Gå til innhold

Mini-anmeldelse av den siste filmen du så


tjalla

Anbefalte innlegg

Nå jeg var yngre var dette yndlings filmen til mange av vennene mine, vet ikke om det var noe neger tilbedelse eller hva det var, men den var liksom så kul og ekte og viste for gangsta negere var, dette var på den tiden da gangsta var det kuleste man kunne være for 13-15 åringer.

 

Selv fant jeg den aldri det helt store, nettopp fordi jeg ikke liker gate gjenger og deres miljø, jeg plages altid av idiotien de driver med, italienske gangstere har i hvertfall noe inteligens bak det de gjør.

Det hele får Svarte amerikanere til å virke dummere enn de er noe jeg ikke liker.

 

Anyway

 

Where Eagals Dare

Rå action eventry, jeg vil ikke kalle det en krigs film da det har rent lite med hva krig er. Det er action og det er god action, historien er kompislert til det absurde og total urealistisk, men fly så kul den er, jeg er sikker på at denne filmen var en av inspirasjonenene til Hidden & Dangoures spill serien.

Clint dreper flere folk enn han gjør i noen annen film, utrolig hva blondy kan gjøre med en MP40 i stede for revolver.

De sies at Clint ikke likte at hans navn var nr.2 på starring lista, noe jeg ikke helt skjønner, dollars trilogien hadde jo nettopp kommet ut i usa og resten av verden, han kan ikke blitt primadonna så fort.

Uansett masse action, tyskere står på rekke og rad for å bli skutt ned, i en av de første tilfellene av storm trooper syndrom i film, men det funker.

 

Alt i alt en veldig kul action adventure, en mix av james bond på steroider og Indiana jones.

8.5/10

 

Caddyshack

 

En av 80tallets beste komedier sammen med Ghost busters og den første politiskolen.

gopheren er en av mine top 10 yndlings karakterer fra 80tallet, det samme er Murray's rolle, så jeg får to av 80tallets beste karaterer i en film.

Historien i filmen er så tynn som man kan få i en film som ikke involverer facials.

Kar vil ha stipend for college, det er det, resten av filmen handler om at man setter opp en sene, enten det er en fest eller golf turnering, også prøver man å totalt fucke opp senen med mye faenskap gjerne i regi av Rodney Dangerfield.

Selv om dette gjør filmen ektremt tynn på skikkelig handler blir det drit morro, en komedie det er vansklig å slå.

 

8.5/10

Endret av Gunfreak
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Med den velstekte flintsteken konsumert og i startfasene av fordøyelsesprosessen og bandet Anberlins musikk seilende ut fra de to billighøyttalerne på det hete rommet mitt, idet utmattelsen preger meg etter en hard dag på jobb, har jeg funnet meg godt til rette i godstolen foran laptopen. Da ruller jeg like så godt igang med anmeldelser av både snart forglemte, og flotte filmopplevelser den siste tiden. Første stopp: Utdrikningslaget som gikk til helvete!

 

The Hangover (2009)

 

3474749452_cea246b57c.jpg

 

Doug skal gifte seg på førstkommende søndag. I den anledning har to av hans kamerater lagt til rette for utdrikningslag på fredagen. Med på festlighetene tvinges brudens bror, som den velkjente tapertypen i en vennegjeng; den dumme uten respekt. Han tar med seg en flaske med Jägermeister, som brukes til å skåle den store begivenheten i gang. Neste scene tar plass dagen derpå. Bruden har fosvunnet, ingen av de tre andre vet hvorfor - ikke husker de noe fra nattens eskapader, for den saks skyld. Videre finner de en tiger på badet, mens en av de har mistet en tann. OK, listen for tidenes bakfylle er lagt. Videre følger den urkomiske rekapituleringsprosessen.

 

Først av fremst skal det gis skryt til alle bak kamera som har hatt en finger med i spillet, hva angår innholdet i The Hangover. Plottet i filmenutvikler seg mer bisarrt og mer surrealistisk, uten at det blir pinlig eller teit å se på. Tvert imot klarer den å oppretteholde troverdigheten tvers gjennom sendetid. Selv når Mike Tyson entrer lerretet, får en ikke en snikende følelse av at ting ikke er på sin plass. Her mener jeg de involverte i filmen har klart noe mange komedier ikke klarer, ihvertfall uten å ende opp med å bryte ned sin egen troverdighet.

 

Hånd i hanske-konseptet har aldri falt mer til sin rett, enn den gjør i "The Hangover". Skuespillerne ikler rollene sine på en eminent måte. Til og med Tysons (i og med at han spiller seg selv, nekter jeg trekke for noe bleikt skuespill). Er deilig å kunne lene seg tilbake og ikke la seg frustrere over hvordan folk ikke strekker i slike filmer. Her samhandler alle og replikkene utspilles på perfekt vis! Når i tillegg manuskriptet og selve replikkene er kunst av beste sort (det stemmer, kunst er ikke ensbetydende med at det er bra), slår absolutt ingenting feil.

 

10/10

 

Huff, det var en flying-start, men her er det ingen grunn til å gi seg mens leken er god. Neste film ut befinner seg innenfor thriller-sjangeren.

 

Taken (2008)

 

Taken_141326a.jpg

 

En fars verste mareritt; datteren kidnappes. Heldigvis har denne faren, Bryan Mills (Liam Neeson), en CV som tilsier at han har kapasiteten til å gjøre noe med det på egen hånd, før det er for sent. Han er nemlig eks-agent. Umiddelbart starter han jakten på sitt forsvunnede barn, koste hva det koste vil. Han motsetter seg alle hindere, garanterer allerede før plottet er kommet skikkelig igang, at han vil finne henne.

 

Liam Neeson virket for meg ganske platt og følelsesløs i introduksjonsdelen av filmen - som faktisk kan virke nokså langdryg - og jeg begynte å gjøre meg opp en mening om hans manglende evner som skuespiller. Jeg avventet heldigvis litt før jeg henla endelig dom, for han faktisk en helt kurant rolle som agent. Han er en iskald agent, han angrer på tid tapt med barnet sitt på bekostning av arbeidet det medførte (dette fra før handlingen før filmen). I konfrontasjoner med moren, kommer han ut som den mest ansvarsløse og dårlige faren han har vært. I løpet av halvannen time - jaggu, den var kort - snur han status på hodet. Maggie Grace, blant annet kjent fra Lost, spiller datteren hans. Jeg hadde ingen forventninger til henne, og det tror jeg kanskje kan ha bidratt (fra mitt perspektiv) til hennes fantastiske måte å portrettere en skjermet og rebelsk sytten-åring på.

 

I en thriller av denne sort er det naturlig å forvente fartsfylte actionscener. Dette får du servert i solide, korte scener med hurtig driv i. Små, finurlige løsninger på enkelte situasjoner imponerer meg. Det som ofte irriterer meg er at fiendene ofte blir for dumme og enkle for hovedskuespilleren å overrumple. For all del, det ser vanskelig ut, og for det bør kudos gå til den franske regissøren Pierre Morel. Det trekker ikke nevneverdig på filmen at situasjonene løses til tross for å i utgangspunktet virke umulige, men for meg blir det samtidig vanskelig å ignorere.

 

Liam Neeson fornyer sin beinharde holdning som skuespiller og introduserer samtidig en mykere side, mens Maggie Grace viser fram skjulte talenter. Filmen har et gjennomsnittlig høyt tempo, og henter seg til gangs inn igjen for en noe treg start. Dog er det en start som jeg mener filmen tjente på med henhold til karakteroppbygging.

 

8/10

 

Vi fortsetter med den snodige historien om han som aldret baklengs...

 

The Curious Case of Benjamin Button (2008)

 

benjamin_button.jpg

 

Daisy Williams ligger på dødsleie, og hennes siste ønsker er at datteren leser høyt for henne fra en dagbok. Dagboken tilhører Benjamin Button, som begynte livet andre veien aldersmessig. Gjennom denne får vi ta del i den ekstraordinære tilværelsen til Benjamin, i hvilken Daisy absolutt er den sterkeste medspilleren.

 

Først og fremst er det en gripende historie å se på hvordan Benjamin ikke passer inn filmen gjennom. Budskapet i filmen som treffer meg mest, tror jeg handler om å benytte den korte levetiden vi mennesker er gitt. Dessverre får vi bare se i små glimt av hvordan dette gjøres. Denne filmen går hovedsakelig andre veien, og skildrer mennesker som holder tilbake, og sentrerer mye rundt en evig, men håpløs forelskelse. Uten at det går utover kvaliteten på sluttproduktet. En del av redningen i de triste rammene historien dannet seg, følte jeg var de humoristiske innslagene. Det var nesten så jeg lo og gråt høylydt og samtidig, i hvert fall følte jeg det slik på innsiden.

 

Brad Pitt og Cate Blanchet gjør den forholdsvis lange filmen til en fornøyelse å se på. Med unntak av en noe kjedelig og uinspirert kobling mellom nåtid og fortid (dagbokens innhold) som dog er viktig for plottets vedkommende, var dette en av de mer "vemodige, men på en god måte"-opplevelse.

 

7/10

 

Her var da noen av mine opplevelser foran TV-/kinoskjermen i det siste. Håper folk finner nytte og/eller glede av de. :)

Endret av excel
Lenke til kommentar

Franklyn (2008)

 

Fabelaktig film! Independant film fra UK, som har slitt å skaffe seg pulisher i USA. Dette blir nok en film ala Pi og Dark City o.l., som blir en cult film og oppmerksomheten til den vil bare vokse med årene som går.

 

Filmingen er klassisk og oversiktelig. Ikke noe dramatisk risting på linsen som NYPD Blue pressenterte til verden i 1993, og som vi har slitt å kvitte oss med siden.....

Her er vi helt med i fortellingen, og ressisøring bruker mangen herlige små triks med kameraet (om du liker sånne små detaljer) og redigeringen.

 

Vi følger 3 fortellinger som etterhvert forklarer hverandre, og vever seg sammen. Skuepillingen er bra (synes nå jeg), og selvom ikke alle har mye erfaring under beltet, skiller ingen seg ut. Prestasjonen er meget bra for en film som dette.

 

Traileren har tydeligvis missledet mangen, og det er forstålig siden den leverer noe som er langt ifra det traileren gir inntrykk av den skal. Flere steder (også imdb.com) kan du lese om folk som synes den er kjedelig, og skuffende. Den er nok en film som vil bli elsket og hatet.

Også har du disse relgisøse idiotene som bedømmer filmen pga den fremskildres en "helt" som er atheist...hadde de bare sett filmen først ville de sett hvor feil det er.

 

Alt likte jeg. Stemningen (som gav meg en liten Brazil/Blade Runner følelse til tider), fortellingen, ressisørings kamera føring, skuespillerne. Alt klaffet og gav en stor opplevelse.

 

Liker du filmer som er litt uvanlige, hander om folk og ikke action. Vil nok denne falle i smak.

 

Anbefales!

9.5/10

 

Trailer:

 

Se filmen hos Youtube

Endret av AvidGamer
Lenke til kommentar

The Hangover

 

Massiv skuffelse! Plotet virket utrolig morsomt, men det ble så altfor langt mellom latterkulene. Synes også filmen gjerne kunne startet noe annerledes (droppet de første 5ish minuttene), og ble noe forutsigbar.

Kinoen var også ekstremt rævva opplevelse. En ekstremt bråkete fyr på siden og teksten kom opp et drøyt sekund før setningen ble sagt (som sikkert ødela en del).

 

4/10, og havner samtidig i filmer-som-ikke-kommer-til-å-bli-sett-på-veldig-veldig-lenge-lista.

Lenke til kommentar

(2003) (Goodbye, Dragon Inn)

Director: Ming-liang Tsai

 

za_18371771.jpg

 

Har skrevet anmeldelse til så og si alle filmene jeg har sett av Tsai, og begynner å bli lite å si. Filmene hans har omtrent samme tema, isolasjon og ensomhet. Og var vel tilfellet i denne også. Filmen handler altså om en nedslitt kino som spiller sin siste forestilling.

 

Filmen har som vanlig svært lite dialog, dette er vel den mest rolige jeg har sett ifra Tsai hittil. Man må ha utrolig tålmodighet for å se igjennom hele filmen. Jeg kan virkelig skjønne om folk synes denne er kjedelig, men jeg selv kjedet meg ikke en sekund. Jeg satt og nøyt forestillingen, akkurat som kundene i kinoen filmen handlet om. Filmen er i real time, da filmen begynner med at de setter på den siste filmen, og filmen slutter med at filmen er ferdig. Jævla rotete skrevet, men dere skjønner sikkert hva jeg mente. Dama i kassa, vandret rundt under forestillingen og skulle besøke Prosjektoristen. Man kunne føle at hun var forelsket i han, selv om det ble ikke noe særlig forklart.

 

Prosjektoristen ble spilt av godeste Kang-sheng Lee, en person jeg har fått sansen for etter å ha sett de fleste filmene fra Tsai. Var bare synd at han spilte i 5 minutter eller noe, selv om man fikk følelsen på at han hadde en stor rolle under hele filmen. Anyway, en meget god film dette, en fin hyllest til å se film på kino.

 

8.5/10

 

The Hustler (1961)

Director: Robert Rossen

 

paulnewman460.jpg

 

Har ikke mye om å si om denne. Den var en god film, men trodde jeg skulle like den mye bedre. Etter 40 minutter så følte det ut som at filmen var ferdig. Den var som at filmen startet på slutten. Etter de 40 minuttene så ble filmen mye tregere, den gikk over til en ok drama film. Må si jeg likte starten mye bedre. Etter det så tok filmen aldri helt av, var klar til en "spennende" biljard film, og fikk en film som startet bra og gikk over på en rett linje og sluttet plutselig før man visste ordet av det.

 

Paul Newman gjorde dog en veldig god rolle, samme gjorde Piper Laurie. Men bortsett fra det, så må jeg si at jeg ble litt skuffet.

6/10

 

Dr. Strangelove or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb (1964)

Director: Stanley Kubrick

 

faves_strangelove_556_ea6cb.jpg

 

Lenge siden jeg så denne første gangen, og ble skuffet da jeg så den da. Men det er gått sin tid, og følte at den trenge ett gjensyn. Og det skal jeg si hjalp, jeg storkoste meg virkelig under filmen. Bare den ironiske stemningen i hele filmen er hysterisk. Jeg lo ikke mye, men betyr ikke at filmen ikke var morsom. Fordi det var den, men var langt ifra en film man ler høyt av, med unntak av noen scener. Filmen oser av ironi, da så og si mange av vitsene besto av ironi. En scene hvor det står ett skilt hvor det står: "Peace is our profession", så var det full krig rundt. Filmen hadde også en hau av fantastiske quotes, noe som gjør denne filmen om til en klassiker.

 

For ikke snakke om Peter Sellers, han perfeksjonerer alle sine 3 roller. Den nervøse kapteinen, den rolige presidenten til den hysterisk morsomme Dr.Strangelove. Nei, dette er virkelig en godfilm, som får krig til å se helt latterlig meningsløst ut, noe det er også.

 

9/10

Lenke til kommentar

Scarface

 

Al Pacino gjør en fantastisk rolle som Tony Montana. Det er ingen nåde som gjelder, han er knallhard. Flere kaller derfor karakteren for endimensjonal og kjedelig. Jeg synes absolutt ikke den er det. Og, ja, det er karakteren Tony Montana denne filmen sentrerer rundt. Jeg vet der er mange der ute som ikke liker gangsterfilmer fordi de "ikke har noen handling". Vel, da er kanskje ikke dette filmen for deg. For de av oss som elsker karakterbaserte filmer så er jo denne et funn. (Rart jeg ikke har funnet den før) Historiene som er rundt Tony synes jeg til tider er litt svake, det er som om de bare er nødt til å være der pga. Tony. Virker skremmende lik GTA-serien.

 

Det første jeg derimot ikke likte helt var den overhengende 80-tallsfeelingen. Musikken, klærne, damene, frisyrene, alt er så opp-i-vranghalsen-80-talls. I vært fall for min del. Hvis en film skal nå over the top hos meg må den helst være tidløs. Denne virket dessverre ikke slik. Muligens fordi jeg personlig hater det typiske ved 80-tallet.

 

Uansett en meget sterk film som i vært fall ga meg noen ting å tenke på etter å ha sett den, og for dere som synes det blir kjedelig, hold ut, det blir action i massevis mot slutten.

 

8/10

Lenke til kommentar

Echelon Conspiracy (2009)

Dette var stupid. For de som så Eagle Eye og tenkte "Den er ok, men har vi en mindre sjarmerende person å ha i hovedrollen? Og hvis det er mulig å halvere budsjettet og gjøre kvinnerollen enda mer unødvendig, så hadde det vært awesome. Deus ex machinaen burde også være litt mindre gjennomtenkt, slik at jeg virkelig kan føle meg snytt."

 

Yeah, dette var ikke noe særlig. Og jeg som hadde hørt så mye fint om Greg Marcks.

Lenke til kommentar
Virker skremmende lik GTA-serien.

GTA Vice City er jo stappfull med referanser til Scarface.

Nå husker jeg ikke så mye av det spillet på detaljnivå, men kan godt tenke meg det.

 

Children of Men hadde forresten mange geniale referanser til Animals av Pink Floyd. Snacks for geeks.

Lenke til kommentar
Scarface

 

Det første jeg derimot ikke likte helt var den overhengende 80-tallsfeelingen. Musikken, klærne, damene, frisyrene, alt er så opp-i-vranghalsen-80-talls. I vært fall for min del. Hvis en film skal nå over the top hos meg må den helst være tidløs. Denne virket dessverre ikke slik. Muligens fordi jeg personlig hater det typiske ved 80-tallet.

 

Kva skal til for å gjera ein film tidlaus? Ein film utan musikk, med berre nakne skalla menn?

 

Kva med Back to the Future, Breakfast Club - muisliker du dei også pga åttitalskoloritten?

Lenke til kommentar

Guns Of Navarone

er en film veldig lik Where Eagals dare, ikke så rart, samme karen skrev bøkene filmene basert på.

 

Men jeg vil sette denne litt over, flere karakterer, rikere karakterer, det er ikke at karakterne i eagals er dårlig, men de er litt mer endimisjonell, og man får aldri vite noe ekte back story på dem. Det får man i Navarone, karaktrene er veld gode og alle har en spesiell plass, ja noen av dem er litt erke typiske for adventure filmer, men det er kanskje fordi filmen er såppas gammel, så den startet kanskje det. Filmen er overaskende grov for å være så gammel, ikke noe som vi ser i dag, men i eagals dreper man mange anonyme tyskere, men det er ikke noe serlig squibs som går av. I denne filmen ser man tyskre som blir skutt og squibs som går av på kroppen dems og kulle treff i bakken rundt dem, det hele blir da mer grafisk og får mer effekt enn bare see noen dusin tyskere falle om. Filmen viser også at en dame blir skutt rett ned med vilje, noe jeg også tror var relativt nytt i 61, jeg kan ikke garantere det, men tror ikke så mange filmer før hadde det. Peck er og blir ekte mann, han spiller rollen sin perfekt, Niven passer perfekt inn som den Cerebral'e karen som syns krig er litt ufint og skittent, han liker bomber, bomber er rene da man ikke ser hvem man dreper. De andre karakterne er også veldig gode, filmen har flere temae som vi må gjøre alt for å slå fienden, til viss vi gjør alt for å slå fienden, blir vi ikke like ille som dem. Litt dypt for en action adventure.

Effektene er superbe mange filmer laget lenge etter kunne ikke måle seg. Filmen har også konstant spenning, man føler hele tiden tids prestet i filmen, og at tyskerne altid er like bak heltene.

Husker når jeg så filmen første gang når jeg var mindre, var vel bare 10 år eller noe, så det på en sen kveld på tv'n tror det var på en eller annen svensk kanal, jeg var ikke helt stø på engelsk, og pga. dysleksi kunne jeg ikke lese teksten raskt nok. Men selv om jeg ikke skjønte nøyaktig hva da sa, greide filmen fremdeles og fange nettopp dette tids presset og følelsen av å bli jaget av en fiende som aldri gir seg. Bare med musikk, bilder på skjermen, ansikts utrykkene og tone fallet i stemmene.

Jeg er litt flau, jeg hadde HELT glemt denne filmen, ikke sett den på mange år, og total glemnt nettopp hvor god den er.

Beste action film fra 60tallet og en av de beste også sett gjennom hele film historien.

 

9.5/10

Endret av Gunfreak
Lenke til kommentar
Scarface

 

Det første jeg derimot ikke likte helt var den overhengende 80-tallsfeelingen. Musikken, klærne, damene, frisyrene, alt er så opp-i-vranghalsen-80-talls. I vært fall for min del. Hvis en film skal nå over the top hos meg må den helst være tidløs. Denne virket dessverre ikke slik. Muligens fordi jeg personlig hater det typiske ved 80-tallet.

 

Kva skal til for å gjera ein film tidlaus? Ein film utan musikk, med berre nakne skalla menn?

 

Kva med Back to the Future, Breakfast Club - muisliker du dei også pga åttitalskoloritten?

Tenkte på Back to the Future, men det er jo en idiotisk film i denne sammenhengen pga. hele opplegget med tidsreise. Breakfast Club har jeg ikke sett. Og jeg skrev da virkelig at det er fordi jeg personlig misliker 80-tallet.

 

Nei, det er ikke så lett å ramse opp ei liste med punkter man skal gå etter for å gjøre en tidløs film.

Lenke til kommentar

Watchmen

 

Til tross for alt maset om overdreven bruk av slow-mo, altfor mye populærmusikk og tidenes kleineste sexscene, Zack Snyder har fått det til. Plottet er overalt, og jeg ser for meg den jevne filmtitter tenke "Hva f er det jeg ser på?", men vi snakker jo tross alt om tegneserien som er umulig å filmatisere. Som fan av Moore's mesterverk er det en fryd å se hvor nær Znyder er feelingen, historien og alle detaljene, selv om over to timer er altfor lite til å dekke alt. Og det er mediet's skyld, ikke regissøren.

 

Mange av karakterene funker bra, Dr. Manhattan, The Comedian, Nite Owl og ikke minst Roscharch, mens Silk Spectre er småkjip og Veidt er feilcasta og får altfor liten skjermtid. Det er dessuten artig å se en superhelt film som ikke er PG-13, og som samtidig har historien til å gjøre det til mer enn en voldsfest. Jeg vil først og fremst anbefale tegneserien, deretter filmen. Den er langtifra perfekt, noen skulle sagt stopp til Znyder her og der, men selve overføringen mellom mediene funker og det er mer enn nok til å få godkjent i min bok.

 

7/10

Endret av DoktorBacon
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...