Mini-anmeldelse av det siste albumet du hørte

[CypheroN]

Kanskje mest for å få denne i mine innlegg, men jeg har i likhet med Speik også hørt dette albumet recently

 

The Pineapple Thief - Tightly Unwound (2008)

 

 

Det var bra, men ikke best. Men ja, masse interesante elementer. Første sangen var beroligende og avslappende, spor nr. 2 ble mer rocka og det tok en interessant vending selv om første sang også var fin. Jeg likte albumet, kommer sikkert til å gå tilbake til det.

 

(AKA *mine innlegg* )

Endret 2. juni 2009 av CypheroN

[Gjest Slettet+9871234]

Regina Spektor - Soviet Kitch (2004)

 

Lekent, melankolsk, smårocka og rolig er bare noen adjektiver som kan brukes her.

Spektors låter er som ingen andre og tekstene er fantastisk lekne om man tar seg tid til å høre.

Sanger som anbefales er "Ode to Divorce", "Us" og "Your Honor".

 

8/10

[CypheroN]

Dark Side Of The Moon (Pink Floyd , 1973)

 

 

Når jeg begynte å like Pink Floyd syntes jeg dette albumet var mer middels enn noe annet. Jeg ble raskt interessert i tidlig Pink Floyd og albumene Meddle og Ummagumma - live falt mer i smak. Jeg skjønte rett og slett ikke hvorfor dette var deres beste i følge majoriteten av fansen.

 

Men så begynte jeg å høre mer på det. Mer og mer. Flere ganger om dagen til slutt. Jeg var på hytta i helgen og tok med én cd, og det var ikke Jethro Tull.

 

Jeg elsker Dark Side of the Moon! PFs beste album by far, og kanskje tidenes beste, i hvert fall på topp 5 of all time. Åpningsporet Speak To Me / Breathe er en fantastisk sang som begynner med rolig dunking som blir høyere og høyere, det kommer masse rare lyder (som er like noen av lydene som brukes i Time og Money), og man hører stemmer som prater... "Absolutely fucking years.." En fantastisk åpning som er bare helt herlig.

 

Det andre sporet heter On The Run, og er langt ifra like revolusjonerende i dag som den var i '73. Sangen er teknisk og spolt opp så det går fort, det er en hel del masse lyder med elektriske bzzz-lyder og det hele. Latter i bakgrunn her og der. Dette er låta jeg misliker mest på albumet, og kanskje den låta jeg skipper hvis jeg skal skippe noe.

 

Det tredje sporet er Time, og det fjerde er mitt favorittspor - The Great Gig In The Sky. Time starter med intensiv klokkeringing og bjeller som bråker og holder på. Etterhvert kommer vokalen inn, og nærme slutten av sangen kommer en fantastisk gitarsolo. The Great Gig In The Sky er en fire mintutter lang vokal-drevet sang synget av Clare Torry. Det er min favorittsang. Den er utrolig fin samtidig som den er veldig depressiv. Det er alt på en gang. Det er livet.

 

Nå er de beste sangene over for min del, men det betyr ikke at jeg misliker resten: Money, Us And Them, Any Colour You Like, Brain Damage og til slutt Eclipse er alle flotte sanger. Money er kanskje den mest kjente fra dette albumet, men jeg setter Time og The Great Gig... over. Money starter som Time, bare at det er penger du hører rister og klirrer, og ikke klokker og slikt. En flott sang. Us And Them er en rolig fin sang som passer inn i albumet. Any Colour You Like og Brain Damage er effektive herlige sanger, men det er Eclipse på slutten som topper det hele for meg sammen med Time og The Great Gig....

 

Eclipse avslutter albumet helt perfekt med sin tekst og gitar, og selvfølgelig toppen av kransekaka; "There's no dark side of the moon really. Matter of fact it's all dark."

 

Dette er verdens beste konstruerte album, som Speik en gang sa. Jeg er helt enig. Alle sangene passer perfekt inn på albumet, og de er alle herlige å høre etter hverandre som en helhet, for det er det Dark Side Of The Moon er. En konstruksjon.

 

10/10

[sandinista]

Faktisk veldig enig med alt du sier her. Min favoritt fra Dark Side er enten Money eller Brain Damage. Måten albumet er bygd opp på kunne ikke vært gjort bedre. Det enste Pink Floyd albumet som kommer over dette er Wish You Were Here som kanskje er enda mer fantastisk en Dark Side of the Moon.

[CypheroN]

WYWH er fantastisk, men det er fordi alle sangene er gode (kanskje untatt Have A Cigar som er middels), mens på DSOTM er det konstruksjonen og selve feelingen av at det nesten er en lang sang som styrker opp.

 

Men WYWH er fantastisk, helt klart.

[sandinista]

Får slenge på en liten mini-anmeldelse jeg og.

Hørte netopp The Stooges - Fun House fra 1970.

 

Beintøftalbum fra punklegendene i The Stooges. Iggy Pop er og blir min favorittvokalist og på dette albumet høres det både brutalt og fantastiskt ut. Kanskje det er gammelt, men det går ikke av moten. Låter som Dirt, 1970 og TV Eye får man bare ikke nokk av.

 

Sjanger: Hard Rock, Garasjerock, Punk

Lengde: 36:40

Karakter: 9/10

Endret 3. juni 2009 av sandinista

[sandinista]

Gartberlosjen - Due

 

 

Gartnerlosjen består av Kristopher Schau, Egil Hegerberg (Bare Egil) og Lars Lønning, og er i mine øyne ett svært undervurdert band.

Gartnerlosjen gav ut to studioalbumer i løpet av sin ti år lange karriere. Det første var "Krem Fjes" fra 1994, som var i mine øyne mindre vellykka enn "Due".

 

"Due" gir deg relativt syke eller usaklige tekster og fine, fengende eller beinharde sanger.

Ganske variert med andre ord. For meg er Gartnerlosjen mer enn ett tulle/tøyseband, man ler flere ganger av de tildels unormale tekstene, men i tilegg til det, gir det deg flotte melodier og en bra musikkopplevelse. Bare hør på sanger som Huset, Heldig grisene og Kinosangen.

 

Sjanger: Man kan høre rock, metal, hardcore punk, pop og det som er på dette albumet.

Karakter: 7.5/10

[Speik]

Pent, Cyph

 

Måten albumet er bygd opp på kunne ikke vært gjort bedre. Det enste Pink Floyd albumet som kommer over dette er Wish You Were Here som kanskje er enda mer fantastisk en Dark Side of the Moon.

 

Dette er fasiten.

[Colb]

 

Final Fantasy - He poos clouds(2006)

 

Stemningsfull og dyp musikk fra kanadiske Owen Pallett (A.K.A Final fantasy)

 

Owen pallet er en kanadisk violinist, pianist, sanger og låtskriver som utøver en noe særegen musikk. Han var tidligere med i The hidden cameras og det mer kjente Arcade fire, uten at dette har smaksatt musikken hans nevneverdig. Mange av tekstene hans omhandler spillverdenen. ser vi på tidligere album har han sanger som "Adventure.exe", "Coin heaven" og "Hey Dad". I sistnevnte "Hey dad" har han også lånt ett lite riff fra super mario bros 3.

 

Mens tesktene til Pallet til tider kan være vansklige å forstå ved første øyekast, kan du, med teft og ettertanke se tvetydige beskjeder i samtlige sanger. Alle sangene på cden (bortsett fra "→", "This lamb sells condos" og "The pooka sings") handler om de forskjellige magitypene kjent fra Dungeons & Dragons, uten at det er like lett å se hva som representerer hva, rent ut fra tekstene.

 

I dette albumet har sangene tatt en mer klassisk retning, og er også litt mer "feelgood" enn det foreående albumet:"Has a good home".

 

Fiolin og pianospillet til Pallett er noe for seg selv, men det er mer å hente på vokalen. Den blir til tider begravd bak instrumentalen og er ikke veldig sterk i seg selv. Men som en helhetspakke klinger det svært godt i mine ører.

 

Mens Owen Pallet ikke akkurat er et navn nordmenn flest kjenner til, mener jeg det er på høy tid. Nå er det vanskelig å være subjektiv når man får muligheten til å anmelde hvilket album man vil, så tror jeg setter en stopper her.

 

Sjanger:

Eksprimental, indie/barokk-pop med en god desj klassisk.

Lengde: 37:30

9/10

 

Spotify link

 

Edit: ser dette ble mer en anmeldelse av sangeren enn albumet. Jaja en gang skriver man sin første musikkanmeldelse også

Endret 3. juni 2009 av Colb

[Jaffe]

Van der Graaf - The Quiet Zone / Pleasure Dome (1977, progressiv rock)

 

 

VDGG har på dette albumet blitt til VDG, ettersom både organist Hugh Banton og saksofonist David Jackson er ute av bandet. Det betyr slutt på heftig orgelspill og aggressive, rufsete saksofonriff, men samtidig åpner det nye veier for bandet, og det er tydelig at Peter Hammill tok skipet den rette veien: Med fiolinist Graham Smith og tidligere bassist Nick Potter med på laget skapes en ganske unik lyd bestående for det meste akkustisk gitar og fiolin, og tidvis piano, backet av en solid, fengende og ikke minst energisk rytmeseksjon. Det er et veldig minimalistisk lydbilde, ganske annerledes enn det tjukke, ofte grøtete lydbildet i tidligere VDGG-album. Fiolina brukes til alt mulig rart, fra vakkert country-inspirerte toner på "The Siren Song", til merkverdig jamring i bakgrunnen på "Lizard Play", og nesten gitarsolo-aktige greier på "Last Frame". Spesielt trommis Guy Evans fortjener også skryt på dette albumet; ikke bare gjør han kanskje noen av sine beste prestasjoner (spesielt "Lizard Play" og "The Habit of the Broken Heart") bak trommesettet, men trommelyden er helt fantastisk. En av de beste trommeproduksjonene jeg har hørt! Generelt høres albumet veldig friskt og lett ut, og Hammill driver og fikler med en del flanger- og chorus-effekter på f.eks. bassen, noe som faktisk funker overraskende bra.

 

Albumet er delt i to separate deler, den roligere førstesida The Quiet Zone og den mer rocka, i den forstand VDG(G) er særlig rocka, The Pleasure Dome. Den første delen er den jeg liker best, med fire sterke låter, der "The Habit of the Broken Heart" og "The Siren Song" står absolutt høyest. Førstnevnte har en herlig avslappet følelse over seg, spesielt på grunn av Smiths fiolinspill og det minimalistiske akkustiske gitarspillet til Hammill, over lette, fengende basslinjer og luftig trommespill. "The Siren Song" er en mer balladeaktig sak med nydelig fiolin- og pianospill. Ellers er de to andre låtene også høyt oppe, men "Last Frame" stikker nok ut som litt svakere. På den andre delen er det ett høydepunkt, "Cat's Eye / Yellow Fever (running)" -- en genial låt fra ende til annen, med intense strykere, aggressiv bass og Peter Hammill i topp form på vokal.

 

Alt i alt er dette et veldig bra album, en samling gode og et knippe geniale låter, og det er stil- og lydmessig messig totalt ulikt noe som helst annet i VDGG-diskografien. I første gjennomgang kan det høres simpelt, til tider urytmisk og "rart" ut, men som det er tilfelle med mange VDGG-album, er dette noe som etter noen gjennomhøringer begynner å fenge skikkelig. Sånn er det i alle fall med meg og musikken til dette merkverdige bandet.

 

8/10

 

Spotify-link

Endret 4. juni 2009 av Jaffe

[Speik]

Maneige - Les Porches (1975)

 

Jeg husker JethroTulling anbefalte Maneige i progrock-tråden for lenge siden, og de siste ukene har gått med til anskaffelse av dette albumet (det var ikke lett å finne akkurat). Nå er det endelig hørt i sin helhet, og det gjorde stort inntrykk. Albumet åpner med den 19 minutter lange "Les Porches De Notre-Dame", en orkestral- og klassisk-inspirert progrock epic som domineres av piano og fløyte. Fantastiske melodier og fantastisk oppbygging som ender i en trompet-solo av dimensjoner. Nydelige instrumenter. Jeg sier det rett ut, dette er en av de beste sangene jeg har hørt på lenge. Det er sparsomt med vokal, faktisk er albumet hovedsaklig instrumentalt bortsett fra noen få strofer. Når den først viser seg er vokalen brukt akkurat slik den burde, og er virkelig enda et høydepunkt.

 

Etter "Les Porches De Notre-Dame" kommer to kortere spor som er grei skuring, og fungerer som en overgang til albumets andre store verk, "Les Aventures De Saxinette Et Clarophone" på 15 minutter. Denne er helt instrumental, og mye mer eksperimenterende enn Les Porches. Vi har fortsatt det samme mangfoldet av instrumenter, men den orkestrale assosiasjonen detter litt bort. Tempoet er høyere, og det er mye improvisasjon. Strukturen er svakere, og den grep meg ikke på samme måte som Les Porches. Derfor blir albumet litt ujevnt for min del. En hinsides fantastisk førstedel, men en andredel som jeg håper kommer seg ved flere lyttinger.

 

På versjonen jeg hadde var det mye artifacts fra LP-transferen, noen som vet om CD-en er bedre?

 

7/10

Endret 4. juni 2009 av Speik

[CypheroN]

Er disse lange orkestrale sangene litt like Atom Heart Mother kanskje? Jeg vil gjerne høre noe likt Atom.

[Speik]

Både ja og nei. Atom er mye Hammond-orgel og tyngre, samt at det er litt mer psykedelisk og har disse syre-delene. Men jeg tror du kommer til å elske Les Porches uansett

 

Her er den siste delen av Les Porches De Notre-Dame på youtube

[slakte]

Mastodon - Crack The Skye

 

 

Nyeste Mastodon skiva. Stor fan så gleda meg til denne. Teknisk sett dritbra, spesielt siste sporet "The Last Baron". Minuset er at gutta blir mer og mer kommers og ikke gidder å spille så hardt som før. Terningkast 4

Endret 4. juni 2009 av slakte

[Speik]

Red Sparowes - At The Soundless Dawn - 7.5/10

 

Red Sparowes - Every Red Heart Shines Toward The Red Sun - 9/10

 

De to studioalbumene av Red Sparowes er dagens anbefaling til alle post-rock-elskere!

 

Lyden til bandet er preget av veldig mye pedal steel guitar og glidende toner. Veldig god bruk av støy, og ellers alle de typiske post-rock-ingrediensene som lange komposisjoner med enkle, men følelsesmessige og dynamiske temaer. Jeg føler de har bedre "driv" enn de fleste andre PR-band jeg har hørt. Aktive trommer som viser seg litt mer frem enn hva som er vanlig for sjangeren. Det første albumet er bra, men blir utklassert av oppfølgeren Every Red Heart Shines Toward The Red Sun. Fantastisk!

[sandinista]

Hørte netopp igjennom The Clash - Sandinista!

Vurdering kan du lese her.

[Speik]

King Crimson - Red

 

Mitt KC nr 2, etter det legendariske debutalbumet "In The Court of the Crimson King." Debutalbumet hadde sanger jeg falt for med én gang, Red derimot måtte jeg gi litt lenger tid. Jeg var allerede en stor fan av ITCOTCK og kjente godt til Crimsons "sound" og håpet Red bydde på mer av det gode. Og det gjør platen definitivt. King Crimson er veldig tung og rå progrock, og på Red viser de frem denne kraften i kombinasjon av mer fremtredende jazzy/fusion-influenser. Denne miksen blir meget bra. Drivende musikk hele veien, og man må belage seg på solo/improv-partier innimellom, men disse er gode og ikke like eksperimenterende som improv-delen av Moonchild på In The Court.. Red er drivende fra start til slutt, men er godt strukturert og vi får "pauser" innimellom med roligere og melodiske partier. Pionerende gitarriff er å finne på dette albumet. Jeg liker andre halvdel av albumet best, med "One More Red Nightmare" og "Starless".

 

8.5/10

[Badering]

Out of Control - Girls Aloud (2008) - svak A

 

Dette er bare helt forjævlig bra.

 

2008 var et helt fantastisk musikkår. Derfor er min påstand om at Untouchable er en av de 5 beste sangene fra dette året ganske drøy, men sann likeså. Dette er så velprodusert som det går ann å bli, og jentenes høye standard fra sang til sang er mildt sagt overveldende. Ikke la navnet skjemme, dette er kvalitet. Britene kan virkelig lage god, kommersiel pop, det har de bevist i flere tiår. Og de forsetter her med Girls Aloud.

 

Platens to høydepunkter til side; hva man som oftest finner mellom slike album er fillers. Men selv om resten er mindre anonyme, til en viss grad i hvert fall, så holder de alikevel drivet gjennom. For noe som kun forventes å være kætsji, infrier Girls Aloud med overskudd.

 

Sjekk ut denne skiva. Gjerne lås rommet og sett på hodetelefonene, eller retagg jentene som Burzum eller noe annet barskt. Men la deg først overbevises av

:-----)

[CypheroN]

The Flaming Lips - Christmas on Mars (2008)

 

 

Har hørt om The Flaming Lips lenge, men aldri hørt på de. Det burde jeg ha gjort før. I stad fikk jeg en anbefaling og sjekket ut dette albumet. Hvis du liker Radiohead - Kid A-albumet, så bør du definitvt høre dette. Et rikt album som kanskje kan beskrives som ensformig og kjedelig, men for meg var det perfekt. Jeg merket ikke at det var 12 låter, kunne godt vært en lang en. Det er dystre lyder man hører, det føltes som jeg svev i verdensrommet. Selv om det ikke er lyd der. 9/10

[CypheroN]

The Flaming Lips - Yoshimi Battles The Pink Robots(2002)

 

 

Mye mer anonymt enn forrige synes jeg, men fortsatt ganske gode saker. Noen herlige låter. 7/10