Gå til innhold

På farten med SteffyBoy

Dorian Gray

Av Dorian Gray
i OT-baren

Anbefalte innlegg

Dorian Gray

Dorian Gray

Skrevet
Skrevet (endret)

Angst

En hverdagstragedie av SteffyBoy

 

Jeg våknet til lukten av oppkast. En fornuftig mann hadde lagt seg igjen, men jeg var bakfull. Jeg var ikke i sengen min, jeg var ikke helt påkledd og det var fortsatt mørkt ute, så jeg forstod raskt at gårsdagens fest ikke hadde endt som den burde. Jeg klarte å lokalisere buksen min (bak gardinene, av alle steder) og lokalisert meg selv (fellesrommet på hybelen). Jeg vandret mot rommet mitt i halvsvime og tenkte på puten min på samme måte som man tenker på fitte når man skal til kjæresten etter noen uker uten sex. Den metaforiske "cock block"-en kom i det jeg stakk hånden ned i lommen, fant en Paracet, 210kr, en kvittering på en flaske Vikingfjord, en Lypsyl og ingen nøkkel. Å si at jeg kviknet til rimelig raskt ville vært en grov underdrivelse. Jeg fyrte opp hjerne-Google og søkte etter "gårsdagens aktiviteter", og fant ut at mitt søk fant ikke samsvar med noen dokumenter.

 

Angsten slår meg som en bilulykke.

 

Gårsdagen begynte ganske ålreit. Jeg traff LarsP ved platekompaniet i 5-tiden, vi tok bussen til Solsiden og fant raskt frem til leiligheten til MILFen til Glint. Hun var penere enn noen av oss hadde antatt, og veldig hyggelig. Vi slenger oss ned i sofaen og samtaler om piss og ingenting, i kjent stil. Vi ser gjennom en bok om absurde kaniner, vi hører på et album fra Japan av 4 jenter i en alder av 14 som vi alle ble enig om var høyst tagbare og vi drikker sprit fra vinflasker. De oppmerksomme av dere vil innse at dette var en stor feil. Glint fyrer opp et album av Wing (Wing sings The Beatles, faktisk) og denne hyggelige damen til Glint gir meg en margarita. Jeg vil tippe at klokken var ca 6, og mer husker jeg ikke av 21.10.2006.

 

Jeg står utenfor døren min og er fortvilt, og gjør som jeg alltid gjør dagen derpå: status check. Jeg oppdager raskt at jeg mangler mobiltelefon, bankkort, det meste av penger og viktigst av alt, nøkler. Jeg har skrubbsår på begge håndflatene, mesteparten av babordsiden av kroppen min og haken, jeg har en løs tann, en kjeve som hater meg og jakken til en uidentifisert mann som jeg antar er omtrent 185 høy. Jeg har spy på buksen, genseren OG t-skjorten (løser du det mysteriet så får du en premie) og på baksiden av tennene. Smaken i munnen er en blanding av sprit, oppkast, margarita, smågodt, Paprika-chips og bomull. Håret ser overraskende bra ut. En fornuftig mann hadde lagt seg ned i sofaen og sovet av seg bakrusen, men jeg er ikke fornuftig og jeg er ikke mann. Napoleon minus en hær skulle marsjere til Solsiden og hente jakken sin, og slik begynner eventyret.

 

Det finnes en snarvei fra Voll Studentby til Sentrum. Jeg trodde jeg kunne den. Jeg tror ikke jeg trenger å beskrive den situasjonen nærmere, men jeg endte opp i den første av to kirkegårder og ba til Gud om å plukke meg opp og sette meg av i byen. Dessverre er ikke livet som Roller Coaster Tycoon, så jeg tok beina fatt i retningen Nidaros. Jeg traff den første av mange nye bekjente på et busstopp ca 10 minutter fra hybelen. Hun var sykepleier og skulle ta bussen til sykehuset, og lurte på hva jeg gjorde oppe så tidlig (kl 06). Jeg forklarte at nøklene mine, sammen med alt det andre jeg tok med meg til byen i går, var forsvunnet. ”Stjålet?”, spurte hun. ”Selvforskyldt.” Hun var ikke blid. Hun gav meg en liten forelesning i drikkekultur, ungdommen nå til dags, press og mobbing, hjemlengsel og dårlig miljø. Hun anbefalte at jeg droppet de vennene jeg hadde fått her i Trondheim og heller ble medlem i et kirkesamfunn. Bussen kom før jeg rakk å fnise.

 

-Slutt på del 1. Får jeg én positiv tilbakemelding, så poster jeg del 2 (evt. 3).-

 

 

”Stopper denne bussen i nærheten av Solsiden?”

”Eeegentlæ itje.”

”Korti går ne-neste då?”

”Om 5-6 tima.”

”Helvete heller.”

 

Det var ikke før jeg satte meg ned i en varm buss, ved siden av kirkedamen (dette til tross for at vi var de eneste to på bussen) at jeg innså at jeg luktet helt jævlig. Det var oppkast overalt, og lukten var som lukten alltid er. Det var ikke så mye annet å gjøre enn å godta det, så jeg satt stille og rolig på plassen min og forsøkte å pusle sammen bitene. Det var ett bilde som hele tiden dukket opp, av et baksete med et hardt blått lys som skinte utenfor. Jeg klarte ikke å få noe særlig med detaljer ut av tanken, så jeg prøvde heller å forstå hvorfor lappen på genseren klødde meg på halsen. Bussturen viste seg å være svært filosofisk, jeg vurderer å gi ut sitatsamling. Noen gullkorn inkluderer ”Jeg lurer på om marshmallowsene i de åkerne smaker marshmallows”, ”Jeg lurer på om det finnes en sammenheng mellom Nidar sjokolade og Nidaros sjirke (den funket bedre i hodet mitt)” og ”Jeg lurer på hvor mye det er igjen av spritflasken min”. Kall med Descartes.

 

Jeg ankom Nidarosdomen kl 8, og begynte spaseringen. På veien fra kirken til Solsiden, via Sentrum, traff jeg på følgende:

* To uteliggere, som fikk en tier hver.

* En søt jente som drev med innsamling til en aksjon, som fikk 50kr og et smil jeg er rimelig sikker på ikke sjarmerte henne i senk.

* En gutt og en jente som minnet meg om noen jeg kjente fra Bergen, som ikke selv synes det.

* En RBK-supporter som fortalte meg at Brann taper i dag.

* En student iført blazer som lå besvimt i en trappeoppgang, som også fikk en tier.

* En meget uhøflig 7-Eleven-ansatt som lo av den gigantiske magesyreflekken på buksen min.

 

Det tok ikke mer enn en solid time før jeg var kommet frem til dit jeg hadde vært dagen før, så jeg danset og var glad i et lite øyeblikk, mens jeg ringte på døren. Litt av entusiasmen forsvant i det jeg ringte på igjen, og etter 5-6 ring lå jeg gråtkvalt i fosterstilling utenfor huset til Glint. (Jeg tar en liten pause fra historien for å minne dere igjen på at hvert ord jeg har skrevet er 100% sant og deprimerende så. Jeg burde egentlig holdt dette hemmelig, men jeg føler at jeg må advare de yngre brukerne mot alkoholens effekter.) Jeg sparket i døren, spyttet på vinduet til naboen og gikk tilbake til byen. Jeg kjøpte meg en Cola, så litt gjennom DVD-utvalget til Platekompaniet gjennom vinduet og forsøkte å sjekke inn på Scandic Hotel. Den høflige mannen forklarte på veldig dannet trøndersk at det ikke var noen ledige rom, og at det kanskje var best at jeg fant meg en sofa et sted. Jeg så bort på sofaen de hadde i lobbyen, men han smilte ikke, så jeg vandret videre. De neste to timene bestod av veldig mye frem og tilbake, småprat med taxisjåfører og perioder med gråt.

 

Det var først da jeg fant meg en benk og fikk roet meg, at jeg begynte å tenke over hva det var jeg kunne ha gjort i løpet av gårsdagen. Jeg følte meg veldig ”Memento” der jeg satt og puslet sammen livet mitt utifra små hint. Utifra det jeg hadde oppdaget om meg selv så langt, så klarte jeg å tenke meg frem til at jeg hadde blitt slått i kjeven, spydd i huset til Glint, knust noe av glass (jeg oppdaget nemlig glasskår i sårene på håndflatene) og at jeg mest sannsynlig hadde prøvd meg på damen til Glint. Fornuften slo meg, jeg bestemte meg for å dra hjem og sove videre på fellesromsofaen. Denne vandringen hadde jeg fått nok av.

 

Hovedinngangen til hybelen var låst. For andre gang på under en time gråt jeg åpenlyst. Hamring på døren fungerte ikke, å ringe på fungerte ikke og å forsøke å vekke Simon, som også bor på Voll, fungerte veldig dårlig. Jeg kom på senere at han var i Stavanger denne helgen. Jeg hater Simon. Redningen ble å dra til hybelen til en kompis av meg, som også var bortreist, og forsøke å få kontakt med Lars. Du har aldri sett en så morgengretten person som roommaten til kompisen min. Her hadde jeg vandret i regn og kulde i 4 timer, og HUN klager? Det var da være grenser. Jeg fikk ringt Lars i noen minutter og hørte lettelse i stemmen hans. Jeg hadde nemlig løpt ifra taxien de hadde ringt til meg, og siden hadde de ikke sett meg. Roommatejenten snappet telefonen fra meg (”Jeg har kontantkort!”) og kastet meg ut. Jeg skjønner ikke at noen gidder å drikke med meg.

 

-Slutt på del 2. Kvalmen slo meg nettopp og jeg må legge meg. Resten kommer en gang imorgen, deriblant svar på disse spørsmålene:-

 

Vi nærmer oss slutten av fortellingen, men det er også nå jeg lærer om hva jeg faktisk har gjort. Det ble en del a-ha-opplevelser, for å si det sånn. Nok en gang tok jeg turen til Solsiden og besøkte Glint, nok en gang svarte han ikke. Klokken var 10, jeg var kald og jeg var sulten, så jeg satt meg ned på kafé og leste Anne-Kats Krig & Fred & Religion & Politikk & Sånn, som var veldig artig, før jeg stakk opp til Glint igjen klokken 2. Heller ikke noe svar. Jeg var rimelig sikker på at han var i Tresfjord med damen, og at jeg aldri kom meg hjem igjen. 2 timer til med lesing, ny tur opp til leiligheten, jeg ringer på… Og endelig svarer noen. Jeg har aldri vært så glad for å se et barbert hode i mitt liv.

 

Glint har vel allerede postet det han sa til meg, men en kort oppsummering inkluderer margaritas, fallet i bakken og ”I’m Dr. Evil!”. Det som faktisk var interessant var da han forklarte at de hadde ringte etter drosje. Var mysteriet løst? Hadde en vennlig taxisjåfør bært meg inn i leiligheten og plassert meg i sofaen?

 

Neh. For enkelt. Jeg stakk av.

 

Mer visste ikke Glint. Jeg brydde meg ikke. Jeg hadde nøkkelen min, jeg var varm i jakken min og jeg kunne endelig dra hjem. *fast forward til inngangspartiet* Den siste samtalen jeg hadde før jeg kom meg inn døren gikk slik:

 

Room mate: Der var du, ja! Vi skjønte ikke hvor du ble av.

Steffy: Ehm. Akkurat. Så du meg i går?

RM: Hehe, du husker ingenting?

Steffy: Nope.

RM: Vel, du kom hjem i 12-tiden og ble plassert i sofaen, da hadde du allerede spydd en gang. Så spydde du igjen i vasken, før du sovnet.

Steffy: Hvordan kom jeg meg egentlig hjem?

RM: Du husker ikke politibilen?

 

Jeg ønsker ikke å gå nærmere i detaljer, men slik ender det altså når jeg blir full. Jeg tror ikke vi noengang vil vite hva som skjedde mellom kl 8 og 00, og jeg tror ikke jeg vil vite heller. Jeg innser at ved å poste denne historien, så kommer ingen noen gang til å ville drikke med meg igjen, og det er kanskje like greit.

 

 

 

Merk! Denne historien er basert på ekte hendelser uten noen form for overdriving eller lureri. Alt skjedde i løpet av de siste 24 timene og det meste kan bekreftes av øyevitner/hukommelsen min. Enhver likhet til Dottens påskekrimmer er tilfeldig. Skrivefeil skyldes inkompetanse.

Endret av SteffyBoy
Lenke til kommentar

Videoannonse

Videoannonse
Annonse
Skarstard

Skarstard

Skrevet
Skrevet
Positiv tilbakemelding.

 

Som Ungoliant spør: Er det en sann historie?

7126996[/snapback]

Hva med å lese førstepost?

 

Merk! Denne historien er basert på ekte hendelser uten noen form for overdriving eller lureri. Alt skjedde i løpet av de siste 24 timene og det meste kan bekreftes av øyevitner/hukommelsen min. Enhver likhet til Dottens påskekrimmer er tilfeldig. Skrivefeil skyldes inkompetanse.
Lenke til kommentar
Dorian Gray

Dorian Gray

Skrevet
  • Forfatter
Skrevet
Grei nok fortelling, men den blir en smule oppramsende. Jeg ditt, jeg datt osv. Fryktelig mye jeg. Ellers er den greit nok skrevet.

 

Men for all del, fortsett og skriv! Sånt liker vi.

7127055[/snapback]

Det stemmer, men slik blir det når man gjenskaper en kveld. Jeg kunne gått for en mer poetisk stil, men da kunne jeg like greit inkludert ting som ikke skjedde og gjort det til en fortelling. Det er bare en oppsummering av morningen min, så jeg tillater meg selv en noe slurvete skrivestil. La meg også minne om at jeg er bakfull.

 

Til alle andre: Godt å høre at folk liker det de leser, del 2 er på vei. Svarene på spørsmålene er: Ja, det er en sann historie, Jeg poster den ikke i "selvskrevende historier" fordi det er en sann historie, ikke en oppdiktet en og Jeg synes ikke noen skal gråte av noen spørsmål.

Lenke til kommentar
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
Gå til emneliste
×
×
  • Opprett ny...