Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[medlem-193730]

Jeg er så flink til å frastøte meg folk at det er fælt, og jeg klarer bare ikke opprettholde kontakten med folk, selv ikke gode venner.

Ikke at jeg skjønner hvorfor noen skal gidde å være venn med meg heller, jeg er jo dønn kjedelig.

Slik er jeg også, ser nå fram til en ensom sommerferie før jeg begynner på ny skole, håper på bedre lykke der...

[Nie]

Om det der stemmer Mill, bruk sommerferien til å øve deg. Ting kommer ikke rett i fanget på deg fordiom du skifter skole.

 

Edit: Been there, done that-råd.

Endret 15. juni 2009 av Nie

[Gjest zuup]

Jeg lurer på om jeg har vært deprimert det meste av livet mitt. Jeg går på skolen og er med de jeg kjenner der, går hjem og setter meg på hybelen min og sitter der til det er skole igjen. Slik har jeg holdt på siden barneskolen og til nå (ferdig med 3. året på universitetet). Jeg gjør ingenting i helgene, bare sitter på hybelen og kaster bort tid.

 

Jeg føler selv jeg så vidt kommer meg gjennom studiene. Jeg gjør ikke mer enn det jeg absolutt må, og gjør aldri noe her på hybelen. Jeg utsetter og utsetter til det er for sent, og så gir jeg f

 

Jeg har en minimal omgangskrets, natorlig nok. Er ikke så mange som vil finne på ting med en tilbakeholden person som meg, som aldri tar initiativ til å finne på noe, men bare sitter her og råtner. Når jeg ikke er på skolen kaster jeg bort all tid på data og tv.

 

Jeg er ikke mye på skolen heller. Går siving på NTNU, og ifølge skolen skal man bruke 48 timer per uke (12 timer per emne) på studiene for å få gode karakterer. Jeg bruker aldri mer enn 30. Jeg ønsker selv at jeg hadde brukt mere tid på studiene slik at jeg hadde gjort det litt bedre, men som sagt kommer jeg hjem og setter meg i råtne-modus.

 

Bør jeg ta kontakt med fagfolk?

[Jann - Ove]

zuup: send pm om du vil ha kontakt med en i litt samme situasjon. BFY, 2.semester her.

 

Å søke samfundet kan også være en ide. Blir lettere å faktisk komme seg litt ut av hybelen.

[JensViking]

Jeg har et problem med å føle meg likt. Kall det gjerne luksusproblem, men det føles som en skikkelig festbrems når jeg fant ut alt dette i dag:

- En god del felles venner har hatt en fest sammen uten at jeg har blitt invitert. Det skjer noen ganger, selv om jeg som regel blir invitert.

- Jeg traff to jenter fra tyskland over internett, viste dem rundt i byen og hang med dem i mange dager, tok dem med på festen til en kompis, og nå liker de tydeligvis kompisen min bedre og spør når han skal komme til Tyskland

- (jeg fant ikke ut dette i dag, men ble påminnet det av en annen hendelse) For ca. et år siden ble jeg kjent med to jevnaldrende fra østlandet da jeg spilte WoW og fikk etterhvert introdusert irl-kompisen min med dem i spillet som gjorde at han også ble kjent med dem. Vi skypet ofte sammen alle fire. Så kommer de til Stavanger, og vi henger og har det fett. Noen måneder senere planlegger vi at de skal komme til Stavanger igjen, til jul/nyttår. Han ene kan ikke komme pga. en akutt skade, men han andre kommer og bor hos kompisen min. Så jeg regner med at jeg kan overnatte hos kompisen min som forrige gang, men han svarer at "det ikke er plass til mer folk" (fordi en annen kompis av oss begge har blitt kjent med dem lenge i etterkant også spurte om å campe der). I det fristet det sykt å svare "folk? ...folk? du glemmer kanskje at det er takket være meg du ble kjent med begge de to. en liten fuckings tankevekker?" men jeg sa det ikke for å ikke virke chode. Finner ut at de på kompisen min sitt initiativ har planlagt et "program" i byen som jeg ikke blir invitert med på. For å ikke snakke om at han hadde planlagt å reise opp til dem alene på han enes bursdag uten å spør om jeg vil bli med. For å toppe det hele, spiser vi middag hjemme hos meg på nyttårsaften (meg, kompisen min, fyren fra Oslo og noen andre venner) som var Oslo-fyrens siste dag her, og kompisen min spør om Oslo-fyren om han ville bli med på festen han skal til istedenfor å bli med på den festen alle vi andre skulle gå på (han fra Oslo svarte faktisk at han ville være med meg dog siden vi ikke hadde sett hverandre så mye når han var her). Kanskje jeg virker sjalu, men det er grusomt irriterende og frekt og jeg føler nesten det kan kategoriserer som vennekapring.

 

Uansett, det som irriterer meg grusomt at jeg ikke henger så ofte med "vennene mine" så tar jeg gjerne initiativ til å gå ut alene for å bli kjent med folk. Og jeg tar alltid initiativet, selv når ikke andre gidder. Og for at jeg ikke skal bli kjedelig etterhvert introduserer jeg dem overfor venner, men så ender det som regel opp med at de blir bedre venner og mine gamle venner "kidnapper" dem.

[SpecialForce]

Det der er vennekapring. Kjenner meg småforbanna fordi jeg vet akkurat hvordan det er selv.

[Sitronsaft]

Noen som vet hvordan jeg kan komme over fremmede-folk sperren min? Har truffet en jente som jeg liker veldig godt, og kan jo være meg selv rundt henne etter hvert. Men så skal jeg møte vennene hennes, og alltid når jeg møter folk jeg ikke kjenner blir jeg så stille og beskjeden. Vil liksom ikke si noe dumt, eller dumme meg ut slik at de ikke liker meg.

 

Til venner liker jeg å dumme meg ut, kan være meg selv og drite litt i hva folk synes. Men greier ikke det med fremmede, og da blir jeg så kjedelig.

 

Noen som har tips til hvordan jeg kan tenke mindre og bare la det gå som det går?

[SpecialForce]

Sliter med den der selv, dumt jeg heller ikke har funnet en løsning på det.

Stup uti det er mitt råd. Ikke se deg for mye tilbake og ta det på sparket.

[Cortinarius rubellus]

Man må prøve og få den tankegangen at man er den man er og alle kan ikke lige deg.

Men hovedsaken er at du er deg selv så mye som du kan:)

Prøv og få i gang praten, det bryter isen ofte litt fortere hvis man la være og sitte og bare se på folk.

JE

[Northern_Comfort]

Hadde time på DPS i stad, og min nye psykolog som tidligere har gitt meg diagnosen "sosial fobi" erklerte i stad at om hun skulle gi ny diagnose, så ville det være "ingen diagnose".

 

Jeg startet å utfordre meg selv i februar 2009, og jeg har kommet meg ut av en årelang deppresjon, og angsten jeg har slitt så mye med begynner å komme på gli. Jeg utfordrer meg selv daglig, og hver gang jeg tenker "nei, dette kan jeg ikke gjøre.", så tenker jeg etter om det er fordi jeg ikke tørr/ikke tror jeg kan få det til, eller om det faktisk er reell tilbakeholdenhet.

Jeg kan endelig se folk i øya (ikke så lenge som jeg ønsker enda), jeg kan gjøre ting selv om folk ser på meg (fortsatt litt klumsete) og jeg kan gjøre rare ting jeg_aldri_hadde fått meg selv til å gjøre for bare noen måneder tilbake. Jeg begynner å nærme meg det stedet jeg vet jeg kan komme til slutt, jeg har bare hatt diverse knuter og floker å rydde opp i fra tidligere år.

 

Det som har hjulpet meg mest var å innse at det eneste som skiller meg fra de kule/glade/lykkelige menneskene, er at de setter pris på og respekterer seg selv. Og det er følelser alle kan oppleve, man må bare gi seg selv muligheten. Derfor har jeg gått museskritt med blikket rettet laangt framme, og utfordret meg selv på små og tilsynelatende uviktige plan (se på personen som går forbi, si hei med litt høyere stemme til dama i kassa, og helt fram til i dag hvor jeg kan klare å oppholde meg i nærheten av jenter på fritiden. noe som absolutt ikke faller naturlig for meg)

 

Jeg er personlig veldig lettet, og jeg skriver det her delevis for å få det på papir, men det kan også være en liten motivasjon til alle andre. Det er ingenting som gjør meg spesiell, og absolutt alle her inne kan klare å få de livene de har lyst på. Det gjelder bare å ikke gi opp.

[Right]

[lain]

Huff, nav kan brenne, ser ut til at de faktisk vil kreve penger tilbake av meg nå, for en uke siden var det snakk på at jeg hadde fått for lite.

Er bare rot, ikke rart folk bukker under i systemet, er så kort tid siden sist det var rot som i des08.

 

Blir bare oppgitt, håper de bestemmer seg snart, så jeg i det minste vet hva jeg har å leve for i mnd.

[Cortinarius rubellus]

Nav kan ikke det med og behandle folk med respekt, har opplevd selv det og hører bare flere og flere som får dårlig behandling:(

[ArmenMinAU]

Burde vel privatiseres slik at det ble litt konkuranse om servicen.

[Partlow]

Noen som har tips til hvordan jeg kan tenke mindre og bare la det gå som det går?

 

Det er ikke noe galt i å bli litt mer tilbakeholden når man treffer nye folk, det kan faktisk være lurt til en viss grad, for det er mange forskjellige folk her i verden, og ikke gi alt av deg selv før du vet hvor du har folk. Men når det går på bekostning av egen selvfølelse og kvaliteten på din tid så må du gjøre noe.

 

Du må overføre den følelsen du har når du snakker med kjente til når du snakker med fremmede. Det er kun én måte å gjøre det, og det er å hoppe ut i det. Ha fokus utover, ikke innover. Fokuser på selve situasjonen og hva som blir sagt og gjort, og ikke ha fokus på hva du tenker å analyserer inne i deg. Tar du deg selv i å gjøre det, finn noe som tar oppmerksomheten din ut av kroppen.

 

Ja, det kommer til å føles pinlig og feil, men det må du bare fordøye. Det blir mer og mer naturlig for hver gang du utforder det i en sosial interaksjon. Hopp ut i det, og du får se at folk flest biter ikke uansett hva du sier og gjør.

 

Når du føler deg tilbakesluttet og når du føler du ikke har noe å bidra med, tving deg selv ut av "transen" bare si noe, tving deg selv til å ta del i samtalen, og si akkurat hva du ønsker. Ikke tenk over hav du skal si først. Bare si det. Om det ikke er noe å snakke om finnes det alltid noe i dine omgivelser du kan prate om. F.eks plakaten på veggen, hva er bak den døra, kul bil, hvorfor måsen går i spinn over hodet osv. Snakk om noe casual.

 

Om det ikke går som du vil den første eller andre gangen, har du i alle fall prøvd, du har utfordret deg selv og du har vokst på det. Jo mer du utfordrer deg selv, jo lenger opp kommer du i den postive spiralen.

 

Uansett, ikke gi opp selv om du har tilbakegang.

 

 

 

NAV har gjort seg selv til folkefiende nummer én. Til kamp mot byråkratiet.

Endret 16. juni 2009 av Partlow

[lain]

Nav kan ikke det med og behandle folk med respekt, har opplevd selv det og hører bare flere og flere som får dårlig behandling:(

 

Respekt i respekt sin forstand, bryr meg mindre. Men da jeg klagde på penger i fjor, og de regnet over ting og da bestemte at de hadde gjort feil, så trodde jeg ting var i orden, og jeg kunne slå meg til ro med det.

 

Nå ser det ut som at de IGJEN har gjort feil, og muligens skal ha 20+k tilbakebetalt. Men det er ikke avgjort helt enda, da de måtte lage sak på det på dokka eller no styr.

Jeg har oversendt mail med all info og saksgang til min saksbehandler for tiltaket, også får jeg se hva som skjer. Føler meg fysisk dårlig av hele greia, trodde de hadde orden på ting i desember.

 

Jeg føler at JEG blir straffet på grunn av NAV sin feil, og så lenge jeg ikke har prøvd å snylte til meg penger, burde ikke det skje, etter min mening i det minste.

[L4r5]

nvm

Endret 16. juni 2009 av Lars

[Laserbeam]

‎Jeg føler at kameratene mine ikke tørr å være i nærheten av meg, jeg kan til tider være ganske aggressiv, og da er jeg en fare for alt og alle rundt meg. Jeg ser alltid ned på meg selv, og tror at alt kommer til å gå til helvete, men i noen tilfeller går det bra. Jeg er ikke akkurat det man kan kalle smart, men nærmere dum. Reflekteres av karakterene mine. Akkurat nå, så har jeg kun 2,3 i snitt. Og jeg tviler sterkt, hvis jeg tar opp matte R1/R2, at jeg står på privatist eksamen, at jeg står på privatist eksamen. Hvis jeg faktisk står, så har jeg uansett alt for lavt snitt for å komme inn på videre studier. Jeg føler meg alltid utafor og aleine, jeg tilbringer all fritiden min aleine på rommet mitt, og krangler med foreldrene mine hver eneste dag, at jeg må komme meg ut. Men jeg har ikke noe å finne på ute, og hvis jeg kommer ut blant folk, så er jeg redd for å skade noen som eventuelt tråkker meg på foten og får meg sint. Jeg er vel en sånn person folk kaller "en fare for samfunnet", så jeg kan ikke leve med andre mennesker, jeg er alltid innelslutta, og bare en på hele skolen veit at jeg er adoptert. Til høsten så drar jeg til Molde Folkehøgskole, som vanlig så mister jeg vel kontakten med mine gamle venner, den forrige kameraten min, fra ungdomsskolen, ble plutselig alltid opptatt, hvis jeg spurte han om vi skulle finne på noe. Sånn er det med de nye jeg fikk på videregående også.

Jeg kan endel om datamaskiner, men INGEN kommer bort å spør meg hvis de har noe datatrøbbel, kanskje fordi de veit at alle andre er smartere en meg, og da ergo; De kan man stole på.

Jeg er heller ikke akuratt et pent syn, sikkert også derfor folk ikke vil snakke med meg. I IT timene har jeg faktisk fått beskjed om av andre elever å få dårlige resultat på prøvene, slik at de ser bedre ut, men jeg kan da ikke gjøre det dårlig på prøvene, bare fordi de andre ikke gidder å jobbe!? Hadde det ikke vært lærere i nærheten, så skulle jeg gitt alle de et slag i trynet, eller noe værre, for å gi dem en liten støkk.

Jeg er også en sånn person som holder ALT for meg selv, selv ikke foreldrene mine veit hvordan jeg tenker, ikke en gang mine nærmeste venner. Alle følelesene mine og hemmelighetene mine veit bare jeg. Hvis jeg braser ut med noen hemmeligheter til broren min eller til foreldrene mine, så blir det bare brukt imot meg seinere, i en ellen annen krangel.

Jeg har også noen tanker om å skade andre som irriterer meg, og drepe de som plager meg. Jeg kan også se for meg forskjellige situasjoner om hvordan jeg skal utføre handlingen, planleggina før, handlingen mitt inni alt, og handlingen etterpå. Når jeg er aleine så er alt greit, da rømmer jeg som ofteste inn i dype spillverdener hvor jeg ikke møter folk som skal plage, eller irritere meg hele tiden. Et sted hvor jeg kan møte andre (i RP verdener) som ikke veit hvem jeg er, men som respekterer meg som den jeg er. Ute i den virkelige verden blir jeg bare møtt med motstand, og folk som vil lage et helvete for meg. Jeg føler meg sånn at hver gang folk ser på meg, så dømmer de meg. Jeg får tanker i hodet om hva de kan tenke om meg, alltid negative tanker som: "Se på den dusten der, hvorfor sitter han der på laptopen sin aleine, har han ingen venner eller." o.l. Jeg føler at folk alltid stirrer på meg som om jeg er en tilbakestående person.

Hjemme blir jeg kallt ond, monster o.l. Selv ikke de hjemme aksepterer at jeg kan være veldig aggressiv endel ganger, istedet for å la meg være aleine, roe meg. Så kommer de hele tida ned på rommet mitt og sier at jeg er sur fordi jeg har sitti for lenge på data'n, og det ender meg at jeg blir enda sintere, og nærmest ikke klarer å kontrollere sinnet mitt.

[Gjest Guest_hmmm_*]

Etter at et forhold jeg var i som tok slutt etter 1.5 år, har jeg følt meg helt alene og deprimert hver eneste dag. Dette har endt opp med at jeg sitter inne absolutt hele dagen, så fremt jeg ikke trener eller går i butikken, noe som foregår med mp3 spilleren på helt til jeg er hjemme igjen. Jeg klarer heller ikke dra ut på byen ettersom jeg absolutt ikke føler meg bra nok for noen, hverken utseendemessig eller hvordan personlightenen min er. Selvtilliten er helt ødelagt. Alt dette skjer samtidig som heg bor sammen med 3 venner som jeg prater og er med hver eneste dag alikevel føler jeg meg alene og trist og orker aldri å gjøre noe særlig annet enn å sitte hjemme..

 

Er det andre som har hatt/har det slik og kan komme med noe konstruktivt? Dette har pågått siden bruddet, så altså 2-3 måneder...

 

Sikkert rotete skrevet, men jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det bedre..

 

 

Jeg har hatt det slik selv de siste 6 månedene, etter samlivsbrudd med min partner gjennom 7,5 år. Kjenner meg godt igjen i det du skriver.

Jeg holdt alle de følelsene du beskriver for meg selv, og sa til alle at alt gikk bra. Tilslutt kokte alt over, og det er bare flaks at jeg sitter her nå. Så jeg vil virkelig anbefale deg å snakke med noen, og fortelle hva du føler og tenker, og ikke pynt på sannheten. Det har hjulpet meg veldig, selv om jeg har langt igjen før jeg er meg selv igjen. Men det er veldig godt at mine nærmeste venner og familie, veit at jeg ikke har det spesielt bra med meg selv. Da slipper man å late som at alt er bra, da man er rundt de ihvertfall.

 

6 måneder ja, skal bli en bra ferie! Det er ingen av vennene mine som har opplevd noe av det samme, ble faktisk ledd av dagen hun slo opp, herlige greier.

[Gjest Slettet+9871234]

Ingen regel som sier at du kun kan snakke med venner om sånn, vet du.

Kom deg til psykolog, de vet hva de holder på med.