Hvordan tilby mer av meg selv blandt folk?

[Gjest Guest_Gjest1234_*]

Jauda, jeg poster som anonym, som dere ser.

Jeg er en 18/19 år gammel gutt som ikke har det så altfor lett. Det jeg sliter mest med er å være sosial og omgjengelig. Jeg takler sosiale sammenhenger utrolig dårlig.

Jeg har ikke vært ute på byen så altfor ofte, men når det har skjedd så har det blitt ganske stille fra min side, jeg vet ikke hva man snakker om og tilbyr av seg selv. Hva gjør meg mer interesant enn han gjøken der borte?

Jeg har jo ingen interesser å snakke om, bortsett fra data, men det er jo sosialt selvmord sammen med andre "unormale" ting.

Jeg har ufattelig lav selvtillit og føler det er det som tar drepen på meg blandt folk, tenker at de prøver å finne feil med meg. Jeg tror ikke at jeg er direkte stygg, men helt OK på utseendefronten, men ikke noe å rope hurra for, jeg er også litt overvektig.

 

Men hovedpoenget er hva kan jeg gjøre for å fremheve meg selv og bli mer interesant iforhold til andre? Hva snakker ungdom om?

Jada, å begynne å trene er sikkert smart, men jævla vanskelig. Har prøvd et par ganger og enda ikke lykkes.

 

Jeg er ikke så flink på å skrive lengre poster så beklager på forhånd og takk for at dere leste igjennom

[thrice]

En hobby utover data? Noe som kan virke interessant for det motsatte kjønn er jo en god idè. Hvis du leser bøker i The Kite Runner stilen, og ikke bare fantasy, er det et allright samtaleemne med jenter, i alle fall etter det jeg har erfart.

Med gutter kan man enkelt og greit prate bil, teknologi, sport, fine damer, O-N-S, whatever.

[The-little-girl]

En hobby utover data? Noe som kan virke interessant for det motsatte kjønn er jo en god idè. Hvis du leser bøker i The Kite Runner stilen, og ikke bare fantasy, er det et allright samtaleemne med jenter, i alle fall etter det jeg har erfart.

Med gutter kan man enkelt og greit prate bil, teknologi, sport, fine damer, O-N-S, whatever.

Ja jeg er også enig det der med hobby,du har ingen å dra sammen med da? For en hobby innenfor trening kan være veldig sosialt:) selvom jeg kan skjønne det kan være vannskelig,og det er kjedelig og dra på trening alene og, men vis du finner et bra miljø kommer du ettervært inn i det og du blir kjent med flere:)

Men det er egentlig ikke noe fasit hva vi snakker om,alt mellom himmel og jord:P:) Kanskje mest om gutter og jenter liksom:P:) Men dette kommer du deg fort inn i:)

 

Stor klem

[Gjest trådstarter]

En hobby utover data? Noe som kan virke interessant for det motsatte kjønn er jo en god idè. Hvis du leser bøker i The Kite Runner stilen, og ikke bare fantasy, er det et allright samtaleemne med jenter, i alle fall etter det jeg har erfart.

Med gutter kan man enkelt og greit prate bil, teknologi, sport, fine damer, O-N-S, whatever.

Ja jeg er også enig det der med hobby,du har ingen å dra sammen med da? For en hobby innenfor trening kan være veldig sosialt:) selvom jeg kan skjønne det kan være vannskelig,og det er kjedelig og dra på trening alene og, men vis du finner et bra miljø kommer du ettervært inn i det og du blir kjent med flere:)

Men det er egentlig ikke noe fasit hva vi snakker om,alt mellom himmel og jord:P:) Kanskje mest om gutter og jenter liksom:P:) Men dette kommer du deg fort inn i:)

 

Stor klem

Joa, men er det ikke litt "freak" å begynne å diskutere bøker ute på byen eller no?

 

Og jeg har det problemet at jeg egentlig ikke har så mange venner, har vel en og han har jeg hatt siden ungdomskolen (3 år siden eller no) og det er vel hovedsaklig min sosiale kontakt utenom skolen hvor jeg ikke føler jeg passer inn. Som jeg leste her på forumet et sted, som en hest i enhjørningklubben. Alle løper rundt og er så perfekte på enten det ene eller det andre, mens jeg, gjør det dårlig på alle områder .

Tok jo "bare" 2 år for å i det hele tatt få innpass til 2 stk i klassen som er de eneste jeg kan snakke med på skolen, bortsett fra ei medlidenhetsjente som jeg føler bare gjør det for medlidenhet (derav navnet ).

 

Og jeg har ingen interesse av biler, ihvertfall ikke når det kommer til "åååh nissan skyline 500 hk masse fart, akselerasjon, autobahn *sikle sikle*", eneste jeg vil ang. bil er å ha en som går, og som har 5-seter .

Jeg har også tenkt til å ta kontakt med psykolog og lege, men føler det er så "patetisk", selv om jeg vet at det ikke er det. Men de på skolen ser på folk som går til psykolog som "svake" og som ikke klarer å fikse problemer på egen hånd. Nå skal det nevnes at dette er to enhjørninger, ene lykkes ganske bra sosialt, han andre lykkes bra på skolen.

Jeg har prøvd å hinte til om vi skal finne på noe, men får bare sånne overfladiske unnskyldninger, "jeg skal gjøre lekser" (nei, det skal de ikke), "jeg er sliten" og sånne i den duren.

 

Uansett, jeg har hatt et godt øye for ei jente på skolen, føler at hun titter tilbake, men det stopper der. Hvordan i svarte skal man gå frem? Føler at det å være interessert i en jente for ikke å ha sex er "flaut", at det på en måte kreves at jenter er bruk og kast, noe jeg er fullt klar over at de ikke er.

 

Det er så ufattelig vanskelig å sette ord på hva jeg føler, og kombinert med en nogenlunde ok norsk så regner jeg med at dere forstår hva jeg prøver å si? Eller må jeg skjerpe meg drastisk her?

[thrice]

Det er vel få på din/vår alder som har et bruk/kast forhold til damer. Du må nesten se ann på typen jente når det kommer til samtaleemner. Er forsåvidt bare å spørre; liker du musikk, bøker, sport? Og hvis du har litt kunnskap om hver del, så kan du prate ganske mye. Hooka opp med ei veldig fin jente, og hun sa det var utrolig flott å kunne snakke om bøker og musikk med noen, og ikke bare det vanlige fjaset. Men må jo legge til at du må ha energi og være glad på byen da, ikke bare sitte på et bord å prate.

Hvis du er deppa hele tiden, og sliter så er det ikke noe galt i å snakke med en psykolog. Du trenger tross alt ikke si det til en sjel, det er forsåvidt din rett som fremtidig skattebetaler.

[jvc1986]

Wow!

Så jeg er ikke alene i verden om å slite med å finne på noe å snakke om!

Ikke alene om å være litt overvektig eller lite på byen heller:)

Data og tv (-spill) som interesseområde (også foto da, men hjelper meg lite, er jo bare meg som er ute alene, føler ikke behovet for å joine en fotoklubb heller..)

 

Og hva skal man gjøre hvis man finner noen som kan være interessante, tør jo ikke snakke til dem, for hva skal jeg snakke om?

 

Bedre selvtillit hadde hjulpet mye tror jeg:)

[thrice]

Tja.. Dere to kan jo leke sammen.

[Stinkey]

Jeg vil påstå at jeg stiller forholdsvis likt med deg. Jeg er ikke flink sosialt. Føler jeg må stole på noen før jeg kan gi av meg selv. Å gjøre noe spontant er vanskelig (liker å planlegge alt til hvilken buss jeg skal ta hjem fra der jeg skal) Vennemessig har jeg hatt et merkelig forhold til. Har venner som er et par år eldre enn meg utenfor skolen. Og på skolen har jeg folk jeg snakker med der, men aldri gir noe mer av meg selv enn jeg føler jeg tørr.

 

Jeg er ikke av de populære, overvektig vil jeg ikke si selv om jeg har ikke akkurat vaskebrettmage. Men jeg har prøvd å spise mye uten at det skjedde noe og å spise ikke noe (veeeeeldig lenge siden i ei uke) uten forandring. Sleit lenge med å føle at jeg ikke passer inn. Helt til jeg forandret meg. Ikke sosialt. Jeg forandret meg mentalt med å komme fram til at jeg er meg selv, og da er det ingen vits i å prøve å være noen andre.

 

Jeg har kjæreste og har ikke vært den beste sosialt der. Men når jeg stoler på venninnene hennes så finner de ut at jeg er en ålreit kar. Men de som dømmer etter et par møter slår meg under som innebeslutta. Jeg drikker ikke mye. Smaker på alkohol hvis jeg gidder og i de fleste sammenhenger så liker jeg det ikke, dermed ikke mye drikking og festing. Er ikke gammel nok til å gå på utesteder så derfor gidder jeg ikke å prøve å snike meg inn engang.

 

Jeg føler ikke at jeg trenger å være som andre. Vil ikke forandre meg for andres skyld og lever av regelen: Liker du meg ikke sånn jeg er nå så får ikke jeg gjort mer. Og for å svare på spørsmålet ditt hvordan tilby seg selv så sier jeg: Vær deg selv, hold deg hos de du vil være hos.

 

Og for det angående psykolog så mener jeg å ha lest et sted at 1/3 snakker med en i løpet av livet. Og de er bare folk som er vant til å snakke med mennesker om problemer så det trenger du ikke å være redd for mener jeg.

[Keylar]

Begynn å tren, gjør noe som du får utbytte av. Lær å spill ett instrument eller noe annet som du finner interessant i tillegg til data .

[Gjest gjestaloo]

Nå er jeg på veg til sengs og har bare skumlest, så får gjøre det kort (Leser bedre gjennom tråden i morgen).

 

Jeg har selv gått til psykolog i en alder av 13 og sliter fremdeles med det samme greiene litt. Det er noe liknendes det du har som problem, men samtidig på en annen måte. Så det å gå til psykolog og slikt er helt greit, ikke patetisk i det hele tatt!

 

Er 18 selv og går sjelden på byn. Om du ikke føler deg komfortabel i slike sammenheng (gjør ikke jeg så mye), kan du jo prøve å bli med i noe klubb av noe slag. Du har sikkert hørt det mange ganger før, men du treffer lett folk der.

 

Når det kommer til selve spørsmålet ditt er det som tidligere nevnt her noe du nesten må anse på hvem du snakker med. Jeg tar gjerne kontakt med bekjentes venner på fester da det sier meg noe om typen deres allerede da (nerd, fjortiss, bimbo osv).

 

Ellers sliter jeg med å finne noe å snakke om selv Noe som har fungert bra for meg i sosiale sammenheng på fester der alle kjenner den samme personen på et vis (eks: bursdager), er å spørre hvordan den personen kjenner bursdagsbarnet eller noe slikt, så bærer det ofte videre til helt andre ting!

[Gjest Guest_asdf_*]

Hei!

 

Jeg er en gutt på 22 som har slitt med de følelsene i ca 10 år, og slitt hardt. Kan jo fortelle litt om meg selv, så skjønner du npk at vi er ikke så forskjellige du og jeg

 

Fra jeg var 12 fikk jeg brått høre at jeg var sosialt udugelig. Ikke hadde jeg "alt som var kult"; gikk ikke med moteklær, var ikke pågående når det gjaldt jenter, gjorde ikke som alle andre, men var interessert i skole og gjøre konstruktive ting. Etterhvert som årene gikk og folk begynte røyke, drikke etc, så holdt jeg avstanden. Jeg hadde venner, men bare ett fåtall, og vi pleide sitte foran pc og gjøre helt andre ting. Fikk jo fort "datanerd" stempelet, og jeg lot folks syn påvirke meg i negativ retning. Etterhvert isolerte jeg meg, for jeg fikk høre jeg ikke eide sosial intelligens, og at alt jeg sa bare var piss og drit. Denne onde sirkelen medførte til at jeg bare holdt meg hjemme for det meste, var nesten aldri på skolen, spilte bare cs og hadde det generelt elendig.

 

Så kom de herlige årene på vgs. Følte meg fortsatt elendig, folk sa jeg var datanerd, at jeg var stygg, brukte meg til å føle seg bedre. Da jeg var 18 tenkte jeg at jeg skulle "bli som alle andre", jeg begynte drikke. Og for en alkis jeg ble. Trodde at "hvis jeg gjorde som alle andre, så ble jeg som alle andre". Det funket da aldeles ikke. Innerst inne var jeg like knekt, jeg hadde fortsatt liten sosial intelligens. Mens alle andre brydde seg om klesmoten, fylla, pule rundt, så var jeg mer opptatt av politikk, religion, historie, måter å utvidte min horisont på.

 

Så kom jo tiden jeg fikk meg jobb, og fy søren som jeg tjente penger de sommerne. For jeg så jo alle andre hadde penger, de hadde spreke klær. Noen hadde bil, de var populære. Hvorfor kunne ikke jeg bli som dem? Hvorfor skulle jeg være annerledes? Mindre likt pga mine verdier? Jeg kjørte på og tjente mye penger, og blåste dem bort på venner og ukjente i håp om at det gjorde meg mer sosial. Igjen gikk jeg på en smell, da jeg ikke kom noen vei, og falt inn i den onde sirkelen igjen.

 

Rota rundt etter vgs, i to år faktisk. Før jeg kom inn på masterstudium på ntnu. Men ikke var jeg noe flinkere sosialt, prøvde å finne ut HVORFOR. Og i høst har jeg omsider funnet svaret, og det skal jeg nå gjerne dele med deg. For det første er det noen få ting du MÅ akseptere, dette er noe som tok veldig lang tid for meg å forstå. Jeg har vært gjennom rusproblemer, spillegalskap, isolasjon, depresjon, selvmordstanker; og jeg har klart meg. Kommet meg gjennom alt dette helt alene, sittet og tenkt på min situasjon i 15 timer hver dag i mange mange mnd. Hvis jeg klarer, så klarer du også

 

For det første, det er ikke deg det er noe galt med, det er allle andre. Jeg vet det høres helt sykt ut, men det er faktisk en sannhet i det jeg sier. Du føler deg kanskje sosialt utenfor, at du ikke duger fordi alle andre gjør som alle andre. Men det er viktig at du har tro på deg og dine ferdigheter, og at du vet hva du vil. Du må kunne akseptere at det ikke er så farlig å være alene, sålenge en ikke er ensom. Det er en vesentlig forskjell. Du må finne ut hva du verdsetter her i livet, og klare å kjøre på, ikke høre på hva andre syns eller sier om deg.

 

Du sier du har lav selvtillit, den skjønner jeg godt. Viktigste for deg blir å få fram følelsen om at du faktisk KLARER noe. Høres veldig rart ut, men du må kunne møte frykten din. Er du redd for å drite deg ut i sosial sammenheng? Vel, oppsøk så mange sosiale sammenhenger og drit deg ut. Og så går du da tilbake etterpå, og tenker over hva som gikk galt. Husk at du må kunne lære å falle før du kan lære å gå. Ikke la et nederlag holde deg nede, du må kunne holde hodet hevet og ha mot i brystet. Hva du skal snakke om? Vel... den har jeg tenkt lenge over.

 

For det første, uansett hvem du møter, hold deg overfladisk. Seriøst. Jeg har funnet at nordmenn generelt er ekstremt overfladiske, snakk om alt fra det du kan se på tv, til nyeste musikken. Det skal være ting som "alle" snakker om. Les avisene, få med deg det som skjer. Er ikke nødvendigvis sånn at du må kunne holde lange fordrag om ting, men bare at du er med og har noen få innspill i diskusjoner. Jo mer du kan, jo mer verdifull er du i en sosial sammenheng. Bare ikke gjør den feilen av å bli personlig, snakke om psykologiske emner, snakke om ting som skremmer folk. Det gjorde jeg og folk tror jeg er en sosiopat haha.

 

Og så kommer jo det underliggende her, du vil helt sikkert også ha deg ett kvinnfolk. Jeg har gjort mye sykt i høst, og gått fra en som såvidt klarte se jenter i øynene, til å klare å sjekke opp jenter med kun blikket mitt. Cluet her er å ikke aktivt søke etter en jente. Jeg vet det høres helt sykt ut, men om du som mann (tror vi kan kalle deg det for nå ), gjør alt for å forbedre din livsstil, så vil de komme og legge merke til det. Hvis du er trygg på deg selv og dine ferdigheter som person, så vil jentene snappe opp dette. Hvis du i tillegg jobber med dansetrinnene, viser at du ikke er som alle andre gutta, viser at du klarer snakke og lytte til en jente+++ så vil du oppleve at jentene rett og slett kaster seg etter deg. Er helt sjukt og høres kvalmt ut, men jeg er faktisk nå i den situasjonen der jeg kan velge og vrake kvinnfolk. Alt dette har jeg klart på ca 4 mnd med intens trening og arbeid med meg selv.

 

Ikke forvent noen vidunderkur, forandring tar tid. Ikke prøv å bli en du ikke er, men prøv å jobb med å frambringe dine positive sider. Og sist men ikke minst, ikke la noen som helst holde deg igjen fra å nå målene dine. Lykke til, dette klarer du!

[Gjest Guest_asdf_*]

Hehe, nå ble jeg skikkelig gira gitt, har mer på lager for deg.

 

Vil forøvrig gi det skryt for at du har tatt steget og prøver gjøre noe med din situasjon. Det tar mye mot å kunne ta tak i en vanskelig situasjon og ha viljen til å gjøre noe med det. Cluet er, du må ikke tro det er noe "rett svar" på ting. La meg summere opp de få tingene som faktisk hjelper min hverdag:

 

- Rutine; gjør det til en vane å stå opp 7 hver dag, jobbe 8 timer på skole eller jobb, komme hjem og ha middag, gjøre lekser eller annet på kvelden, og så slappe av. Hver dag. Øv inn rutiner som du vet er bra for deg, og kjør på hver eneste dag. Dette er alfa omega.

 

- Trening: Du burde holde deg aktiv hver dag, og trene to til tre ganger i uka. Det er masse bra som skjer i kroppen og i hodet hvis du gjør det, og det er ikke noen negativt ved trening. Eneste er at du må ha motivasjon og disiplin til å gjennomføre treninger. Det behøver ikke være styrketrening, eller noe annet fancy stuff, en gåtur/joggetur i skogen kan være like effektivt. Begynn i det små og lær deg mer om hvordan trening funker, finn ut hva som funker for deg.

 

- Kosthold; Ikke mange som tenker over slikt, men av personlig erfaring kan jeg bare fortelle deg at kosthold er utrolig viktig. Jeg levde en periode bare på grandiosa, fjorlandsmat, hamburgere, og brødskiver. Idag spiser jeg bare pasta, fisk/kylling, ris, grønnsaker, og jeg har blitt myemye bedre til å lage mat. Ikke bare er det morsomt å lage mat, det smaker faktisk bedre, det er sunnere, gir meg mer overskudd, hjelper bygge kroppen min etter at jeg har trent. Eneste negative er at det tar tid, men det er så verdt tiden du investerer.

 

- En hobby; Finn ut hva du liker å drive med. Kun for deg selv. Ha en hobby som du kan skjemme deg bort med, som er din egen quality time. Min hobby er da å danse, og når jeg da låser døra og danser for meg selv, så kobler jeg av. Finn noe som du kan drive med, som gjør at hodet ditt blir tømt for alt annet, og som du trives med. Det er bra for sjela.

 

Hvis du klarer å få disse tingene på plass, vil jeg love deg at alle andre ting vil komme. Selv skal jeg ærlig innrømme at jeg sliter med første punktet. Jeg har problemer med å komme meg på skolen, og er fult klar over det. But hey, nobody is perfect, right?

 

Dette fikser du!

[Gjest Guest_asdf_*]

Hoho, overså en ting som er veldig veldig viktig, og som jeg er ganske sikker på er grunnen til at du faktisk skriver her til å begynne med. Jenta du har ett godt øye til.

 

Slapp av, jeg er ikke her for å drite deg ut, kjenner til følelsen selv, og skal dele alle mine "supre" råd med deg.

 

For det første, den følelsen du har om at du føler det er feil å drive med "bruk og kast" er en fantastisk tanke du har. Dette viser bare at du vil noe mer enn det de andre gjør. Vil du imponere henne? Vil du få henne til å kaste seg inn i armene dine? La meg bare fortelle deg åssen du skal få det til:

 

Jobb med deg selv, vær trygg på den du er. Ikke bli en du ikke er, ikke lat som du er interessert i ting du ikke er interessert i. Det er bare falskt, og jenter gjennomskuer det veldig lett. Du sier at det virker som at ho titter tilbake? Vel, sjansen er stor for at ho er klar over din interesse, og du har nok ikke gjort så mye for å skjule kroppspråket ditt. Så det er jo en bra ting.

 

Sukk, dette kan bli en lang avhandling, siden jeg kan dra inn faktorer som kroppspråk, sosiale faktorer, personlig utvikling etcetcetcetcetc. Har gjort dette til en vitenskap for min del, og det har gitt meg suksess mange gutter bare kunne drømme om å få. Fikk en jente til å komme bort til meg, klå hemningsløst på meg, ho sa rett ut "vil du bli med meg hjem og knulle?", og eneste jeg gjorde var å se på ho i 4 sekunder. Alle andre playerne rundt som hadde prøvd få ho der hele kvelden stod der som spørsmålstegn. For ho her var DEILIG. Jeg vet hva jeg snakker om heh. Vil du vite mer? Kom med spørsmål.

 

Og ja, jeg vet folk blir kvalme av det jeg skriver, but hey, hva ville jeg oppnådd ved å lyve? :--D

[Gjest Guest_anonym_*]

Jeg tenkte jeg kunne fortelle litt om meg selv og hvordan jeg har taklet akkurat de samme problemene som du har hatt. Blir en lang post, men jeg tror det er mye du kan lære der:

 

Allerede fra jeg var liten har jeg følt meg litt outsider. Har aldri blitt mobbet veldig, men var vel en av 3-4 i klassen som det ble kødda endel med fra ca 2-5 klasse. Når jeg begynte i 6-klasse tok jeg ett slags oppgjør med meg selv, og forandra stil. Gikk da fra å bli en "hvem som helst" til å begynne mer med musikk, ha en mer utprega klesstil osv.

 

Folk på skolen takla ikke dette, og utenom ett par kompiser som minnet om meg var det mange som mislikte meg litt, mer fordi jeg var annerledes enn fordi jeg var slem, dum osv. Dette førte til at jeg fikk ett lite aggresjonsproblem, sprakk fort, og flere folk mislikte meg.

 

Begynte så på ungdomsskolen, og hadde ett rykte på meg for å være hissig, litt innesluttet og litt vanskelig. Hadde en annerledes klesstil enn de fleste, og jeg hadde helt andre interesser. Når folk sikla etter sossejentene på skolen ga jeg faen, for jeg ville ikke ha de. I den perioden var jeg fryktelig veslevoksen.

 

Opp gjennom ungdomsskolen, etterhvert som folk vokste opp fikk jeg flere og flere venner. Vi delte dypere og mindre overfladiske interesser enn mange andre, og jeg tror det er noe spesielt med sånne venner vs venner man har fordi man er veldig populær generelt. Selvom jeg hadde det OK sosialt og med meg selv hadde jeg fortsatt dårlig selvtillitt og sleit i sosiale situasjoner.

 

En gang i midten av tiende tenkte jeg "faen heller, nå er jeg lei av å være sånn". Jeg ble mer sosial, og oppsøkte vanskelige sosiale situasjoner. Etterhvert lærte jeg å mestre dem. Dette gikk bedre og bedre, og jeg ble mer fornøyd med meg selv. Fikk ett mer positivt syn på meg selv, og skjønte at jeg kan klare det jeg vil, bare jeg er sterk psykisk.

 

Nå er jeg i midten av første på videregående. Har begynt på en ny skole, møtt mange nye folk. Har mange gode venner nå, og har et godt rykte på den nye skolen. Samtidig er jeg fortsatt meg selv, og føler jeg når flere av de personlige målene mine, mål som ikke har forandra seg på lenge. Jeg har ikke bytta personlighet, men jeg er blitt utrolig sikker på meg selv.

 

I sosiale situasjoner er jeg en av de fra vennegjengen som takler det best. Jeg er kan være morsom og tøff om det trengs, men som oftest er jeg mer type moden og følsom, og liker meg veldig godt med det.

 

Mitt tips til deg er å jobbe knallhardt for å nå målene dine, og når du når dem, sett enda høyere mål. Ikke gi deg. Samtidig må du tåle å feile, det som ikke knuser deg gjør deg sterkere. Har selv fått til ting nå som jeg aldri hadde trodd for selv 1,5 år siden. Jeg har aldri hatt det bedre, og jeg tror du kan få det bra om du bare tror på deg selv og tør å gjøre ting du er redd for

[Vannfrisk]

Jøss, det må jeg si. Du er virkelig ikke alene. Når det kommer til jenta så tror jeg det kan være litt anstrengt i begynnelsen, men hvis man er interessert så finner man noe å prate om. Jeg syntes forresten at du formulerer deg svært godt.

[krize]

Ja va skal jeg si.. Ikke prøv å vær noen annen en den du er! Prøv å få flere venner som har samme interesse som deg og drit i alle som prater om ditt eller datt, møt ei freak jente som liker ei god bok og data ?

 

Gå på konserter med musikk du liker, gå tidlig og møt nye folk... Er det vel det beste!

[Gjest trådstarter]

Jeg har vært fullt klar over at det er flere (mange?) som sliter med det samme, men man får jo ikke akkurat møt de rundt, og i tillegg så er jo hele psykisk helse-temaet tabulagt til 1000. Det er et tegn på svakhet føler jeg samfunnet skal ha det til.

 

Uansett, det med å være "den jeg er" er jo ikke så lett, for det første vet jeg ikke hvem jeg er. Sånn det ser ut nå så er jeg en 18/19 år gammel fyr som har null sosiale antenner, begrensede interesser, et utseende midt på treet, dårlige karakterer (og dårlig motivasjon), null erfaring og noe feilplassert vekt.

 

Jeg hater spontanitet, jeg begynner å kaldsvette til tusen, gjør alt for å slippe unna. Alt må være planlagt, og i system, ikke noe rot. En logisk rekkefølge må være tilstede eller så blirj eg bare irritert og furt. Og uansett hvor mye jeg planlegger eller tenker på en samtale så ender det bare opp med korte svar fra min side og en tydelig nervøs undertone og det gir utslag på stemmen (som etter litt roting med dataen fant ut at jeg ikke likte lyden av ).

Et annet eksempel er shopping (som det tydeligvis så fint heter) av klær. Det er et rent helvete, tanker om hva folk kan tenke er tilstede uansett, selv om jeg er klar over at de ikke bryr seg for 5 øre om jeg velger en bukse i XL eller genser i XL. Jeg er fullt klar over alt dette, men underbevisstheten har kontrollen... Jeg har faktisk kun 2 bukser å bruke nå, og en joggebukse hjemme og genserenee jeg bruker er sånne tynne fra H&M som mamma har kjøpt (patetisk? Er det helt sikkert). Nå har jeg også havnet i det dillemaet at jeg liker å bruke disse tynne genserene, men magen min dytter litt på den og den synes, noe jeg er ukomfertabel med, så ender med å gå med jakke så mye som mulig. Sånne andre gensere er ikke noe alternativ, ubehagelige drit. Og uansett hvor mye jeg sier "imorgen så skal jeg dra og handle to bukser og noen gensere" ender det opp med "jeg trenger jo eeeegentlig ikke nå, kan sikkert vente en dag eller to" før det er for seint og det samme gjentar seg. Samme med å ringe til legen. Hva vil han si? Vil han si "høhø, idag hadde jeg den tapern inne da, han ville ha henvisning til psykolog, han ville ha meg til å se på noen kviser på ryggen og ta en test med melkegreie." Og så er jeg livredd for at han skal sitte og småle/fnise av min situasjon siden for "normale" folk virker dette helt på jordet og hyklersk, men det er faktisk et reelt problem for meg (og sikkert mange andre). Jeg hater oppmerksomhet, enten være av legen eller sånne hjelpefolk i butikker.

 

Og NEI; jeg vil overhodet ikke være en "player" eller rundbrenner, jeg vil være en koselig person som folk kan like å være sammen med, og være interessert i å tilbringe tid med.

 

Og denne jenta (som ser helt fantastisk og jordnær ut) ser ut til å være en som også sliter litt. Jeg har kun observert på skolen og det er det, men jeg ser, og jeg husker. Jeg er ikke så dum og vil velge å påstå at jeg kan se at folk kan slite iforhold til "de kule guttene". Men blir jo ikke noe futt om begge er slike skye, asosiale skapninger. Jajaja.

 

På skolen sliter jeg også med å være seriøs, jeg gjemmer meg bak en maske av sarkasme og ironi og samtalene går for det meste ut på å gjøre narr (ikke sånn slemt ment) mot andre. Jeg har prøvd å være "morsom" uten å være slem, men misslykkes totalt og alle samtalene blir så tørre og direkte flaue for min kant...

 

(akkurat nå hadde jeg en "diskusjon" med mamma hvor hun maste om at jeg må innom banken, men ååh så vanskelig det skal være å fikse nytt bankkort da. At jeg må mannem eg opp for å ta sånt jævla bilde på sånn drittmaskin i full offentlighet. Herregud! Jævla bank har ikke mulighet til det ser det ut som...)

[Frigata]

Alle løper rundt og er så perfekte på enten det ene eller det andre, mens jeg, gjør det dårlig på alle områder

 

Kanskje du bør prøve å endre haldning. Det er lett å tru at alle andre er så mykje flinkare og meir suksessfulle enn ein sjølv, men dette stemmer ikkje alltid. Mange eg kjenner går rundt og gir uttrykk for at dei er så flinke etc, men i realiteten er dette berre eit ytre skal.

 

Samme med å ringe til legen. Hva vil han si? Vil han si "høhø, idag hadde jeg den tapern inne da, han ville ha henvisning til psykolog, han ville ha meg til å se på noen kviser på ryggen og ta en test med melkegreie." Og så er jeg livredd for at han skal sitte og småle/fnise av min situasjon siden for "normale" folk virker dette helt på jordet og hyklersk, men det er faktisk et reelt problem for meg (og sikkert mange andre). Jeg hater oppmerksomhet, enten være av legen eller sånne hjelpefolk i butikker.

 

Eg har vanskeleg for å tru at legen din vil halde på slik. Når det gjeld helse (både fysisk og psykisk), går det ikkje an å stille legen dumme spørsmål. Mitt råd til deg er å endre oppfatninga av deg sjølv! Det er heilt sikkert noko du mestrar mykje betre enn andre, utan at du sjølv veit det enno!

[eirikand]

jeg, tror du få et godt utbytte ved å snakke med en psykiolog/helsesøster !

[Gjest Guest_asdf_*]

Huff, du leste ikke noe av det jeg skrev du? Vel, ikke så rart, for du har jo gitt opp før du har prøvd!

 

Du sier du hater spontanitet, og liker å ha ting planlagt... Vel, bruk den egenskapen til å gjøre vidundere! Du må slutte å være redd for å ta et tiltak, alt må gjøres før eller senere. Tro meg, jeg har vært AKKURAT som du. Har hatt enorm sosial angst, følt meg totalt underlegen. Men det finnes håp. det finnes alltid håp. Ting du MÅ innse er:

 

- Det er DU som lever DITT liv, hvilke valg du tar er det DU som bestemmer. DU har valget om du vil FORBEDRE livet ditt eller ikke. INGENTING av det de andre sier har NOE SOM HELST Å SI. De kan ikke påvirke hva du gjør, ingen sier nei til hva du skal gå med, ingen har noe med hva du gjør på fritiden å gjøre eller hvordan du ser ut.

 

- Jeg vet hvor brutalt motepresset er, og hele fokuset om at "man må ha ditt og datt" for å være akseptert er. Tro meg når jeg sier det, det er bare innbilning. Du sier du liker å gå i tynne gensere, så kjør på. Gå i det du føler deg komfortabel i, ikke tenk på hva andre har på seg. Cluet er at du må slutte å være redd for ting, det er frykten som holder deg igjen!

 

Alt må gjøres, arbeidet må gjøres, livet suger, og sånn er det bare. Men om du ikke gir opp, gjør alt til en rutine, jobber sakte men sikket mot mål, så vil du oppnå vidundere.

 

Og det med legen, er helt utrolig hva du kan fortelle legen. Det er ingenting de ikke har hørt før, og tro meg når jeg sier det, de tankene du har er helt naturlige og normale. Og de blir stadig mer vanlige i norge. Så opp hodet unge mann, her finnes det håp. For guds skyld, IKKE gi opp.