Det er to muligheter: enten er vi alene i universet, eller så er vi ikke alene.

[Yoshii]

Sett deg ned å tenk på hvor liten jorden våres egentlig er, tenk på hvor lite som skal til at jorda blir knust av ett eller anna, meteor, svarte hull osv osv, tenk dypt på dette.

 

Skummelt ikke sant? snakker av erfaring, skulle ønske jeg aldri hadde tenkt over sånne ting.

[SleepHead]

Sett deg ned å tenk på hvor liten jorden våres egentlig er, tenk på hvor lite som skal til at jorda blir knust av ett eller anna, meteor, svarte hull osv osv, tenk dypt på dette.

 

Skummelt ikke sant? snakker av erfaring, skulle ønske jeg aldri hadde tenkt over sånne ting.

 

Må bare gi linke denne for å gi deg mer av den følelsen, hehe

 

Bare søkte litt på youtube, Valgte bare den jeg synes virket best i farta, finnes sikkert bedre illustreringer der ute.

 

[N*]

Det finnes selvfølgelig evig med alt mulig slags liv utover. Til og med kryssninger av giraffer og stoler.

[SleepHead]

Det finnes selvfølgelig evig med alt mulig slags liv utover. Til og med kryssninger av giraffer og stoler.

 

Say what?

 

Så du mener designede døde trær kan ha krysset seg med levende giraffer ett eller annet sted der ute?

[RWS]

Det finnes selvfølgelig evig med alt mulig slags liv utover. Til og med kryssninger av giraffer og stoler.

 

Say what?

 

Så du mener designede døde trær kan ha krysset seg med levende giraffer ett eller annet sted der ute?

 

Ville jo vært en artig kombinasjon... Tenk deg hvordan kommunikasjonen med et sånt "dyr" ville foregått, ved å bla frem og tilbake i en møbel katalog...

 

 

Har også vanskelig for å tro at denne planeten er den eneste med en eller annen livsform ja... Men vi det for lite enda, det er helt sikkert!!!

[Comma Chameleon]

Og hva menes med at universet er uendelig? Hvis man skal ta det bokstavelig, så MÅ det finnes liv andre plasser. Det er ingen andre muligher. Og da finnes det også uendelig kopier som er prikk likoss , en versjon av meg sitter og skriver akkurat det samme innlegget som jeg gjør nå, og andre versjoner der jeg har en skrivefeil. Nå sier jeg ikke at det må skje samtidig som nå, men i løpet av historien (med mindre hele universet går under).

 

Vet ikke hvordan man skal se på det, når forskere sier at universet er uendelig. Da tilsier det uendelig med kombinasjoner også, etterhvert.

[SleepHead]

Og hva menes med at universet er uendelig? Hvis man skal ta det bokstavelig, så MÅ det finnes liv andre plasser. Det er ingen andre muligher. Og da finnes det også uendelig kopier som er prikk likoss , en versjon av meg sitter og skriver akkurat det samme innlegget som jeg gjør nå, og andre versjoner der jeg har en skrivefeil. Nå sier jeg ikke at det må skje samtidig som nå, men i løpet av historien (med mindre hele universet går under).

 

Vet ikke hvordan man skal se på det, når forskere sier at universet er uendelig. Da tilsier det uendelig med kombinasjoner også, etterhvert.

 

Det er forskere som påstår universet har en form, og en ende.

Det er teorier om at universet konstant ekspanderer seg, i en slik hastighet at vi ikke kan ta igjen enden. Det er så mange teorier der ute at man kan bli litt smågal i hodet.

 

Veldig morsomt innlegg forresten, en tanke som ikke har slått meg, hehe.

[pax1]

 

Jeg vet at det med sandkornet ikke er realistisk, og sikkert lite av det jeg skrev. Var igrunn et eksempel for å klare å tenke hvor stort ting egentlig kan være. Har sett flere sammenligninger, som viser hvor store stjerner som egentlig finnes. Millioner ganger størrelsen av solen vår (om jeg husker riktig). Hva om noen av de var slik som jorden? Bare en tanke. Nå tilsier vel kompleksiteten bare i menneskekroppen vår at å lage en person som er 100 ganger større enn oss, skal det enda flere tilfeldigheter til. Men hva hvis universet er uendelig? En plass skulle det vel gå, etterhvert.

Fysikkens lover vil sette noen begrensninger. En planet kan bare ha så mye masse før den i stedet ville ha blitt en stjerne pga gravitasjon (nok masse til å starte nukleær fusjon i kjernen). Ligger vel på omtrent 50 ganger Jupiter's masse.

 

Universet kan være endelig men grenseløst (som overflaten på en ball).

 

For øvrig tror jeg vi ikke er alene, og jeg tror det er det beste som kunne skje menneskeheten å få det bekreftet (i forhold til å kvitte oss med religionens øk og stamme-tankegang), men pga de enorme avstandene og den relativt korte tiden vi menneskene har tviler jeg på at det skjer.

Endret 5. oktober 2012 av pax1

[CamillaEl]

Vi er naturligvis ikke alene, feilen er å anskue andre intelligenser hidrørende fra det ytre rom, altså fra en ytre, av mennesket uavhengig verden. Virkeligheten skapes av nervesystemet, det er ingen ytre verden i motsetning til den indre, og det er ikke noen ku der ute, som "ligner" den ku vi går rundt med i hodet.

 

Hvordan verden ville sett ut uten sansenes mellomkomst er et spørsmål vi umulig kan svare på, ettersom alt vi kan si noe om er tanker og sansinger, noe som er av mental art. Man kan derfor ikke søke til vitenskapen etter svar, den er en ren teknikk, en metode, og grunnen til at den er så effektiv som den er, er fordi den ikke kommer med absolutte svar eller sannheter, da ville den straks holde opp med å være søkende og bli dogmatisk. Spørsmål av denne art tilhører altså metafysikken.

 

Det er ikke slik at hjernen er en passiv mottager for innkommende data, og at vi sitter inne i hodet og ser ut på verden gjennom "vinduene", øynene, den er en projektor, og skaper virkeligheten med alle dens kategorier, som rommet og tingene i det, samt tiden. Grunnen til at vi tror det motsatte er at vi lever med arven etter Descartes, men han forutsetter den dualismen han forsøker å bevise. Hvis nos sens nous trompent, må det være en uavhengig verden disse sanseforvrengninger står i forhold til. Hans andre store fallit er forestillingen om det absolutte Jeget, det er intet jeg i motsetningsforhold til verden, det er bare et neurologisk biprodukt, neurologiske dynamikker som ikles en personlighet og vi har heller ingen fri vilje (som henger sammen med personligheten), alle beslutninger tas i underliggende neurale områder før vi er bevisst dem.

 

Vår personlighet er ikke den eneste potensielle i vårt nervesystem, som vi blant annet kan se fra split-brain-pasienter, og guder og andre entiteter alle tidligere religioner og mytologier har berettet om, er tilsvarende slike dynamikker som projiseres ut og som har en annen personlighet enn vår. Vi er altså ikke alene, vi har bare i vår kultur mistet kontakten med dem, noe som er tragisk.

Endret 25. oktober 2012 av CamillaEl

[Gjest bruker-45896]

Vi er naturligvis ikke alene, feilen er å anskue andre intelligenser hidrørende fra det ytre rom, altså fra en ytre, av mennesket uavhengig verden. Virkeligheten skapes av nervesystemet, det er ingen ytre verden i motsetning til den indre, og det er ikke noen ku der ute, som "ligner" den ku vi går rundt med i hodet.

 

Hvordan verden ville sett ut uten sansenes mellomkomst er et vi umulig kan svare på, ettersom alt vi kan si noe om er tanker og sansinger, noe som er av mental art. Man kan derfor ikke søke til vitenskapen etter svar, den er en ren teknikk, en metode, og grunnen til at den er så effektiv som den er, er fordi den ikke kommer med absolutte svar eller sannheter, da ville den straks holde opp med å være søkende og bli dogmatisk. Spørsmål av denne art tilhører altså metafysikken.

 

Det er ikke slik at hjernen er en passiv mottager for innkommende data, og at vi sitter inne i hodet og ser ut på verden gjennom "vinduene", øynene, den er en projektor, og skaper virkeligheten med alle dens kategorier, som rommet og tingene i det, samt tiden. Grunnen til at vi tror det motsatte er at vi lever med arven etter Descartes, men han forutsetter den dualismen han forsøker å bevise. Hvis nos sens nous trompent, må det være en uavhengig verden disse sanseforvrengninger står i forhold til. Hans andre store fallit er forestillingen om det absolutte Jeget, det er intet jeg i motsetningsforhold til verden, det er bare et neurologisk biprodukt, neurologiske dynamikker som ikles en personlighet og vi har heller ingen fri vilje (som henger sammen med personligheten), alle beslutninger tas i underliggende neurale områder før vi er bevisst dem.

 

Vår personlighet er ikke den eneste potensielle i vårt nervesystem, som vi blant annet kan se fra split-brain-pasienter, og guder og andre entiteter alle tidligere religioner og mytologier har berettet om, er tilsvarende slike dynamikker som projiseres ut og som har en annen personlighet enn vår. Vi er altså ikke alene, vi har bare i vår kultur mistet kontakten med dem, noe som er tragisk.

 

Interessant, spesielt dette siste avsnittet. Er ganske enig med deg tror jeg, men kan du utdype litt med hva du mener med at vi ikke er alene? Mener du at andre intelligenser kun eksisterer på "utsiden" i den grad at andre har samme oppfatning som oss, eller at det aldri kan bli ordentlig enighet om hva som er "der ute", fordi alt egentlig kun er inni oss og alle har personlige syn.

[CamillaEl]

Verden vi alle lever i er ikke noe "der ute", men noe vi skaper felles (altså ikke solipsisme, siden det ikke er noe Jeg). Det jeg mener med at vi ikke er alene, er entitetene, som har blitt opplevet av alle mennesker før oss. De kommer altså ikke fra noe ytre rom, men fra nervesystemet, i likhet med alt annet. Vi er naturligvis "mere alene" idag, ettersom vårt verdensbilde i det store og hele ikke har rom for dem, men det betyr ikke at de ikke kan oppleves.

[Gjest bruker-45896]

Kk, vi er forsåvidt enig.

 

Spørsmålet mitt var klønete formulert, det jeg egentlig lurer på er hvordan du ser for deg at man kan verifisere eksistensen til entiteter eller krefter utover det "alle/vanlige mennesker" ser/opplever og det vitenskapen bekrefter? Hva med psykotiske mennesker med hallusinasjoner, dette er virkeligheter som ikke "faktisk" eksisterer, eller mener du at vi, alle, eller mange nok, må bli psykotiske som dem for at vi da skal bli enige om en felles virkelighet?

[CamillaEl]

Hva mener du med verifisere? Jeg kan ikke bevise overfor deg at jeg ser en nisse eller har vondt i magen, eller en "UFO-abductee" (det vi tidligere kalte bergtagning, altså av vesener som altså ikke kommer fra noe ytre rum, men er produkter av nervesystemet i samme grad som agurker og alt annet) kan bevise at han møtte underlige vesener som undersøkte eller kanskje likefrem hadde sex med ham.

 

Ikke alle opplevelser er kvantifiser- og reproduserbare, noe som selvfølgelig ikke gjør dem mindre virkelige, bare av en annen orden enn det vitenskapen gjennom den rigide naturvitenskapelige beskjeftiger seg med. Vitenskap handler som sagt ikke om å besvare slike (metafysiske) spørsmål -- heldigvis, for da ville den blitt dogmatikk i likhet med dagens kristendom. Hvorfor søke når vi allerede har svar?

 

Skillet ditt mellom virkeligheter som "faktisk" eksisterer eller ikke, kan altså ikke opprettholdes, noe jeg tror du vil få utdypet ved å lese dette innlegget mitt, skrevet i en annen tråd: https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=1440077&st=0&p=19812288entry19812288

[Gjest bruker-45896]

Har allerede lest det, og jeg vet godt hva du mener. Men hva er isåfall forskjellen, eller, hvorfor er det så stor uenighet rundt disse mystiske tingene og ikke naturvitenskapelige fenomen?

[Amatus]

Disse to påstandene er etter mitt syn like skumle. Om vi er alene i universet er vi den mest utviklede arten, innenfor forståelse, teknologi, samfunn o.s.v.

Men er vi ikke alene, finnes det garantert noen mer utviklet enn oss, samt mindre utviklet enn oss. Spørsmålet da er hvem vi kommer til å møte først, de som er titusenvis av år mer utviklet enn oss, eller mindre utviklet enn oss...

Jeg ser mot stjernene på himmelen å ser tusenvis, om ikke millionervis av galakser; hvis det er liv her, må det jo være liv der ute også. Om tilfeldighet skapte oss, må det være flere tilfeldigheter der ute, om ikke nøysktig som vår planet, kanskje annerledes, men fremdeles med liv på.

Say what?

 

Det er finnes ingen grunn til å tro at vi er alene i et uendelig univers. Det finnes liv utover det vi kjenner; og jeg personlig er overbevist om at menneskeheten har vært i kontakt med utenomjordisk liv helt siden historiens morgen, mange kanskje uten å være bevisst over det selv.

 

Saken er den at mange mennesker spesielt i den vestlige verden er så låst i sin forståelse av hva det "der ute" må være. Mange er så fastlåste i sin egen menneskelige forståelse og begrensethet (pga. frykt? stolthet?), og alt som ikke passer inn i deres materielle boks og som ikke kan forklares etter deres egne materielle betingelser, blir av mange feid til side som uvitenskapelig og useriøst.

 

Er ikke det ironisk? Vi søker etter liv der ute, vi søker etter kontakt med det som er større enn oss (etter vekst), men vi er ikke villige til å bruke alle verktøyene vi allerede har -- og da tenker jeg ikke først og fremst på tekniske verktøy og instrumenter. Vi må innse at det mest sofistikerte verktøyet vi har er våre egne fakulteter: intellektet (kunnskapen, logisk sans), følelsene og samvittigheten/moralen/åndeligheten vår. Alle disse utgjør tilsammen det hele mennesket; alle er like viktige.

 

Mange i vår vestlige verden må lære seg at det er helt OK å tilnærme seg virkeligheten, livet, uten å gjøre seg avhengig av teknologi og laboratorier og enda andre mennesker/menneskemasser for å kunne finne sikker viten, for å kunne tilegne seg kunnskap som en vet en kan stole på. Laboratorier er flott, og teknologi er flott (når den blir brukt og tilnærmet på rett måte); men vi er mer enn dette. Vi er levende mennesker. Like så mye som at liv overgår livløshet, overgår våre hjerner, kropper og sinn våre tekniske instrumenter når det gjelder å syntetisere all akkumulert sensorinformasjon. Spesialiserte instrumenter kan hjelpe oss med å akkumulere den; men de kan ikke gjøre jobben av å forstå den og å bruke informasjonen til å fremdyrke mer orden i virkeligheten -- dvs. det vi refererer til som godt. Det er det kun vi selv som kan gjøre gjennom slik vi bruker kroppen vår.

 

La meg gjøre det helt klart: jeg er ikke en New Age-tilhenger, og jeg tror det er mye ved denne voksende pop-nyåndeligheten som er farlig naivt og som vil lede mange mennesker til deres egen ødeleggelse. (Mange setter likhetstegn mellom åndelighet og barnslig naivitet.) Men én ting er klart, og det er at verdens paradigmer -- eller rettere sagt vestens paradigmer -- slik vi har kjent dem, står for fall. Sekulariseringen og ateismen vil måtte gi etter for en større virkelighet, uavhengig av om vi er forberedt på det eller ei. Vil det skje over natten eller over lengre tid? Vet ikke, begge deler er fullt mulige. Men det vil skje, og det er iferd med å skje.

[CamillaEl]

Har allerede lest det, og jeg vet godt hva du mener. Men hva er isåfall forskjellen, eller, hvorfor er det så stor uenighet rundt disse mystiske tingene og ikke naturvitenskapelige fenomen?

 

Det er i bunn og grunn ingen prinsipiel forskjell mellom en entitet og en kaffekopp, i den forstand at det "bare" er neurologisk aktivitet, elektrokjemiske signaler. Alle opplevelser (og hukommelse, fantasi og alt annet) er slike neurologiske dynamikker og signaloverførsler. Hvis man vil gå dypere til verks, kan man imidlertid finne en forskjell i hvor i nervesystemet impulsene kommer fra. Verden er, som du har skjønt ut ifra innleggene mine, hovedsaklig felles, ihvertfall innen den respektive kultur; og opplevelser som skiller seg ut, kasseres som "pseudoopplevelser", hallusinasjoner, siden de ikke lar seg katalogisere innen det filosofiske postulatet om en ytre, uavhengig verden som den sanselige virkeligheten vår er en "etterligning" av. Men dette er altså nonsens.

 

Denne konsensus sitter i det området av hjernen som kalles den prefrontale korteks (PFC), og fordi vår konsensus sier at overnaturlige entiteter ikke finnes, oppleves de heller ikke, bortsett fra for mennesker som sitter på mentalinstitusjoner eller midt i en LSD-trip (eller kanskje heller DMT). Det som er typisk med tilstandene under påvirkning av psykedelika, er at hjernebarken (korteks), og spesielt PFC kommer under massivt angrep fra "lavere" hjerneregioner, som altså muliggjør andre aspekter av virkeligheten (eller andre virkeligheter, om du vil) får manifestere seg.

 

Slike tilstander forekommer altså bare unntaksvis i vår kultur, og de er videre vanskelig kvantifiser- og reproduserbare, som tidligere nevnt, de lar seg ikke innlemme i den naturvitenskapelige metodes domene, og derfor er uenigheten om dem naturligvis større. Naturvitenskapelige fenomener er mye enklere konseptualiserbare.

[covah]

Det er fare for at det er fysisk umulig for interplanetariske intelligente livsformer å møte hverandre, uansett teknologinivå, på grunn av de store avstandene.

 

For 500 år siden var det "fysisk umulig" for noen å snakke med hverandre mens de var på hver side av Atlanteren. Senere mente mange forskere at det var "fysisk umulig" for en gjennstand som er tyngre enn luft å fly. Senere enn det mente mange forskere at det var "fysisk umulig" å fly fortere enn lyden (derfor uttrykket "lydmuren"). Ting som i dag virker umulig, kan godt være mulig i framtiden.

 

I dag snakker vi om "lysmuren", dvs. at det er umulig å bevege seg fortere enn lyset. Men hva om Einstein tok feil (ja, jeg vet...)? Eller hva om det finnes måter å "lure" seg fortere enn lyset? Ref. Alcubierre'steori. Vi vet jo allerede at rommet i seg selv kan bevege seg fortere enn lyset (noe rommet gjorde rett etter BigBang).

 

Personlig liker jeg ikke ordet "umulig" når det er snakk om vitenskap. Bruker heller "jæ#&% vanskelig" i stedet

[Isbilen]

Det er naivt å tro at det ikke er grenser for hvor langt vitenskapen kan ta oss. Jeg fastslo ingenting, men nevnte muligheten for at den går lenge før det blir mulig å møte fremmede, avanserte livsformer. Det er den ene av de to mest sannsynlige, etter min mening, alternativene. Det andre er at det er mulig, og da tror jeg de har vært her allerede. Sannsynligvis har andre intelligente vesener eksistert ekstremt mye lenger enn menneskene, og vår teknologiske viser hvor fort det går når det først tar av. Men, som sagt, avstandene er så store at det slett ikke er sikkert det er realistisk å dekke dem, i hvert fall ikke for biologiske livsformer. Tror ikke du motsier meg så mye som du tror du gjør.

Endret 29. oktober 2012 av Isbilen

[Gjest bruker-45896]

Jojo, jeg er enig i alt dette, men det jeg egentlig lurer på, som begynner å nærme seg offtopic, er hvordan skal vi, som har samme idé/forståelse om hvordan ting fungerer, bli enige om å identifisere fenomen/entiteter, når alt innenfor denne sfæren er basert på personlige opplevelser?

 

For eksempel, Terrence McKenna snakker om at man kan ved å ta DMT møte "aliens", og han beskriver dem som gnomer eller alver*, men hvis jeg da tar DMT (noe jeg ikke har gjort ennå), og opplever det samme som han, er det fordi jeg leste/hørte han fortelle om det, eller fordi det er det de "faktisk er", eller kanskje jeg kan med trening og intensjon endre min DMT opplevelse og entitetene jeg kommunsierer med til noe annet? Andre har nemlig ikke beskrevet dem som det. Og, for å være ærlig er jeg kun kverulerende nå, fordi jeg ikke ser på dette som kritisk å vite, det er for min egen nysgjerrighet og interesse at jeg lurer på hvordan man skal forholde seg til dette, og hva man kan bli enig om, i forhold til alle de tingene vi tar for gitt i dagliglivet, og naturen, som vitenskapen tar for seg. Jeg lurer på hva, om noe, som er objektivt og vi kan være enig om.

 

*(en ekstremt vag og upresis beskrivelse, andre som ikke vet hva det prates om bør høre han beskrive en DMT trip i et foredrag eller lignende, lett å finne på youtube)

[NeEeO]

Hadde vært kult å oppleve noe som dette når jeg blir gammel For da har jeg ingenting å tape.

Endret 30. oktober 2012 av ZPAS