Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[tjalla]

Var det ikke Pitt som uttalte at han gjerne gikk ned i lønn for å jobbe med Tarantino? Eller er jeg på tur da? Poenget mitt var at jeg tror Pitt ønsket så gjerne å være med i en Coen-film(fordi de eier) at han tok til takke med den ubrukelige rollen.

Vel, deg om rollen til Pitt. Uansett, sier det ikke no om hans ønske for å jobbe sammen med Tarantino? Hadde det vært bedre om Tarantino ønsket Pitt, men Pitt var uinterressant fordi lønnen var for dårlig? Pitt ønsker å jobbe med Tarantino av kunstneriske motiver og vil ikke la økonomiske interesser stå i veien. Er det en dårlig ting? At du ikke mener Pitt er god nok for Coen eller Tarantino er en ting, men det er synsinga over motivene hans jeg fyrer meg litt opp på. Det blir som å si Hitchcock lagde film utelukkende for å få damer.

Endret 29. oktober 2008 av tjalla

[Bob_3 The Builder]

Men omfg, du mister essensen her. Jeg digger at Pitt er med pga regissøren, og gir beng i pengene. Jeg lanserer bare teorien om at Pitt lot seg blende så mye av hvem som sto bak kameraet, at han ikke innså at han fikk en ubrukelig rolle.

 

Edit: Og jeg sier ikke at Pitt ikke er god nok? Jeg synes han er en av de beste skuespillerne pr. dags dato i Hollywood. Men i BAR er han virkelig på bærtur.

Endret 29. oktober 2008 av Bob_3

[Speik]

The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford (gjensyn)

 

 

He's just a human being.

 

Det sier litt at jeg ved fjerde visning holder en hard og fast knapp på at dette er den definitive filmopplevelsen. Denne filmen er Speiks offisielle mal på hvordan en film skal være. Den gir et fantastisk førsteinntrykk, og selv etter å ha sett den mange ganger kan man fortsatt bli bergtatt av samtlige elementer.

 

De fleste mener filmen er "et vellagd, men langtekkelig drama med en god rolletolkning fra Casey Affleck", and thats it. For meg er den som sagt hevet over (nesten) alle andre filmer jeg noen sinne har sett, og det finnes knapt nok et medieprodukt som gir meg en sammenlignbar opplevelse.

 

La oss starte med skuespillet. Enhver dyp dramafilm krever mye av ansiktene på skjermen, og her er det ingen mangler. Casey Affleck er i hans beste rolle noen sinne, men jeg vil påstå at det er Brad Pitt som virkelig skinner i dette verket. Karakteren hans er såpass velskrevet, komponert utifra erfaringer og følelser, en ekte og human skapning som blir portrettert ved hjelp av Pitts hele og fulle spekter av talent. Selvsikkerheten han uttrykker f.eks. hos Ed Miller "You're acting queer", til fysisk utfoldelse hos Jim Cummins' nevø, til melankolikk og gråt, og til slutt psykisk breakdown og den fantastiske latter-scenen. Den underliggende spenningen som er til stede hele andre halvdel bare øker og øker, den kommer opp til overflaten og griper kontakt med seeren gjennom skuespillerne, og Pitt især grad. Så vil jeg påpeke at alle av support casten og de mindre rollene er også feilfritt gjengivet på skjermen.

 

Narrasjonen gir det hele en eventyraktig vri. Som seer føler man det som om man er en liten unge og TV-skjermen forteller deg historien om den beryktede Jesse James. Narratoren loser deg gjennom dette herlige og spennende eventyret med en dyp og bestemt røst. Opplevelsen er ikke annet enn herlig, filmmediet utnytter her sin fulle evne til historiefortelling. Man koser seg mens narratoren forteller om det spennende som foregår foran øynene våre, en uvirkelig virkelighet, metafilm er et nøkkelord. Narratoren er for meg som Jokeren i TDK, man vil bare ha mer, og man gleder seg til de gangene man får høre den kjære og trygge stemmen.

 

Manuset er stort. Jeg la ærlig ikke merke til akkurat hvor godt det var før i kveld. Språket er virkelig, ekte, autentisk, og replikkene er geniale, dype, allegoriske, fulle av innsikt og retorisk vakre.

 

- "I'll tell you one thing that's certain; you won't fight dying once you've peeked over to the other side; you'll no more want to go back to your body than you'd want to spoon up your own puke."

 

- I'll say 'How come an off-scouring of creation like you is still sucking air when so many of mine are in coffins?' I'll say 'How'd you reach your twentieth birthday without leaking out all over your clothes?' And if I don't like his attitude, I'll slit that phildoodle so deep he'll flop on the floor like a fish.

 

Karakterene og oppbyggingen er den beste du finner (Reserverer retten til endring, jeg har tross alt ikke sett alt som finnes av film, enda). Jeg elsker hvordan de skaper ekstrem spenning ved å la publikum vite mer enn karakterene. Se på relasjonen mellom Jesse og Bob, og hvordan den etter hvert blir helt falsk, og like under overflaten ligger det uungåelige og venter. Se på Charley, som er den som skal opprettholde fasaden, mens han også egentlig er livredd for hva han vet kommer. Ed Miller-subplotet også, og når vi retrospektivt ser rideturen som vi som seere allerede vet hvordan ender, og derfor er vi helt sugd inn i reaksjonene til skuespillerne. Det kan godt være at dette er den best spilte filmen noen sinne, med tanke på hvor kompliserte og vanskelige karakterene er.

 

Så har vi det visuelle. Man lar seg rive helt med i verdenen av filmfotografiske herligheter, leking med lys, assosiasjonsbilder osv. Filmen er stappfull av scener som er cinematografisk imponerende, som f.eks. togranet i begynnelsen, hvor de bruker sort på en måte som jeg aldri har sett maken til. De bruker det lille lyset om er på skjermen til å male et mystisk portrett av Jesse, mens mørket legger seg rundt. Det sorte. Stemningen og spenningen økes betraktelig nettopp på grunn av mørket.

 

Nå er jeg trett i fingrene, jeg skulle egentlig skrive om den geniale musikken også, men orker ikke å si noe annet enn at Nick Caves lydspor er himmelsk.

 

Jeg føler jeg har brukt opp reklamere-for-favoritten-kvoten min for neste kvartal, så vi runder av med en pen karakter:

 

10/10

[tjalla]

Men omfg, du mister essensen her. Jeg digger at Pitt er med pga regissøren, og gir beng i pengene. Jeg lanserer bare teorien om at Pitt lot seg blende så mye av hvem som sto bak kameraet, at han ikke innså at han fikk en ubrukelig rolle.

 

Edit: Og jeg sier ikke at Pitt ikke er god nok? Jeg synes han er en av de beste skuespillerne pr. dags dato i Hollywood. Men i BAR er han virkelig på bærtur.

En ren misforståelse tydeligvis. Ser virkelig ikke problemet med at store skuespillere kan påta seg små roller dog, uansett regissør. Ferdig med den saken.

 

Musikken i Jesse er virkelig herlig. Song for Jesse er et tema som har sitti i huet mitt det siste året.

[Badering]

Må virkelig ta et gjensyn av Jesse James, tror jeg vil sette mer pris på det nå, spesielt etter å ha oppdaget Malick Det var etter det jeg husket en veldig velkonstruert film som var interessant hele tiden, men ikke noe mer en det. Spent på gjensyn!

[CypheroN]

Skal også ta et gjensyn selv, etter å ha blitt mer opptatt av visualitet, og eventuelt dramafilmer i seg selv.

[Kontorstol]

Gjøkeredet/One flew over the cuckoos nest

 

Gjør dette kort: Strålene film med fantastisk skuespill.

 

9/10

[MrLuni]

Pinaple Express

Veldig bra komedie. Lenge siden jeg har flirt så mye av en film

 

7.5/10

[Dorian Gray]

The Night of the Hunter (1955)

Litt vanskelig å si med denne, her er det mye bra og mye som ikke helt fungerer. Jeg har ihvertfall en ny kandidat neste gang noen spør etter en visuell film, da dette er ikke bare den desidert flotteste noirfilmen jeg har sett (i forhold til foto), men også noe av det beste jeg har sett innen cinematografi. Dette viser seg spesielt fra ca 50 minutter inn i filmen mot slutten, men også tidligere i filmen er det enkelte scener som er for pene eller slående til at man kan forholde seg til hva karakterene driver med. Dette samme med typisk spenningsnoir (i motsetning til f eks detektivnoir^^) gjør at stemningen fungerer svært bra.

 

Historien i seg selv er veldig enkel og et fint utgangspunkt, men barn i hovedrollen har en tendens til å gå dårlig. Robert Mitchum er god i en skurkerolle som skremmer, men samtidig også irriterer. Historien stagnerer litt etter ca 40 minutter, som fører til at den må ta en uventet og litt merkelig vri - filmen begynner nesten på nytt igjen før den avsluttes. Litt utradisjonelt, men ikke kritisk. Filmen er forskjellige grader med spennende frem til den svært sentimentale slutten, og alt i alt var det en fin opplevelse. Fotografiet får 10/10, mens resten av filmen lander på en svak:

7/10

[Speik]

Ser screenshots fra den filmen overalt, husker spesielt bildene med padden og harene i forgrunn (?). Men vet ikke helt om jeg kommer til å prioritere denne noe særlig, den er litt for gammel for min smak. Jeg er ikke fordomsfull mot gamle filmer, jeg har sett utrolig mange filmer fra både 50- og 40-tallet, men likte veldig få av dem.

[CypheroN]

Du burde virkelig gi gamle filmer sjanser, Speik. Du bør f.eks se M av Fritz Lang, asap.

[mOkk]

The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford (gjensyn)

 

Ahh, noe av det beste jeg har lest på lenge. Ikke bare fordi jeg liker filmen, men synes det er så flott at noen virkelig tar seg tid til å skrive lange og flotte anmeldelser. Skulle gjerne gjort det selv, men mine evner favner ikke over slike ting...

[Awesome X]

The Good Life (2007)

 

Det var i hovedsak kun en grunn til at jeg så/kom over denne filmen og det var selvfølgelig at Zooey Deschanel hadde en av hovedrollene; en rolle hun gjør svært godt. Ellers var vel skuespillerprestasjonene det man kunne forvente av en gjeng med tv-/b-skuespillere.

 

For meg som ikke hadde lest noe om filmen startet den ganske tregt og rettningsløst; et problem jeg tror de fleste som har lest tagline'en på IMDb vil slippe. Det starter riktignok å ta seg opp midtveis i filmen, men det tar aldri helt av.

 

Ellers er det lagt inn et par forholdsvis gode twists, men jeg vet ikke helt om jeg liker den siste twisten helt. Den virker på en måte ganske så pålimt siden filmen her i veldig stor grad skifter rettning fra hva man forventer. På den andre siden er den helt nødvendig for å bringe frem hensikten til flere ellers helt meningsløse og overflødige momenter.

 

Med tanke på at dette er regissørens og manusforfatterens første produksjon (vil jeg anta utifra hans profil på IMDb) er det på ingen måte en dårlig debutfilm. Jeg gir den i alle fall 7 / 10

[DoktorBacon]

Chugyeogja (The Chaser)

 

Jeg er i seriemorderhumør så fulgte likesågodt Venerable's andre Sør-Koreanske tips. Umiddelbart ble jeg litt skuffa da jeg innså at det ikke lå noe stort mysterium rundt hvem morderen var eller hvor jenta ble holdt fanget. Likevel klarer Chugyeogja å levere, spesielt på dramafronten, og gir seeren innimellom et par slag som smaker av urettferdighet. Dessuten er hovedpersonen, en hallik med fortid i politiet, en interessant fyr som virkelig ikke gir seg ved første motbakke. Her er det duket for en del gode, hardtslående scener.

 

Dette ga mersmak. Nå må jeg finne enda flere gode filmer som omhandler samfunnets verste avskum.

 

Endret 31. oktober 2008 av DoktorBacon

[Dorian Gray]

[Rec] (2007)

Dette var jo direkte trasig. 1000 aper med 1000 skrivemaskiner hadde klart å skrive Shakespeare, mens 1000 zombier med 1000 versjoner av Final Draft klarer å skrive følgende dialog: AAAAAAARRRRRHHHHHH. Hele filmen består i bunn og grunn av to elementer - småbarn eller pensjonister som skriker når du minst venter det og en gruppe spanjoler som kjefter på hverandre. Det har ingenting å si hva som skjer eller hvordan situasjonen utvikler seg, den eneste måten å løse det er å kjefte på fyren som filmer, slå fyren med Hazmat-drakt eller klandre hverandre. Hver eneste karakter roper "Ro deg ned!" minst én gang, gjerne mens de selv er den som bråker, roper, kjefter og dummer seg ut mest akkurat da.

 

Konseptet er helt greit, Cloverfield uten et engasjerende monster. Det kan jo bli bra, man kan jo satse på en Silent Hill vibe og kanskje slippe unna med det. Problemet ligger i at man kun blir skremt på en av to måter - kameramann slår på lyset og det er et monster der, eller et monster står helt i ro i 20 sekunder før det plutselig hopper på noen. Det blir for enkelt, og litt for billig. Det er ingenting i denne filmen som ikke Blair Witch eller Evil Dead (den første, ja) allerede fikk til før den, og da avhenger den helt og holdent av at jeg skal engasjere meg for situasjonen. Da kan du ikke ha utelukkende irriterende karakterer eller ulogiske handlinger. Er vi ikke kommet forbi det stadiet hvor man i en skrekkfilmer sier "Jeg hørte en skummel lyd, kom la oss undersøke." og heller sier "Kom, vi finner et rom hvor vi vet at det ikke er noen zombier og låser oss inne i noen dager."? Men hva kan man forvente av damen som, etter hun har fått høre at lyset ikke fungerer, skriker "SLÅ PÅ LYSET!". Lys funker ikke, kjære deg. Hold kjeft nå.

3/10

 

The Apartment (1960) (småspoilers)

For å være en romantisk komedie er den ikke spesielt romantisk eller morsom. Jack Lemmon er til tider morsom og ofte ganske slitsom, og uten de siste 2 minuttene av filmen hadde dette vært ganske deprimerende greier. Stemningen på kontoret er ganske morsomt, på en "Mad Men"-måte - det var ikke greit å være kvinne på den tiden. Jeg hadde ikke trodd at en film fra 60-tallet kom til å ta for seg womanizing og notorisk utroskap på den måten, så sånn sett var det et interessant innblikk i en annen verden på den tiden enn den man pleier å få se. Filmen var grei, ingenting overveldende positivt å si om den men heller ikke så treg at man ser på klokken. Det er litt frustrerende å se på en karakter som Baxter og se ham gang på gang bli tråkket på, for så til slutt å endelig sparke tilbake ved å gjøre noe han egentlig virker til å tape litt på. Og alt det for en dame som, i en hvilken som helst annen virkelighet enn den som vises i filmen, aldri ville endt opp med ham.

6/10

Endret 31. oktober 2008 av Dorian Gray

[CypheroN]

Meget lav karakter Dorian. Ble du ikke litt skremt engang? ^^

[Dorian Gray]

Jeg skvatt ofte, men det er ikke det jeg ser etter i en skrekkfilm. Jeg ga f eks Blair Witch veldig god karakter i sin tid for å skape en stemning som virkelig satt, mens denne ikke fungerte. Det hadde som sagt mest med karakterene å gjøre, den hadde nok potensiale til å bli veldig bra. I det siste har jeg sett en del film fra 50- og 60-tallet, og den største forskjellen på nå og da er at på 60-tallet var kvinner hysteriske og skrek og oppførte seg som retards frem til mennene, som var kalde og klare, slo dem. Da klarte de å oppføre seg. I Rec er mennene like hysteriske, de er like ulogiske og tåpelige og når kvinnene skriker hodene av seg så roper bare mennene tilbake. Det tok ikke mer enn en halvtime inn i filmen før jeg begynte å tenke "OK, seriøst, en av dere må slå til hun reporteren..", dette må ta slutt.

[CypheroN]

Det er vel mer realistisk at mennene skal hyle like mye? Greit at damene er mer feminine, men jeg hadde ropt og gaula jævlig om jeg var stengt inni et hus med zombier. Det er ikke ulogisk.

[Dorian Gray]

Jeg ser ikke noen grunn til at folk skal hyle, dette er brannmenn og politimenn. Hvis noen skal kunne si "Hold kjeft folkens, her er planen:" så er det dem. Alle katastrofefilmer har minst én dude som skjønner at man ikke kommer noen steder av å bare kjefte på hverandre, og den helten manglet i denne filmen. Jeg kan gå med på at minst 5-6 av de innestengte skal være hysteriske, reaksjonære tullinger, men minst én av dem må kunne stille med litt logikk.

 

Hvis man mistenker at man er innelåst i et bygg fordi man er smittet med noe, så virker det veldig dumt å prøve å rømme. Det virker som den raskeste måten å bli skutt på. Kanskje jeg er for kritisk til filmen som mener at de burde funnet seg en leilighet uten zombier, låst døren og ventet i stedet for å dra opp til den mystiske penthousen fylt med bilder av Jesus og vandret rundt i mørket frem til de (garantert) ble spist?

 

Uansett, historie skal ikke være det viktigste i en skrekkfilm, så jeg burde ikke være for kritisk. Den var bare ikke helt min greie. Jeg håper bare at hvis jeg noengang ender opp i en kjip situasjon, så klarer ihvertfall noen av dem å oppføre seg. Hvis de begynner å kjefte på hverandre så stikker jeg for meg selv og låser meg i et skap frem til noen kommer og redder meg.

[Thantophobia]

Det er vel mer realistisk at mennene skal hyle like mye? Greit at damene er mer feminine, men jeg hadde ropt og gaula jævlig om jeg var stengt inni et hus med zombier. Det er ikke ulogisk.

 

Du er gutt, ikke mann.

 

Det som gjør en bra skrekkfilm bra for meg er hvor redd jeg er i kinostolen/sofaen når jeg ser den. For at en skrekkfilm skal kunne lykkes for meg skal man kunne bli pissredd uten å tenke over kvaliteten eller hvor god filmen er. Det har vi gamle langdryge dramaer til.