Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[tjalla]

Mockumentary eller ei, så er den virkelig morsom. Selvfølgelig, dokumentar er alltid en bearbeidelse av virkeligheten men hvor går grensen for å fremstille folk feil?

 

Når det kommer til noe så tullete som Donkey Kong er det egentlig helt greit med litt konstruert virkelighet. Billy Mitchell er en slimål av sleipeste sort, og jeg elsker det.

Jeg mener nå ikke at man kan marginalisere viktigheten av objektivitet fordi temaet er "tullete". Rent etisk så er det en litt trøblete fremstilling av Billy. Han blir jo framstillt (bevisst) UTELUKKENDE dårlig. Derimot ikke sagt at jeg misliker det, men jeg kan forstå de som evt. skulle være kritiske til framstillingen. Billy Mitchell er utvilsomt en av de sleskeste typene jeg har sett på film. Han er oppi der sammen med Daniel Plainview. Fy så usmakelig kul han er.

Endret 4. juni 2009 av tjalla

[Cuneax]

Når det tydeligvis er bevisstgjøring av filmskapernes retoriske grep, er ikke dette bedre enn en tilsynelatende "objektiv" fremstilling av "virkeligheten" som forsøker å kvele spørsmål istedenfor å oppmuntre til at man stiller seg kritisk?

[Dorian Gray]

Jeg kan ikke huske sist jeg så en dokumentar som forsøkte å kvele spørsmål.

[DoktorBacon]

Jeg mener nå ikke at man kan marginalisere viktigheten av objektivitet fordi temaet er "tullete". Rent etisk så er det en litt trøblete fremstilling av Billy. Han blir jo framstillt (bevisst) UTELUKKENDE dårlig. Derimot ikke sagt at jeg misliker det, men jeg kan forstå de som evt. skulle være kritiske til framstillingen. Billy Mitchell er utvilsomt en av de sleskeste typene jeg har sett på film. Han er oppi der sammen med Daniel Plainview. Fy så usmakelig kul han er.

 

Jeg tenkte egentlig litt mer i forhold til hvordan temaet bearbeides i selve filmen. Personlig fikk jeg aldri inntrykket av at dette skulle tas ekstremt seriøst, verken Billy Mitchell eller noen av de andre karakterene. Det var satt på spissen, det var karikert og stort sett veldig morsomt.

 

Men ja, det er vel kjipt for Billy hvis han egentlig er en kjernekar og resten av verden tror det motsatte.

[Cuneax]

Jeg kan ikke huske sist jeg så en dokumentar som forsøkte å kvele spørsmål.

De finnes det tonnevis av. Se bare på History Channel. Ikke mye problematisering rundt audiovisuelle grep på dokumentarer der.

[Dorian Gray]

Jeg pleier ikke å se dokumentarer på History Channel, jeg ser dem kun hvis de nevnes her på forumet og da er det gjerne av typen King of Kong, The Fog of War, Helvetica, osv. Du har sikkert rett ang. de du tenker på.

[tjalla]

cun: Jeg er enig at man skal stille seg kritisk til historie og paradigmer, men jeg ser ikke hvordan subjektivitet er "bedre" (som du forøvrig må definere i dette tilfellet) enn objektivitet? Selvfølgelig er det mye morsommere, men dokumentarfilmer har i mine øyne et etisk ansvar når det gjelder karakterportrett kontra History Channel-dokumentarer. Hva med Michael Moore, en høyst subjektiv filmskaper som bruker propagandamidler for å overbevise seeren. Er dette "bedre" enn H.C? Gjemmer ikke Michael fakta og unlater å svare på spørsmål? Slik jeg ser det må man skille mellom fakta og karakterportrett. En kan rett og slett ikke dra dokumentarsjangeren under en kamm. Som sagt, en kan være så kritisk og spørrende til fakta som man bare vil, men i det man går over på portrettering bør man trå noe mer varsomt. Det som framstår naturlig for deg, betyr ikke det samme for meg. Hermeneutisk selvrefleksjon veitu, filmstudent.

Endret 4. juni 2009 av tjalla

[Infenso]

Spalovac mrtvol (1969, Herz)

I et Tsjekkoslovakia sent i 1930-årene begynner den nazistiske ideologien å bre seg. I et land påvirket av uro og splittelse stifter vi bekjentskap med Kopfrkingl. En mann som kanskje er litt for glad i sin jobb på krematoriet.

 

Iskald film fra Juraj Herz. Det hele er svært troverdig, og det skal godt gjøres å ikke bli skremt av hvordan Kopfrkingl-karakteren utvikler seg. Herz serverer en underlig, vakker og atmosfærisk film som får det til å gå kaldt nedover ryggen til seeren. Spalovac mrtvol flyter fint, og overgangene mellom scenene er bemerkelsesverdige. Det samme kan sies om klippingen og det flotte lydsporet.

85%

[Dotten]

Syntes subjektive dokumentarer av ærlige sjeler er en fin ting, da det gir perspektiv. Ikke har jeg noen tro på at det eksisterer noen objektiv dokumentar heller, hver bidige valg og vinkling man gjør spiller inn og det blir som oftest en illusjon av objektiv fremstilling. En litt dyptgående analyse kan ofte avdekke slikt.

 

Men dokumentarer hvor filmskaperen bevisst skaper sitt eget store intethet som dekker over sannhet har liten verdi. En som Michael Moore har beklageligvis ikke integriteten i behold og det gir like mye verdi å se på hans verk som å høre på denne karens fremstilling av "sannheten":

 

[Cuneax]

cun: Jeg er enig at man skal stille seg kritisk til historie og paradigmer, men jeg ser ikke hvordan subjektivitet er "bedre" (som du forøvrig må definere i dette tilfellet) enn objektivitet?

Jeg snakker om en bevisstgjøring av retoriske grep, noe som kan forekomme både i angivelig objektive skildringer og i fremstillinger der seeren blir gjort mer oppmerksom på at det blir foretatt bevisste valg av filmskaperen for å fremmedgjøre tilskueren. Du konstruerer en problemstilling som ikke passer helt overens med det jeg skrev.

 

Selvfølgelig er det mye morsommere, men dokumentarfilmer har i mine øyne et etisk ansvar når det gjelder karakterportrett kontra History Channel-dokumentarer.

Hva er forskjellen på disse? Begge deler er dokumentarfilmer. Etisk ansvar er relativt og konvensjonalistisk, og enhver som ser på har selv et ansvar for å ikke grave hodet ned i jorda.

 

Hva med Michael Moore, en høyst subjektiv filmskaper som bruker propagandamidler for å overbevise seeren. Er dette "bedre" enn H.C? Gjemmer ikke Michael fakta og unlater å svare på spørsmål?

Michael Moore har en så flamboyant og hysterisk stil at man må virkelig begynne å lure på hvorfor folk tilsynelatende ser ut til å bli fornærmet når de finner ut at han ikke presenterer den kalde virkeligheten. Han slenger inn tegneserier, humor, sidestillinger og latterlig journalistikk. For meg betyr dette at han peker på filmatiske grep og at man aldri må stole på bare én side av saken. Mange feiler med å se dette og utroper derfor Michael Moore som en klovn, i sin forlegenhet.

 

Slik jeg ser det må man skille mellom fakta og karakterportrett.

Hvorfor det, hva er forskjellen?

 

En kan rett og slett ikke dra dokumentarsjangeren under en kamm.

Hvem har gjort det? Det må i så fall være deg.

 

Som sagt, en kan være så kritisk og spørrende til fakta som man bare vil, men i det man går over på portrettering bør man trå noe mer varsomt.

Hvorfor det?

 

Det som framstår naturlig for deg, betyr ikke det samme for meg.

Nei, derfor har vi diskusjon.

 

Hermeneutisk selvrefleksjon veitu, filmstudent.

Kjernen i problemet er at folk virkelig tror det finnes en sannhet der ute. It does not. Sorry, kids.

[tjalla]

Kan man ikke skille mellom en HC-dokumentar og en personlig, "confessional" dokumentar som omhandler svært intime forhold? Hvis du ikke ser de etiske problemene som kan oppstå i forhold til det å utlevere en person til offentligheten, så tror jeg du ljuger. Rene faktadokumentarer har aldri disse etiske problemene - det går kun på troverdighet. Derfor mitt kamm-uttrykk rettet mot deg, siden du ikke vil se nyansene i sjangeren.

Endret 5. juni 2009 av tjalla

[Cuneax]

Heh, det er du som generaliserer ved å etterlyse objektivitet i samtlige dokumentarer. Dette gjør du for eksempel her. Poenget mitt har grobunn i en rimelig hardkore filosofisk stanse, og siden jeg slettes ikke er en profesjonell filosof, lar jeg dette være unnlatt den grundigheten temaet egentlig fortjener å bli behandlet med. Kort sagt: Den vestlige verden har gravd seg ned i et filosofisk perspektiv som går ut på å usynliggjøre de verdier som styrer vår oppfattelse av "virkeligheten" (begrepet "virkelighet" er i seg selv en teoretisk konstruksjon). Se bare på positivistiske fag som leter etter sannheten. Dokumentarer flest føyer seg inn i denne tradisjonen, mens andre dokumentarer som har fargerike virkemidler ofte blir ansett som tøvete eller løgnaktige. Hvis en dokumentar sprader med disse virkemidlene, som Michael Moore gjør, syns jeg det er en positiv, men likevel ikke problemfri, måte å nærme seg disse filosofiske problemområdene på. Filmer som Loose Change, derimot, forsøker å pakke inn løgnene sine i den tradisjonen jeg har fortalt kort om. Det er såklart forskjell på dokumentarer på History Channel og personlige utleveringer, men hovedpoenget mitt er at så lenge filmskaperen bevisstgjør prosesser og grep, er det greit med hårreisende påstander da det bidrar til å synliggjøre det grunnleggende problemet med samfunnet vårt og ikke minst skaper debatt.

[tjalla]

Hvordan du får det innlegget (som du linka til) å si noe om hva jeg mener om dokumentarsjangeren som en helhet, er for meg uforståelig. Nei, jeg ikke etterlyser ikke objektivitet i samtlige dokumentarer. Jeg påpekte kun en enveiskjøring i forhold til portretteringen av Bily, men som jeg personlig ikke har noe imot. Ellers er jeg enig med at satire og Moore-retorikk er et godt grep for å fremme diskusjon. Jeg tror vi har veldig forskjellige fokus her.

Endret 5. juni 2009 av tjalla

[Gunfreak]

Hair

 

Enkelt den beste musikalen for meg, av flere grunner.

1. Mens de fleste musikaler har 1-2 virklig gode sanger som man sitter igjen med i hode etter å ha sett filmen, har denne så mange at du bruker alle 10 fingerne på å telle dem.

2. Filmen har også en fin historie, i stede for en time + lang film med en del musikk og dansing er filmen 2 timer og har mye historie mellom dansingen.

3. Dansingen mens de andre musikalene jeg liker har relativt lite dansing eller enkel dansing har dansingen i denne filmen fin å se på, den føles veldid hippie ut og passer til filmen.

4. Skuespillerene virker faktisk som skuespillere, Savage og Williams er for meg først skuespillere og ikke sangere eller dansere, og det er nesten litt overaskende at de faktisk kan synge så bra.

Filmen har også en slutt som er mer enn bare en lykkelig la oss danse og være glade slutt, den er trist og folka lever ikke ut sine dager i lykke og sus og dus.

Alt dette gjør at filmen er for meg den ultimate musikalen.

 

10/10

[Lawliet]

Terminator Salvation.

 

Knallbra action. Underholdning hele veien, men pottet er svakt og stappet med logiske brister. Bale presterer under par, men er slettes ikke så dårlig som mange skal ha det til.

 

7/10. En god film.

[Cuneax]

Into the Sun

 

Shit, så nettopp Into the Sun på TV3. Det var en dårlig-dårlig film, gitt. En oppsummering av starten får holde: Dårlig CGI av satelitt i verdensrommet som zoomer inn gradvis til den får et bilde av planter tatt fra landejorda, med vinkel fra siden og greier. Det kaller jeg hi-tech! Så må Steven vise at han er filmens moralske bauta ved å sabotere et oppdrag han er på ved å kverke noen would-be voldtektsmenn i buskaset. Kameraten blir skutt og Steven trøster ham, men noe first-aid kommer ikke på tale. Helikopteret de flykter i flyr mot en enorm sol, så dårlig lagd at jeg ropte desperat etter hjelp ut av vinduet der jeg bor. Steven har lagd musikk og manus, fantastiske greier. Billige unnskyldninger for slåsskamper med musikk like malplassert som den tarvelige romansen. Og hvorfor snakker japanerne engelsk seg imellom enkelte ganger? Vanligvis pleier Seagal-filmer å være kule, men denne var bare dårlig. I tillegg er filmen regissert av en som kaller seg mink.

 

srsly.

 

Steven Seagal som Batman i neste reboot!

 

3/10

Endret 5. juni 2009 av Cuneax

[Badering]

hehe, fikk meg meg slutten på den. Virka som en meget fantasisk film ja.

[athorb]

Terminator: Salvation (2009)

 

Nett hjemme fra kino, og selv om jeg gikk inn med lave forventinger (men høye forhåpninger) må jeg si meg temmelig skuffet. Kan vel si det først som sist at eneste likheten denne har med de tidligere denne har med de første filmene er karakternavn og robotene, men nå er vi jo faktisk i krigen, så det er strengt tatt legitimt.

 

Men duverden så tørt og uengasjerende det skulle være da. Jeg så T3 i går, og selv om den var skuffende dårlig, var den iallefall jovial og jevnt over underholdende. Her løper samtlige karakterer rundt blant uendelige eksplosjoner, med ett eneste ansiktsuttrykk, og er dritkjedelige alle som en. Skuespillerne virker like likegyldige som jeg etterhvert blir. Historien raser gjennom plotpointsa helt uten å by på overraskelser, og det eneste som egentlig holder mål er actionelementene. Godt gjennomførte, men hovedmålet har åpenbart vært å skape kule (og mange) eksplosjoner framfor spenning.

Filmen tar seg noe opp rundt midten, men aldri til noen store høyder, og slutten er dritkjip.

 

4/10

[NightKeeper]

Terminator Salvation

 

Skrevet på et annet forum for et kvarter siden, av undertegnede, men velger å poste samme her

 

INNEHOLDER SMÅ SPOILERE

 

McG; brenn i helvete ditt fjols.

 

Som fryktet, og som en som tilber de to første (Især T2..) ble dette en gedigen skuffelse.

 

Det som virkelig er bittert, er at filmen kunne blitt bra, men småting ødelegger så totalt, og jeg pleier gjerne ikke å ta henhold til det, men i denne filmen så tok det bare overhånd.

 

Først av alt; hva skjer med de latterlige referansene til film 1 og 2? De plagierte scenen da Arnold tar shotgunnen fra bartenderen i T2, de plagierte musikken fra den scenen. De plagierte også Guns N' Roses sin "You Could Be Mine" som ble brukt som filmmusikk i toern. Hva er vitsen?

 

Men det verste var at de plagierte; "Come with me, if you want to live", og "I'll be back". Jeg holdt på å reise meg opp fra stolen og skrike og komme ut av marerittet, men det bare fortsatte.

 

Det tok virkelig kaka da en CGI-animert Arnold kom frem. Jeg sank dypt ned i stolen og begravde hodet mitt. Det kunne bare ikke bli verre. Selv om det dog er historisk korrekt, siden det var en T-800 det var snakk om her, så ble det så utrolig latterlig.

 

Filmen kunne blitt bra den, med et litt bedre manus, og unngått disse referansene til film nummer 1 og 2.

 

Hadde f.eks James Cameron laget filmen, så skal du banne på at det hadde stått igjen som et actionmesterverk nesten på høyde med T2 og Aliens.

 

Og en annen ting; JEG HATER CHRISTIAN BALE. Jeg har opparbeidet meg et personlig hat mot fyren så sterkt at jeg ønsker at karakteren hans skal bli partert hver eneste scene han er i. Tidligere i karrieren var Bale en glitrende skuespiller, der han spilte flere forskjellige roller, og spesielt i filmer som American Psycho og The Prestige var han beyond amazing. I den senere tid med filmer som spesielt The Dark Knight og Terminator Salvation har han vært pure shit. Samme ansiktsutrykket og kroppssråket hver jævla gang. Jeg misliker fyren på det aller sterkeste.

 

Filmen hadde dog noen positive sider, likte veldig godt det post-apokalyptiske samfunnet som filmen innehar, godt laget, og gir et bra bilde og følelse av samfunnet i år 2018.

 

Historien var som sagt, brukbar, kunne vært bedre, men kunne vært verre.

 

Det var altså slike småting som ødela filmen, disse eksemplene jeg refererte til tidligere. Men en annen ting er at jeg fikk slike "LOL WTF!?"-øyeblikk minst ti ganger under filmen, og det trekker IKKE opp. Det var spesielt enkelte actionscener som fikk meg til å bryte ut i latter, og slik skal det ikke være.

 

 

4/10

Endret 5. juni 2009 av NightKeeper

[athorb]

T3 tok det enda lenger når det gjaldt referanser, og faktisk helt ut i det pinlige, men der fungerte det likevel til en viss grad siden den hadde så lett tone. T4 er så tørr at det føles totalt malplassert når den kliner til med en "vittig" referanse. Spesielt når de leveres i det uengasjerte toneleiet som er gjennomgående hos de fleste skuespillerne. Tror Bale brukte opp all energien sin på han lyssetteren.

Den stumme drittungen kunne de også spart seg for.