvis den ene parten eier boligen gjeldsfritt, hva blir da riktig husleie? Har man ingen boligutgifter når man eier en bolig gjeldsfritt? Selvsagt har man det.

 

Alternativkostnaden er kostnaden ved å ikke bruke en ressurs på den mest effektive måte. Eksempel: Når man eier en leilighet (lån eller ei) som på leiemarkedet ville gått for 12 000 kr i måneden, konsumerer man bolig for 12 k i måneden. Man konsumerer forrentningen. Man går glipp av en inntekt, fordi en selv bor i leiligheten fremfor å leie den ut.

Rimelig leie kan dermed være 6 000 kroner, uavhengig av om eier har lån eller ei.

 

 

 

Å kalle noe prostitusjon er forresten ikke et argument.

Endret av T.F.T
Lenke til kommentar

 

Civilix, det høres ut som du i praksis praktiserer 100% felles økonomi i dine forhold, og da skjønner jeg at slike ting høres rart ut - men mange av oss har delt økonomi og er like lykkelige av den grunn - men da trenger man også systemer som deler nogenlunde fair - både inntekt og forbruk tatt i betraktning. :)

 

 

Først og fremst vil jeg si at jeg ikke tviler på at folk kan leve lykkelig uavhengig av hvordan de styrer økonomien, mitt mål med tråden er bare å prøve å forstå argumentene til motparten.

 

Jeg praktiserer nok noe som heller mer mot felles økonomi enn mine meningsmotstandere, men jeg er langt unna 100% felles økonomi, gjeld og eierskap ser jeg store grunner til å holde separat, det å i utgangspunktet holde pengene man tjener på egen bankkonto ser jeg også som veldig positivt.

 

Det jeg tror jeg har vanskligst med å forstå er denne tanken om at det skal være "fair", hvorfor skulle det være ett problem om ting ikke endte opp 50-50(eller hva enn brøk dere bruker til å dele).

 

Nå vet jeg ikke med resten her, men det jeg mener er fair, og som jeg har praktisert tidligere i begynnende samboerforhold er ikke 50/50 utgifter, men heller nærmere 50/50 netto rest. Altså, begge bruker i praksis X til felles utgifter (bolig, mat, bil etc). X = Y-A. (Y=inntekt A=definert fast restbeløp av inntekt).

 

I dagens samboerforhold eide vi før 60/40, og delte utgiftene deretter - nå eier vi 50/50, og har en felles regningskonto som alle utgifter går fra. Siden begge er i full jobb med nogenlunde lik lønn, setter vi begge likt beløp på denne kontoen hver måned, og resten av lønna kan vi bruke som vi selv behager. Jeg er nemlig av den oppfatning at felles økonomi mellom forskjellige personligheter fort skaper trøbbel;

 

1: Hvis sambo nå vil bruke 9000 på sko i måneden, står hun fritt til det.

2: Hvis vi hadde hatt felles økonomi hadde det vært mine penger hun sløste på sko vi ikke trengte, og jeg måtte brydd meg.

 

1: Hvis jeg vil bruke mesteparten av restlønn på sigarer og øl, står jeg fritt til det.

2: Hadde vi hatt felles økonomi hadde jeg sløst hennes penger på å skade min egen helse.

 

Grobunn for potensielle konflikter er vel åpenbar - OG de samme konfliktene kan oppstå dersom en bor gratis, og (i den andres øyne) ødsler bort sine midler på svada, mens man selv bruker 80% av midlene på bolig og fornuft.

Lenke til kommentar

Dette spørsmålet har en veldig enkel løsning. Hvis situasjonen var omvendt, og du skulle flytte inn hos din (jente)kjæreste. Ville du da forvente å bo gratis?

 

Det er mye snakk om likestilling i dagens samfunn. Jeg mener det må gå begge veier. Hvis damene virkelig ønsker likestilling, så må de man så langt det er mulig dele pliktene, ikke bare rettighetene.

 

Det mange også feilaktig tenker er at når man eier bolig, så "koster" den ingenting. Her må det skilles mellom renter og avdrag. Avdrag er jo sparing, og det kan virke urimelig å kreve at din samboer dekker din egen sparing. Men rentekostnader fratrukket skattefordel er like mye "penger ut av vinduet" som leiebetalinger. Hvorfor skal du betale i dyre dommer for å ha tak over hodet, mens kjæresten din ikke gjør det?

 

I slike scenarioer krever du ikke egentlig leie av samboeren din. Det dere gjør er å dele en kostnad for et formuesgode som begge nyter godt av.

Endret av Jakoozie
Lenke til kommentar

Nå vet jeg ikke med resten her, men det jeg mener er fair, og som jeg har praktisert tidligere i begynnende samboerforhold er ikke 50/50 utgifter, men heller nærmere 50/50 netto rest. Altså, begge bruker i praksis X til felles utgifter (bolig, mat, bil etc). X = Y-A. (Y=inntekt A=definert fast restbeløp av inntekt).

 

I dagens samboerforhold eide vi før 60/40, og delte utgiftene deretter - nå eier vi 50/50, og har en felles regningskonto som alle utgifter går fra. Siden begge er i full jobb med nogenlunde lik lønn, setter vi begge likt beløp på denne kontoen hver måned, og resten av lønna kan vi bruke som vi selv behager. Jeg er nemlig av den oppfatning at felles økonomi mellom forskjellige personligheter fort skaper trøbbel;

 

1: Hvis sambo nå vil bruke 9000 på sko i måneden, står hun fritt til det.

2: Hvis vi hadde hatt felles økonomi hadde det vært mine penger hun sløste på sko vi ikke trengte, og jeg måtte brydd meg.

 

1: Hvis jeg vil bruke mesteparten av restlønn på sigarer og øl, står jeg fritt til det.

2: Hadde vi hatt felles økonomi hadde jeg sløst hennes penger på å skade min egen helse.

 

Grobunn for potensielle konflikter er vel åpenbar - OG de samme konfliktene kan oppstå dersom en bor gratis, og (i den andres øyne) ødsler bort sine midler på svada, mens man selv bruker 80% av midlene på bolig og fornuft.

Ingen her argumenterer for felles økonomi, men din største bekymring er at det oppstår konflikt grunnet uvettig pengebruk? Med andre ord stoler du ikke på partneren din til å ha en ryddig økonomi.

 

 

 

Dette spørsmålet har en veldig enkel løsning. Hvis situasjonen var omvendt, og du skulle flytte inn hos din (jente)kjæreste. Ville du da forvente å bo gratis?

 

Det er mye snakk om likestilling i dagens samfunn. Jeg mener det må gå begge veier. Hvis damene virkelig ønsker likestilling, så må de man så langt det er mulig dele pliktene, ikke bare rettighetene.

 

Det mange også feilaktig tenker er at når man eier bolig, så "koster" den ingenting. Her må det skilles mellom renter og avdrag. Avdrag er jo sparing, og det kan virke urimelig å kreve at din samboer dekker din egen sparing. Men rentekostnader fratrukket skattefordel er like mye "penger ut av vinduet" som leiebetalinger. Hvorfor skal du betale i dyre dommer for å ha tak over hodet, mens kjæresten din ikke gjør det?

 

I slike scenarioer krever du ikke egentlig leie av samboeren din. Det dere gjør er å dele en kostnad for et formuesgode som begge nyter godt av.

Hadde det vært enkelt hadde vi nok ikke diskutert det, forsåvidt er det fra trådstarter sitt synspunkt ikke snakk om kjønn. Tråden som startet diskusjonen(link i første post) var om en kvinne som tok leie fra en mann.

 

Dit diskusjonen har kommet for min del er hvorfor bli sjalu på kjæresten hvis de kommer unna med ting litt billigere, hvorfor er det ett poeng i seg selv at det skal være "fair".

Lenke til kommentar

Og siden du etterlyser folks personlige erfaringer kan jeg kjapt komme med mine. Jeg har nå vært samboer i 6 år. I starten var begge studenter, men jeg hadde en deltidsjobb på siden av studiene som hun ikke hadde. For 3 år siden kjøpte vi leilighet sammen. Vi kjøpte denne sammen, hvor jeg stilte med 2/3 av egenkapitalen og stod ansvarlig for 2/3 av lånet, mens hun hadde 1/.3. Eierforholdet oss i mellom gjenspeilet selvsagt dette.

 

For ett år siden ble samboeren min ferdig utdannet, og begynte i fulltidsjobb. Jeg er fortsatt student. Vi ble da enige om at hun skulle kjøpe seg inn, slik at vi eide halvparten hver. I stedet for å bruke tid og penger på en ny takst av leiligheten tok vi utgangspunktet i det vi betalte for leiligheten, og regnet ut hvor mye mer jeg hadde betalt i rente/egenkapital. Vi økte deretter hennes del av lånet og reduserte mitt tilsvarende, slik at vi ble stilt som om vi hadde vært 50-50-eiere fra starten.

 

Vet ikke om dette var forståelig, men at hun skulle kjøpe seg inn var noe vi hadde planlagt fra starten. Derfor krevde jeg ikke leie for at jeg eide mer enn henne.

 

Ellers har vi alltid delt alle fellesutgifter. Vi har en egen felles regningskonto som begge skyter inn penger på hver måned, som brukes til strømregninger, internett, TV og andre kostnander som gjelder selve leiligheten. I tillegg har vi en matkonto, som vi også spytter inn like penger på.

 

Denne fellesfordelingen har vi hatt helt fra starten av, også når vi leiet bolig sammen. Denne ordningen fungerte greit da jeg tjente omtrent dobbelt så godt som henne, og fungerer fint nå som hun tjener rundt 4 ganger mer enn meg.

 

Hvis vi skulle slå opp en dag, så deler vi leiligheten og ting vi eier sammen 50/50 i henhold til en samboerkontrakt. Dette er noe vi begge er enige om, og som henholdsvis jusstudent og jurist vet vi godt at det store flertall av forhold ender i splittelse. Hvis jeg, eller hun, hadde eid leiligheten fullt ut ville begge krevd en forholdsmessig leie av den andre. Litt redusert selvsagt, men fortsatt ikke noen gavepris.

 

Det er naivt av deg trådstarter å ikke ta dette i betraktning. Hvis hun går fra deg om fem år, kanskje ikke under de beste omstendigheter, vil du angre bittert på å ha latt henne bo hos deg kostnadsfritt i hele denne perioden.

Endret av Jakoozie
Lenke til kommentar
Dit diskusjonen har kommet for min del er hvorfor bli sjalu på kjæresten hvis de kommer unna med ting litt billigere, hvorfor er det ett poeng i seg selv at det skal være "fair".

 

 

Okei. Men spørsmålet står fortsatt for din del. Hvis det var kjæresten din som eide leiligheten, og du skulle flytte inn hos henne. Ville du forvente/kreve å få bo gratis? Hvordan ville du reagert hvis hun hadde bedt om leie?

Lenke til kommentar

Hvis du EIER burde du ikke be din samboer å betale leie... annet enn div fellesavgifter strøm, mat etc.

 

hvis du LEIER så kan du be om litt siden hun/han bor der også. (eventuelt sette dem inn i leiekontrakten)

Hvorfor skulle det være en forskjell mellom å leie en leilighet og å leie penger til å kjøpe en leilighet?

 

De fleste er vel enige i at om du leier en leilighet og hun flyttet inn er det rettferdig at hun betaler sin del. Så hvorfor er det annerledes når du har leid penger?

Endret av the_last_nick_left
Lenke til kommentar

 

Nå vet jeg ikke med resten her, men det jeg mener er fair, og som jeg har praktisert tidligere i begynnende samboerforhold er ikke 50/50 utgifter, men heller nærmere 50/50 netto rest. Altså, begge bruker i praksis X til felles utgifter (bolig, mat, bil etc). X = Y-A. (Y=inntekt A=definert fast restbeløp av inntekt).

 

I dagens samboerforhold eide vi før 60/40, og delte utgiftene deretter - nå eier vi 50/50, og har en felles regningskonto som alle utgifter går fra. Siden begge er i full jobb med nogenlunde lik lønn, setter vi begge likt beløp på denne kontoen hver måned, og resten av lønna kan vi bruke som vi selv behager. Jeg er nemlig av den oppfatning at felles økonomi mellom forskjellige personligheter fort skaper trøbbel;

 

1: Hvis sambo nå vil bruke 9000 på sko i måneden, står hun fritt til det.

2: Hvis vi hadde hatt felles økonomi hadde det vært mine penger hun sløste på sko vi ikke trengte, og jeg måtte brydd meg.

 

1: Hvis jeg vil bruke mesteparten av restlønn på sigarer og øl, står jeg fritt til det.

2: Hadde vi hatt felles økonomi hadde jeg sløst hennes penger på å skade min egen helse.

 

Grobunn for potensielle konflikter er vel åpenbar - OG de samme konfliktene kan oppstå dersom en bor gratis, og (i den andres øyne) ødsler bort sine midler på svada, mens man selv bruker 80% av midlene på bolig og fornuft.

Ingen her argumenterer for felles økonomi, men din største bekymring er at det oppstår konflikt grunnet uvettig pengebruk? Med andre ord stoler du ikke på partneren din til å ha en ryddig økonomi.

 

 

Hvis dét er konklusjonen du sitter igjen med må du lese en gang til. Dette har intet og null med tillit og å stole på hverandre å gjøre. Det har kun med prioriteringer og personlige oppfatninger av verdier.

 

Jeg har aldri møtt noen med 100% likt syn på alt av økonomi, handel, shopping og pengeprioriteringer som meg selv - har du?

 

Jeg stoler 100% på sambo, men jeg er ikke enig med henne i at en pyntegjenstand til vindfanget kan være verdt 5000 - slipper heldigvis å bry meg.

Sambo stoler på meg, men hun er nok ikke enig i at jeg trenger felger til 12.000, men hun slipper heldigvis å bry seg.

(PS: i tillegg til løpende utgifter setter vi også av like sparebeløp, til oppussing/ferier/etc, så ikke personlig forbruk kommer i veien for felles "frivillige" gleder).

  • Liker 1
Lenke til kommentar

For meg er det uaktuelt med helt felles økonomi, og det er samboeren min enig i. Jeg synes det er viktigere med felles tankegang. Delt økonomi med felles tankegang som jeg kaller det.

 

Det betyr at jeg som tjener mest også bidrar mest, men samtidig har vi ikke felles økonomi. Utgifter blir satt på en felles konto, samme med penger til mat, men resten av pengene er våre egne. Jeg er også den som eier leiligheten og bruker derfor naturlig nok en del penger på den. Jeg forventer ikke at han skal bruke penger på den. Det skal dog sies at jeg setter pris på at det er han som har kjøpt ny sofa, da den relativt nye som jeg hadde ikke passet inn lenger (måtte ha sovesofa vi begge kan bruke).

Endret av yvonne2
Lenke til kommentar

Hvis dét er konklusjonen du sitter igjen med må du lese en gang til. Dette har intet og null med tillit og å stole på hverandre å gjøre. Det har kun med prioriteringer og personlige oppfatninger av verdier.

 

Jeg har aldri møtt noen med 100% likt syn på alt av økonomi, handel, shopping og pengeprioriteringer som meg selv - har du?

 

Jeg stoler 100% på sambo, men jeg er ikke enig med henne i at en pyntegjenstand til vindfanget kan være verdt 5000 - slipper heldigvis å bry meg.

Sambo stoler på meg, men hun er nok ikke enig i at jeg trenger felger til 12.000, men hun slipper heldigvis å bry seg.

(PS: i tillegg til løpende utgifter setter vi også av like sparebeløp, til oppussing/ferier/etc, så ikke personlig forbruk kommer i veien for felles "frivillige" gleder).

 

Igjen argumenterer du mot felles økonomi, noe som ingen her argumenterer for.

 

Det gjelder de 2 etterfølgende postene også, ingen argumenterer for felles økonomi så hvorfor argumentere mot det?

 

 

 

Okei. Men spørsmålet står fortsatt for din del. Hvis det var kjæresten din som eide leiligheten, og du skulle flytte inn hos henne. Ville du forvente/kreve å få bo gratis? Hvordan ville du reagert hvis hun hadde bedt om leie?

 

Hvis jeg ikke selv var huseier, jeg og kjæresten planla å flytte sammen i boligen hun eide, så begynte hun å snakke om husleie.

 

Da ville jeg spurt først om hun hadde dårlig med penger og trengt hjelp fra meg, hvis svaret var ja ville jeg snakket om å gi henne penger men ikke i form av husleie. Hvis hun hadde det godt økonomisk hadde jeg valgt å fortsette å bo for meg selv, så ja jeg ville forventet å bo der "gratis".

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...