Snedige ting du lurer på V.2

[McHill]

Hva mener du med "Flatt" for meg virker det ihvertfall som om det er rimelig 3-dimensjonalt.

[-trygve]

Hva vil det si at universet er "flatt"?

Hva mener du med "Flatt" for meg virker det ihvertfall som om det er rimelig 3-dimensjonalt.

 

Flatt betyr i denne sammenhengen at geometrien er Euklidsk. I et slikt rom vil for eksempel vinkelsummen i en trekant være 180 grader, og to parallelle linjer vil ha samme avstand mellom seg uansett hvor langt du følger de.

[A-Jay]

Flatt betyr i denne sammenhengen at geometrien er Euklidsk. I et slikt rom vil for eksempel vinkelsummen i en trekant være 180 grader, og to parallelle linjer vil ha samme avstand mellom seg uansett hvor langt du følger de.

Akkurat som vi lærte i geometrien i barneskolen. Godt å høre at det stemmer da.

[Husam]

Spørsmål: Når man går på høye fjell, og trykkforandringene er såpass forskjellige fra det normale at pustingen påvirkes, så blir oksygenmengden i blodet mindre. Vil da CO2-mengden øke, som følge av at det ikke kommer ut, eller minke, fordi det ikke blir produsert like mye "avfall" etter oksygenbruken?

I teorien må man bare puste dobbelt så fort når man halverer trykket for å gi kroppen like mye oksygen. Halvering av lufttrykket tilsvarer omtrent å gå fra 0 til 5000 meters høyde. I praksis blir man sliten av å puste så intenst og man slakker litt ned på pustetempoet. Det gir mindre oksygen til kroppen og dermed går forbrenninga saktere og gir mindre CO2. Man blir altså sliten og roer ned tempoet automatisk, med unntak av hjertet som vil jobbe litt hardere enn normalt for å frakte oksygenet mer effektivt i kroppen. Kroppen vil også bygge gradvis opp antall røde blodceller for å forbedre oksygenfrakten. Det tar uker å jobbe opp antall røde blodceller.

 

OK, takk! CO2-prosenten i blodet minker altså, slik at blodet får en høyere pH-verdi.

[Simen1]

Hva vil det si at universet er "flatt"?

Tenk på et 2D-unvisers "flatland". Hvis flatland eksisterer i et 3D univers så kan flaten være krummet, f.eks som en kule sånn at man kommer tilbake til utgangspunktet om man går langt nok i flatland. Hvis det viser seg at flatland faktisk er flatt i den tredje dimensjonen også (altså plateformet i 3D-universet) så kommer man ikke tilbake til utgangspunktet uansett hvor langt man går. Flatlendingene ser bare universet sitt i 2D selv om det eksisterer i 3D.

 

På samme måte kan det tenkes at vårt 3D-univers eksisterer i et 4D univers. Vi ser bare 3 av de 4 dimensjonene, akkurat som flatlendingene bare ser 2 av 3. Hvis vårt 3D univers er flatt i den dimensjonen vi ikke ser så vil vi aldri komme til samme punkt ved å gå i strak linje i en retning. Dvs. at to parallelle linjer vil ha samme innbyrdes avstand uansett hvor langt man går. Våre 3 dimensjoner vil se rimelig like ut i 4D også.

 

Men det blir mer komplisert om vårt 3D univers ikke er "flatt". Da kan vi oppleve noe så rart som å gå i en strak linje og komme til utgangspunktet. Og at parallelle linjer forandrer innbyrdes avstand.

 

I mangel av noe bedre ord for 3D også i den fjerde dimensjonen, så bruker vi flatland-analogien og kaller 3D-universet "flatt".

 

OK, takk! CO2-prosenten i blodet minker altså, slik at blodet får en høyere pH-verdi.

Har det noen direkte sammenheng? CO2 i vann er i hvert fall en ganske komplisert sak som ikke gir noen klar pH-endring fordi det er mange ulike løsningsprodukter som virker motstridende på pH-en.

[Husam]

OK, takk! CO2-prosenten i blodet minker altså, slik at blodet får en høyere pH-verdi.

Har det noen direkte sammenheng? CO2 i vann er i hvert fall en ganske komplisert sak som ikke gir noen klar pH-endring fordi det er mange ulike løsningsprodukter som virker motstridende på pH-en.

 

Jeg kan ikke mye om kjemi, men dette har nok en sammenheng, ja. Kjemoreseptorene som regulerer pustingen bruker vel pH som indikator på hvor mye CO2 som må forbli i systemet?

[Simen1]

Det aner jeg ikke.

[Flimzes]

Realtek...

[-trygve]

På samme måte kan det tenkes at vårt 3D-univers eksisterer i et 4D univers. Vi ser bare 3 av de 4 dimensjonene, akkurat som flatlendingene bare ser 2 av 3. Hvis vårt 3D univers er flatt i den dimensjonen vi ikke ser så vil vi aldri komme til samme punkt ved å gå i strak linje i en retning. Dvs. at to parallelle linjer vil ha samme innbyrdes avstand uansett hvor langt man går. Våre 3 dimensjoner vil se rimelig like ut i 4D også.

Her er jeg ikke helt enig med deg. Den viktigste innsigelsen jeg har er at det finnes lukkede topologier med flat geometri. Universet kan altså være flatt, men likevel slik at du kommer tilbake til der du startet hvis du går langt nok langs en rett linje. Tenk deg at du starter med en terning, så strekker du og bøyer slik at bunnen føyes sammen med toppen. Så skal du fortsette med å gjøre noe som er tilnærmet umulig å se for seg: føye sammen de andre sidene på samme måte. Du har da laget en torus. Denne er endelig, men geometrien er Euklidsk. Jeg sier ikke at universet vårt nødvendigvis er slik, men det er en mulighet.

 

 

En annen detalj er det 4-dimensjonale universet du appellerer til. Det er nyttig med den 4. dimensjonen for å prøve å visualisere geometrien, men både flate og krumme 3-dimensjonale geometrier kan konstrueres uten å referere til høyere dimensjoner.

 

 

[Venerable]

Er nå 2:38 min ut i denne videoen (Sir Arthur Eddington sitt foredrag "My Two Tables" gjennfortalt av Conc0rdance)

http://www.youtube.com/watch?v=pNiEsIIvWDM

 

Hvor den elektromagnetiske kraften blir tatt opp. At det er egentlig den kraften som stopper oss fra å f.eks kunne gå gjennom vegger. IKKE selve massen til fingeren min og massen til veggen slik som vi mennesker liker å forestille oss.

 

Betyr det virkelig at hvis jeg presser alt jeg kan mot en vegg, så treffer aldri noen av atomene mine noen av atomene til veggen? Det er ALLTID et slags elektromagnetisk felt som er i mellom?

 

I så fall, hvor sånn ca. begynner fysisk ting virkelig å komme borti hverandre? Jeg mener det skjer jo uansett i stjerner, fordi kjernefysisk fusjon skjer inni der. Men finnes det situasjoner ikke fullt så ekstreme? Kanskje noe hverdagslig til og med?

Endret 30. april 2011 av Venerable

[-trygve]

Hvor den elektromagnetiske kraften blir tatt opp. At det er egentlig den kraften som stopper oss fra å f.eks kunne gå gjennom vegger. IKKE selve massen til fingeren min og massen til veggen slik som vi mennesker liker å forestille oss.

Betyr det virkelig at hvis jeg presser alt jeg kan mot en vegg, så treffer aldri noen av atomene mine noen av atomene til veggen? Det er ALLTID et slags elektromagnetisk felt som er i mellom?

 

Det stemmer nok det, ja. Og atomene selv er uansett for det meste tomrom. Atomradien (definert av hvor elektronene stort sett befinner seg) er omkring 10000 ganger større enn kjerneradien, så om du skalerer opp atomkjernen til solens størrelse er planetenes avstand til solen noenlunde representativ for hvor langt elektronene er fra kjernen. Ikke mye annet enn tomrom, altså!

 

I så fall, hvor sånn ca. begynner fysisk ting virkelig å komme borti hverandre? Jeg mener det skjer jo uansett i stjerner, fordi kjernefysisk fusjon skjer inni der. Men finnes det situasjoner ikke fullt så ekstreme? Kanskje noe hverdagslig til og med?

 

Det kommer litt an på hvordan du definerer at atomene kommer i kontakt. Det er mulig å få elektronskyene til å overlappe - det er slik du får til kjemiske bindinger. Men hvis du vil at kjernene skal komme i kontakt, må du ha ekstreme forhold som f.eks. i en stjerne. Det er nettopp denne sterke elektriske frastøtingen som gjør det så vanskelig å lage et fusjonskraftverk.

 

 

 

[Jøtul]

men hvis du stikker fingeren i vann, så vil du på en måte få vann molekyler på deg? og hva med et vått papir? er det et mikroskopisk magnetfelt mellom?

[Venerable]

Det kommer litt an på hvordan du definerer at atomene kommer i kontakt. Det er mulig å få elektronskyene til å overlappe - det er slik du får til kjemiske bindinger. Men hvis du vil at kjernene skal komme i kontakt, må du ha ekstreme forhold som f.eks. i en stjerne. Det er nettopp denne sterke elektriske frastøtingen som gjør det så vanskelig å lage et fusjonskraftverk.

Godt svar

 

Men da lurer jeg litt videre. Fordi elektronskyene til atomene i fingeren min vil jo ikke begynne å blande seg med dem i veggen. Basert på det vi snakket om tidligere, er det fordi den elektromagnetiske kraften presser atomene langt nok fra hverandre. Men hvorfor aksepterer de plutselig da atomene til å komme nærme nok når noe så trivielt som en kjemiske binding skjer? Fordi slikt skjer jo hele tiden. Kjenner atomene hverandre igjen? At de aksepterer noen, men ikke alle. Eller kommer de alltid så nærme, det er bare at ikke alle atomer kan binde seg?

 

Likte også Gridset sine spørsmål forresten. Vann går jo rett gjennom papir.

Endret 1. mai 2011 av Venerable

[weebl]

papir er porøst, vannet ligger i porene akkurat som om det var en svamp

[-trygve]

Men da lurer jeg litt videre. Fordi elektronskyene til atomene i fingeren min vil jo ikke begynne å blande seg med dem i veggen. Basert på det vi snakket om tidligere, er det fordi den elektromagnetiske kraften presser atomene langt nok fra hverandre. Men hvorfor aksepterer de plutselig da atomene til å komme nærme nok når noe så trivielt som en kjemiske binding skjer? Fordi slikt skjer jo hele tiden. Kjenner atomene hverandre igjen? At de aksepterer noen, men ikke alle. Eller kommer de alltid så nærme, det er bare at ikke alle atomer kan binde seg?

Jeg står nok i fare for å bli litt vag på detaljene nå, men jeg skal prøve å svare.Det er stor forskjell i hvor lett forskjellige atomer har for å reagere. Det som avgjør hvor lett et atom reagerer er hvor mange elektroner det har. Det er nemlig slik at elektronene er organisert i "skall" som har plass til et visst antall. Antall elektroner det er plass til i de innerste skallene er 2, 6, 10, 14, 18 2, 8, 18, 32, 50. Hvis det ytterste skallet er fullt (skallene fylles innenfra) er atomet fornøyd og ikke særlig interessert i å reagere, mens hvis det er ledige plasser i det ytterste skallet eller det ytterste skallet bare er såvidt påbegynt er atomet svært villig til å reagere.

 

For å ta to ekstreme eksempler, så er natrium og klor svært villige til å reagere med hverandre fordi natrium kan oppnå fullt ytterste skall ved å låne vekk et elektron, mens klor får fullt ytterste skall ved å låne et elektron. Natrium og klor har derfor mye å tjene på "samarbeid" og vil binde seg til hverandre. Helium derimot har allerede fullt ytterste skall, og er dermed fornøyd alene. Helium vil derfor ikke være interessert i å inngå i kjemiske forbindelser.

 

 

Etter at reaktive atomer har bundet seg sammen i molekyler er de stort sett fornøyd, og de vil stort sett ikke fortsette å reagere. Hvis de treffer på et atom de ville bli enda mer fornøyd sammen med (dvs kunne skape en sterkere binding med), må de likevel tilføres nok energi til å bryte den første bindingen før en ny kan lages.

Nå kan riktignok endel molekyler lage svake bindinger mellom seg. Vann er et strålende eksempel her. Vann består som kjent av et oksygenatom og to hydrogenatomer, og atomene er organisert i en trekant med et atom i hvert hjørne. Oksygenatomet trekker litt hardere på elektronene enn hydrogenatomene, og får effektivt en liten negativ ladning mens hydrogenatomene får en liten positiv ladning. Dermed finnes det elektriske krefter mellom vannmolekylene selv om molekylene totalt sett er nøytrale. Det er også slike elektriske krefter som gjør at dråper kan henge seg fast på en overflate.

 

Redigert: Korrigert antall elektroner per skall etter kommentar fra Mokko.

 

 

 

Endret 1. mai 2011 av -trygve

[Simen1]

Venerable: Elektroner er negativt ladet og med en sky elektroner rundt hver atomkjerne så vil to naboatomer i utgangspunktet frastøte hverandre når de kommer nær hverandre. Minus og minus frastøter hverandre. Et unntak er hvis elektronskallene har "ledige parkeringsplasser" så kan et eletron fra naboatomet "parkere" på den ledige plassen. Dette er egentlig en kraftig overforenkling.

 

Når to atomer nærmer seg hverandre så må hastigheten være riktig. Er den for lav så frastøter de hverandre (svakt) og sklir unna hverandre. Det må en viss hastighet til (aktiveringsenergi) for å få et elektron inn i naboatomets "ledige parkeringsplass". Blir hastigheten (temperaturen) for høy så rister atomene så voldsomt i forhold til hverandre at de river seg løs fra hverandre.

 

Ledige parkeringsplasser (huller i et elektronskall) må kombineres med ledige elektroner som leter etter en plass å være. Dvs. det må være et ufullstendig elektronskall i atomet som skal "parkere". De komplette elektronskallene er i utgangspunktet ugjennomtrengelige skjold som ikke reagerer med noe. (Det finnes unntak, der blant annet edelgasser reagerer, men det får bli en irrelevant kuriositet i denne sammenhengen).

 

Dersom de to naboatomene som begge har ufullstendige ytre skall så må de til sammen ikke ha så mange elektroner i ytre skall at de overskrider antall elektronplasser i begge de to ytterste atomskallene. De "søker etter" å komplettere elektronskall uten å få overflødige elektroner.

 

For å komplisere det ytterligere så vil to atomer i binding forbinde to skall til ett. Noen ganger kan det til og med være molekyler med 3 eller flere atomer som danner spesielle felles-skall og deler på elektroner mellom mange atomer. Et eksempel på det er benzen. Her er det tre enkeltbindinger og tre dobbeltbindinger og hva som er hva flyter kontinuerlig rundt i ringen ettersom elektronene i bindingene deler et felles torus-skall.

 

Kjemi er gøy, både teoretisk og praktisk.

[Mokko]

Antall elektroner det er plass til i de innerste skallene er 2, 6, 10, 14, 18.

 

Det der er vel tallene for "underskallene"? Skall 1 (K) består kun av underskall 1 (s) og tar dermed 2 elektroner, skall 2 (L) består av underskall 1 (s) og 2 (p) og tar 2+6=8 elektroner, skall 3 (M) består av underskall s, p og d og tar 2+6+10= 18 elektroner totalt. Det fjerde skallet (N) tar dermed 2+6+10+14=32 elektroner, mens skall nr. 5 (O) består i tillegg av det siste underskallet (g) og tar 18 elektroner til - totalt 50 stk. Ikke at dette har noe å si for forklaringen din.

[-trygve]

Antall elektroner det er plass til i de innerste skallene er 2, 6, 10, 14, 18.

 

Det der er vel tallene for "underskallene"? Skall 1 (K) består kun av underskall 1 (s) og tar dermed 2 elektroner, skall 2 (L) består av underskall 1 (s) og 2 (p) og tar 2+6=8 elektroner, skall 3 (M) består av underskall s, p og d og tar 2+6+10= 18 elektroner totalt. Det fjerde skallet (N) tar dermed 2+6+10+14=32 elektroner, mens skall nr. 5 (O) består i tillegg av det siste underskallet (g) og tar 18 elektroner til - totalt 50 stk. Ikke at dette har noe å si for forklaringen din.

 

Ja, du har helt rett! Jeg var litt for kjapp der. Listen min skulle vært 2, 8, 18, 32, 50.

[Husam]

Et spørsmål om menneskekroppen igjen:

 

Hvorfor er det slik at hjernehalvdelene styrer "feil" side av de motoriske evnene våre? Altså at venstre halvdel styrer høyre arm, osv. Har lest litt om dette, men ikke sett noen tilfredsstillende svar, i den forstand at de forklarer hvordan vi ble slik i utgangspunktet.

[Mannen med ljåen]

Et spørsmål om menneskekroppen igjen:

 

Hvorfor er det slik at hjernehalvdelene styrer "feil" side av de motoriske evnene våre? Altså at venstre halvdel styrer høyre arm, osv. Har lest litt om dette, men ikke sett noen tilfredsstillende svar, i den forstand at de forklarer hvordan vi ble slik i utgangspunktet.

 

http://www.catalase.com/crossed.htm

 

 

Google har forresten blitt veldig flink til å forstå normale spørsmål.

Sånn søkte jeg:

http://www.google.com/cse?cx=002683415331144861350%3Atsq8didf9x0&q=why+does+the+left+brain+half+control+the+right+side+of+the+body&ie=utf-8&sa=Search