Oppsporing av dommer for eldre saker.

[Nervevrak]

Men hvordan finne for eldre saker?

Dom eldre en 5 år vil jo også være gjeldende praksis? Så et sted må en kunne få tak i disse?

 

 

Er mer spesifikk ute etter en rundkjøring sak det kan se ut som Høyesterett avsa kjennelse 19. desember 2002 i.

Og saker i tidligere instanser som ledet frem til denne kjennelsen.

 

Edit:

Om noen klarer å søke frem til Høyesterett Rt. 1953 side 347 hadde det vært fint.

Endret 28. februar 2012 av Nervevrak

[Herr Brun]

I og med at lagmannsrettsavgjørelser kun i en svært begrenset grad bestemmer noe som helst ut over det gjeldende saksforholdet, er de i stor grad ikke offentliggjorte. De er vel offentlige, men vanskelig tilgjengelig.

 

Send meg e-postadressen din på PM, så skal du få nevnte høyesterettsdom.

[FreeCell]

Men hvordan finne for eldre saker?

Dom eldre en 5 år vil jo også være gjeldende praksis? Så et sted må en kunne få tak i disse?

Betalingsversjonen til Lovdata inneholder svært mange lagmansrettsavgjørelser og også en del tingrettsavgjørelser. Dit lokale bibliotek har muligens tilgang.

 

Er mer spesifikk ute etter en rundkjøring sak det kan se ut som Høyesterett avsa kjennelse 19. desember 2002 i.

Det fine med dommer er at de ikke er omfattet av opphavsretten og det er fritt frem å kopiere som man vil.

Derfor:

 

Rt. 2002 s. 1704

Dommer Tjomsland: Saken gjelder reglene om vikeplikt i rundkjøring.

 

Oslo politidistrikt utferdiget den 1. desember 2000 forelegg mot A, født *.*.1945, for overtredelse av vegtrafikkloven § 31 første ledd jf. § 3. Grunnlaget for forelegget var dette:

 

« Søndag 5. mars 2000 ca. kl. 13:00 i ---veien i Oslo kjørte han Citroen BX stasjonsvogn med registreringsnummer --51630 uten å være tilstrekkelig aktpågivende og varsom, idet han kom inn i rundkjøringen i høy hastighet og overholdt ikke vikeplikten for personbil med registreringsnummer -- 60340. Sammenstøt oppstod med materielle skader til følge. »

 

Da forelegget ikke ble vedtatt, ble saken brakt inn for Oslo byrett som den 23. mars 2001 avsa dom med slik domsslutning:

 

« 1. A dømmes for overtredelse av vegtrafikklovens § 31 første ledd jfr § 3 til en straff av bot stor kr 4.500 - firetusenfemhundre - subsidiært fengsel i 9 - ni - dager.

2. Saksomkostninger idømmes med kr 5.000 - femtusen. »

 

A anket over bevisbedømmelsen og lovanvendelsen til Borgarting lagmannsrett, som den 17. juni 2002 ( LB-2001-3449) avsa dom med slik domsslutning:

« 1. A født *.*.1945, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 3, til en bot stor 4.500 - firetusenfemhundre - kroner, subsidiært fengsel i 9 - ni - dager.

2. Saksomkostninger idømmes ikke, verken for by- eller lagmannsrett. »

 

Dommen ble avsagt under dissens. En av de juridiske dommerne og en av meddommerne stemte for frifinnelse. Dissensen skyldes at mindretallet bedømte faktum i saken annerledes enn flertallet.

 

A har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken rettet seg prinsipalt mot lagmannsrettens forståelse av trafikkreglene om vikeplikt. Det anføres at disse må forstås slik at man i en rundkjøring alltid har vikeplikt for den som kommer fra venstre uten hensyn til hvem som krysset vikelinjen først. Subsidiært ble det anket over saksbehandlingen. Høyesteretts kjæremålsutvalg ga samtykke til fremme av anken over lovanvendelsen, men ikke over saksbehandlingen.

 

Jeg er kommet til at anken må forkastes.

 

Søndag 5. mars 2000 ca. kl. 13.00 kolliderte A med en personbil - ført av B - i en rundkjøring i Oslo der ---veien som en gjennomgående vei, møter Xxx vei. Det var i de tre veistrekninger som munnet ut i rundkjøringen, satt opp skilt 406 « Påbudt rundkjøring » i kombinasjon med

 

skilt 202 « Vikeplikt » og med vikelinje (1022), som markerte overgangen til rundkjøringen.

 

På det aktuelle tidspunkt var det bare de to bilene i området omkring rundkjøringen. Domfelte kom kjørende ---veien sørfra. Han har forklart at han holdt en hastighet på 60 km/t, som han hadde redusert til ca. 45 km/t da han nådde rundkjøringen. Føreren av den andre bilen som kom kjørende Xxx vei - til høyre for domfelte - der høyeste lovlige hastighet er 30 km/t, holdt etter førerens forklaring en hastighet på mellom 20 og 30 km/t. Domfelte har forklart at han først da han var kommet et stykke inn i rundkjøringen, forsto at den andre bilen ikke ville stoppe. Han bremset derfor, men sammenstøtet var ikke til å unngå.

 

Lagmannsrettens flertall har lagt følgende faktiske forhold til grunn for sitt syn på saken.

« Flertallet - lagdommer Jensen, ekstraordinær lagdommer Moksness og meddommerne Kristiansen, Rønning og Kreul - finner bevist, utenfor rimelig tvil, at tiltalte har holdt en uforsvarlig høy hastighet inn mot rundkjøringen, og at B passerte egen vikelinje og kjørte inn i rundkjøringen før tiltalte. ... »

 

Om forståelsen av vikepliktsreglene i denne situasjonen uttaler lagmannsretten:

« Dersom det i et tilfelle som i vår sak bare er to kjøreenheter som nærmer seg en rundkjøringen, vil den kjøreenhet som sist passerer sin vikelinje og dermed inn i rundkjøringen, i utgangspunktet ha vikeplikt for den andre kjøreenheten. Flertallet nøyer seg i denne forbindelse med å vise til Leif N. Olsen « Trafikkreglene med kommentarer » (2. utg) s. 64 der det bl.a. uttales:

« Dersom det er liten trafikk eller store luker i køen, gjelder det at den som er først inne i rundkjøringen, uten å hindre noen eller at det oppstår fare, har kjørerett. --- Det er jo også logisk siden den som ikke er kommet inn i rundkjøringen, fortsatt har vikepliktskilt som angir vikeplikt for kryssende veg, og ikke vikeplikt fra venstre som mange uriktig sier. »

Etter flertallets vurdering har tiltalte handlet uaktsomt ved å holdt en for høy hastighet inn i rundkjøringen med den følge at han ikke klarte å overholde vikeplikten. Vilkårene for fellelse i henhold til forelegget er dermed til stede. »

 

Jeg er kommet til at lagmannsretten her gir uttrykk for en riktig rettsoppfatning.

 

Domfellelsen gjelder overtredelse av den alminnelige aktsomhetsregel i veitrafikkloven § 3 og er begrunnet med at domfelte kjørte med for stor hastighet, og at han ikke overholdt vikeplikten. Anken retter seg bare mot lagmannsrettens forståelse av reglene om vikeplikt. Domfelte gjør imidlertid gjeldende at det er en slik sammenheng mellom bedømmelsen av hastigheten og vikeplikten at han må bli å frifinne dersom han gis medhold i forståelsen av reglene om vikeplikt. Etter mitt syn på saken er det ikke nødvendig å gå inn på denne problemstilling.

 

Trafikkreglene har ikke spesielle bestemmelser om kjøring i rundkjøring. Det er derfor forståelsen av de generelle skiltregler og øvrige bestemmelser i trafikkreglene som her blir avgjørende.

 

Ved innkjøringene til rundkjøringen var det - som nevnt - satt opp vikepliktskilt og vikelinjer, som angir det sted hvor vikeplikten inntrer.

 

Det fremgår av skiltforskriften § 6 at skilt nr. 202 « Vikeplikt » innebærer at fører « har vikeplikt for kjørende trafikk i begge retninger på kryssende veg ». Slik trafikkreglene er utformet, må etter mitt syn en rundkjøring i sin helhet betraktes som en kryssende vei i denne sammenheng. Den naturlige forståelse av skiltingen er at den som kjører inn i en rundkjøring hvor det er satt opp vikepliktskilt, har vikeplikt for de kjøretøyer som allerede er inne i rundkjøringen. Dette må - slik jeg forstår reglene - gjelde uten hensyn til fra hvilken kant den andre føreren har kjørt inn i rundkjøringen. En annen sak er at en vikeplikt for den ene føreren ikke innebærer at den andre føreren har en absolutt fortrinnsrett. Det alminnelige aktsomhetskrav vil gjelde for begge førerne.

 

Domfelte er uenig i det syn jeg her har gjort gjeldende, og har anført at det ved innkjøring i en rundkjøring alltid vil foreligge vikeplikt for trafikk fra venstre. I de fleste tilfeller vil dette utvilsomt være en konsekvens av reglene i skiltforskriften. Den som kommer fra venstre, og som derfor har kjørt lengst i rundkjøringen, vil normalt også ha vært den som først kom inn i rundkjøringen. Men i enkelte tilfeller vil det på grunn av forskjell i hastighet likevel være det kjøretøyet som kommer fra høyre, som først kom inn i rundkjøringen. I disse tilfeller blir løsningen derfor at det er det kjøretøyet som kommer fra venstre som har vikeplikt. Det fremgår av det jeg har gjengitt fra begrunnelsen til lagmannsrettens flertall, at det var dette som her var situasjonen.

 

Jeg bemerker at en slik situasjon vil kunne oppstå når det er liten trafikk, slik som tilfellet var her, eller det er store luker i køen. Dersom trafikken derimot er så sterk at det stadig kommer nye kjøretøyer inn i rundkjøringen, vil man måtte la trafikkstrømmen fra venstre passere.

 

Jeg tilføyer at den forståelse som jeg - i likhet med de tidligere instanser - har av trafikkreglene på dette punkt, er i samvar med det syn som forsikringsselskapene legger til grunn i regressopppgjørene etter skadeutbetalingene. Jeg viser om dette til Stein Plogvoll: Regressavtalen - ansvarsvurderinger etter sammenstøt i trafikken side 228-229. Det er ellers i den juridiske litteratur og i de fremstillinger som benyttes i bilføreropplæringen, gitt uttrykk for ulike syn på denne problemstilling.

 

Domfelte har gjort gjeldende at reelle hensyn støtter hans forståelse av trafikkreglene. Han har anført at en ubetinget vikeplikt for trafikk fra venstre i rundkjøringer vil føre til færre tvilssituasjoner for bilførerne, og at en slik ordning også vil føre til færre farefulle utkjøringer i rundkjøringer. Jeg ser ikke bort fra at disse argumenter kan ha noe for seg, men de kan under ingen omstendighet være tungtveiende nok til å fravike den fortolkning som jeg mener følger av en naturlig forståelse av trafikkreglene.

 

Kjennelse:

 

Anken forkastes.

 

Dommar Utgård: Eg er i det hovudsaklege og i resultatet einig med førstvoterande.

 

Dommer Rieber-Mohn: Likeså.

 

Dommer Lund: Likeså.

 

Justitiarius Schei: Likeså.

 

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

 

kjennelse:

 

Anken forkastes.

Og saker i tidligere instanser som ledet frem til denne kjennelsen.

 

Borgarting lagmannsrett LB-2001-3449 M/01.

 

A er født *.*.1945 og bor i --veien 10, Oslo.

 

Han er f.t. arbeidsledig, men har en viss lønn fra sin tidligere arbeidsgiver som tilsvarer en årsinntekt på om lag kr 400.000. A er uten gjeld og med en formue på ca kr 500.000.

 

Ved forelegg utarbeidet av Oslo politidistrikt den 1. desember 2000, er A siktet for overtredelse av:

 

Vegtrafikklovens § 31, 1. ledd, jfr § 3

for å ha overtrådt bestemmelsen om at enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.

Grunnlag er følgende forhold:

Søndag 5. mars 2000 ca kl. 13:00 i Østensjøveien i Oslo kjørte han Citroen BX stasjonsvogn med registreringsnummer DF ***** uten å være tilstrekkelig aktpågivende og varsom, idet han kom inn i rundkjøringen i høy hastighet og overholdt ikke vikeplikten for personbil med registreringsnummer DH *****. Sammenstøt oppstod med materielle skader til følge.

 

A aksepterte ikke forelegget og saken ble innbrakt for Oslo byrett som den 23. mars 2001 avsa dom med slik domsslutning:

 

1. A dømmes for overtredelse av vegtrafikklovens § 31 første ledd jfr § 3 til en straff av bot stor kr 4.500 - firetusenfemhundre - subsidiært fengsel i 9 - ni - dager.

2. Saksomkostninger idømmes med kr 5.000 - femtusen.

 

A har erklært anke over Oslo byretts dom. Anken gjelder bevisbedømmelsen og lovanvendelsen under skyldspørsmålet. Ved Borgarting lagmannsretts beslutning av 30. oktober 2001 ble anken henvist til ankeforhandling.

 

Ankeforhandling ble avholdt i Oslo tinghus 6. juni 2002. Tiltalte møtte og avga forklaring. Det ble avhørt 3 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

 

Aktor nedla slik påstand:

1. A dømmes for overtredelse av vegtrafikklovens § 31 første ledd jfr § 3 til en straff av bot stor kr 4.500,- - firetusenfemhundre - subsidiært - 9 - ni - dager fengsel

2. Saksomkostninger idømmes etter rettens skjønn.

 

Forsvareren nedla slik påstand:

 

Tiltalte frifinnes.

 

Lagmannsretten bemerker:

 

Det aktuelle forhold gjelder et sammenstøt mellom tiltaltes personbil og en annen personbil ført av B. Sammenstøtet skjedde søndag 5. mars 2000 ca kl. 1300 i en rundkjøring som er anlagt i Oslo kommune der Østensjøveien møter Haakon Tveters vei. Det er 3 gate-/veistrekninger som munner ut i rundkjøringen, og det er i samtlige veier satt opp vikepliktskilt med vikelinje (1022) for å markere overgangen til rundkjøringen. På det aktuelle tidspunkt var det bare tiltaltes og Bs biler i området ved rundkjøringen. Kjøreforholdene var gode - oppholdsvær, god sikt og tørr asfalt.

 

Tiltalte kom kjørende Østensjøveien sørfra. Han har forklart at han holdt en hastighet på 60 km/t. Ca 30 meter før krysset reduserte han hastigheten til 50 km/t i samsvar med oppsatt skilt. Frem mot rundkjøringen reduserte han ytterligere til ca 45 km/t. Da han befant seg på sin vikelinje umiddelbart før innkjøring i rundkjøringen, så han Bs bil i fotgjengerfeltet i Haakon Tveters vei. Ifølge tiltaltes forklaring fortsatte han videre idet han regnet med at B hadde sett hans bil og ville stoppe. Et stykke inn i rundkjøringen forsto han at B ikke ville stoppe. Han bremset derfor det han kunne, men sammenstøt var ikke til å unngå.

 

Føreren av den andre bilen, B som er født i 1913, kom kjørende Haakon Tveters vei der høyeste lovlige hastighet er angitt til 30 km/t. Han har opplyst at han holdt lav hastighet, anslagsvis 20 - 30 km/t, og han har forklart at han ikke så noen annen bil i eller ved rundkjøringen. Han ble ikke oppmerksom på tiltaltes bil før han hørte smellet og merket støtet da bilene kolliderte.

 

Bs ektefelle var med som passasjer. Etter uhellet klaget hun over ubehag i arm/ skulder, og politi ble tilkalt. Til stedet kom bl.a. spesialmedarbeider Odd-Asbjørn Olufsen ved Oslo politidistrikt som foretok diverse oppmålinger og laget en skisse over rundkjøringen der de involverte kjøretøy er inntegnet. Som vitne har Olufsen forklart at tiltaltes bil avsatte bremsespor over en strekning på 8,4 meter før sammenstøtet og ca 0,75 meter etter sammenstøtet. I den nordlige del av rundkjøringen traff tiltaltes bil Bs bil på venstre side omtrent ved bakhjulet med den følge at Bs bil ble dreiet nesten 180 grader mens tiltaltes bil fortsatte innpå to billengder rett fremover før den stanset. Begge kjøretøy ble påført materielle skader; Bs på venstre side bak, og tiltaltes i fronten på venstre side. Det er ikke foretatt noe forsøk på beregning av bilenes hastigheter utfra foreliggende opplysninger om bilenes vekt, bremsespor, treffsted og plassering etter uhellet.

 

Ved den nærmere vurdering av hendelsesforløpet og skyldspørsmålet har retten delt seg.

 

Flertallet - lagdommer Jensen, ekstraordinær lagdommer Moksness og 3 meddommere - finner bevist, utenfor rimelig tvil, at tiltalte har holdt en uforsvarlig høy hastighet inn mot rundkjøringen, og at B passerte egen vikelinje og kjørte inn i rundkjøringen før tiltalte. Flertallet legger særlig vekt på den betydelige bremselengde som er målt etter tiltaltes bil, de forholdsvis store krefter som har vært involvert og som førte til at Bs bil ble dreiet nesten helt rundt, samt forklaringen fra vitnet C som mener tiltalte holdt en høy hastighet. Dette hendelsesforløp støttes av Bs forklaring om at han ikke så noen annen bil i rundkjøringen, og at han heller ikke ble klar over tiltaltes bil før smellet kom. Etter flertallets syn er det lite sannsynlig at B, som bor i nærheten og som jevnlig har kjørt i denne rundkjøringen, helt skulle ha unnlatt å se til venstre før innkjøring i rundkjøringen. Verken rundkjøringen i seg selv eller trafikkbildet på det aktuelle tidspunktet var dessuten slik at det skulle være noe vanskelig å forvisse seg om hvorvidt det var annen trafikk i eller på vei inn i rundkjøringen. Den eneste rimelig forklaring blir, etter flertallets syn, at B ikke kunne se tiltaltes bil fordi den ennå ikke var kommet langt nok frem i Østensjøveien da B kjørte inn i rundkjøringen. De tilbakelagte kjørestrekninger i rundkjøringen er ingen avgjørende innvending idet hastighetsforskjellen mellom bilene trolig har vært større enn anslått av tiltalte. B måtte holde en meget lav hastighet fordi han skulle svinge til venstre i rundkjøringen, mens tiltalte var på vei rett nordover i Østensjøveien.

 

Dersom det i et tilfelle som i vår sak bare er to kjøreenheter som nærmer seg en rundkjøringen, vil den kjøreenhet som sist passerer sin vikelinje og dermed inn i rundkjøringen, i utgangspunktet ha vikeplikt for den andre kjøreenheten. Flertallet nøyer seg i denne forbindelse med å vise til Leif N. Olsen « Trafikkreglene med kommentarer » (2. utg) s. 64 der det bl.a. uttales:

 

Dersom det er liten trafikk eller store luker i køen, gjelder det at den som er først inne i rundkjøringen, uten å hindre noen eller at det oppstår fare, har kjørerett. - - - Det er jo også logisk siden den som ikke er kommet inn i rundkjøringen, fortsatt har vikepliktskilt som angir vikeplikt for kryssende veg, og ikke vikeplikt fra venstre som mange uriktig sier.

 

Etter flertallets vurdering har tiltalte handlet uaktsomt ved å holdt en for høy hastighet inn i rundkjøringen med den følge at han ikke klarte å overholde vikeplikten. Vilkårene for fellelse i henhold til forelegget er dermed til stede.

 

Mindretallet - lagdommer Ramm Bjerke, samt en meddommer - bemerker at det ikke foreligger sikre opplysninger om tiltaltes hastighet inn i rundkjøringen eller om hvem av tiltalte eller B som først kjørte inn i rundkjøringen. Mindretallet påpeker at det ikke er foretatt nærmere tekniske beregninger for å fastslå tiltaltes hastighet idet han startet oppbremsningen, og legger bl.a. på denne bakgrunn til grunn hans egen forklaring om at hastigheten inn i rundkjøringen var ca 45 km/t. Dette er en forholdsvis høy hastighet, men det kan - under oversiktlige og gode trafikkforhold - trolig være forsvarlig å holde en slik hastighet gjennom denne rundkjøringen, særlig fordi den indre sirkel er bygget opp slik at fartsretningen nordover i Østensjøveien bare brytes i mindre grad.

 

B har forklart at han ikke så noen annen bil i rundkjøringen. Dette kan skyldes uoppmerksomhet fra hans side. En annen mulighet er at tiltaltes bil ikke var synlig fra Bs posisjon ved vikelinjen i Haakon Tveters vei. I så fall må tiltalte ha holdt en meget høy hastighet. Mens B bare har klart å kjøre noen meter inn i rundkjøringen, skulle tiltalte i så fall ha kjørt reststrekningen frem til rundkjøringen, og deretter en klart lengre strekning enn B i selve rundkjøringen. Dette alternativet fremstår derfor for mindretallet som mindre sannsynlig. Dertil kommer at tiltaltes og Bs forklaringer om egne hastigheter - som innebærer at tiltalte har kjørt ca dobbelt så fort som B - sammenholdt med den strekning kjøretøyene har tilbakelagt inne i selve rundkjøringen, indikerer at de kan ha passert vikepliktlinjen omtrent samtidig. På dette punkt foreligger det følgelig rimelig tvil, og mindretallet finner å måtte legge til grunn tiltaltes forklaring om at han var først inn i rundkjøringen. Under denne forutsetning har B vikeplikt for tiltalte.

 

At kryssende trafikk har vikeplikt, innebærer ikke at den andre kjøreenhet har påkjørselsrett, jf. vegtrafikkloven § 3 og trafikkreglenes § 13 nr. 1 om plikt til å stanse på den vegstrekning som den kjørende har oversikt over og foran enhver påregnelig hindring. Legges det til grunn at tiltalte kom først inn i rundkjøringen med en hastighet ikke over 45 km/t, viker mindretallet imidlertid tilbake for å konstatere at han har handlet uaktsomt. Det å fortsette kjøringen i den tro at den annen fører vil overholde vikeplikten, kan isolert sett neppe oppfattes som uaktsomt. Kanskje kan tiltalte bebreides for ikke å ha redusert farten ytterligere når han så Bs bil inne i rundkjøringen, eller for ikke å ha startet kraftig oppbremsing på et tidligere tidspunkt. De nærmere omstendigheter i denne forbindelse er imidlertid uklare, og det er ikke uten videre gitt at Bs bil har beveget seg i jevn hastighet og retning. Etter mindretallets syn må tiltalte derfor frifinnes.

 

I henhold til flertallets syn blir tiltalte å domfelle i samsvar med forelegget, jf. straffeprosessloven § 35 første ledd. En samlet rett finner en bot stor kr 4.500, subsidiært fengsel i 9 dager, som angitt i forelegget, for å være passende, hensett til forseelsens art og tiltaltes økonomiske situasjon.

 

Byretten har ilagt tiltalte saksomkostninger. En samlet lagmannsrett er kommet til at det ikke bør idømmes saksomkostninger for noen instans. Saken har reist spørsmål om forståelsen av reglene om vikeplikt ved rundkjøring, som tiltalte har hatt rimelig grunn til å få prøvet.

 

Dommen er avsagt med slik dissens for så vidt angår skyldspørsmålet som det er gjort rede for.

 

Domsslutning:

 

1. A født *.*.1945, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 3, til en bot stor 4.500 - firetusenfemhundre - kroner, subsidiært fengsel i 9 - ni - dager.

2. Saksomkostninger idømmes ikke, verken for by- eller lagmannsrett.

Edit:

Om noen klarer å søke frem til Høyesterett Rt. 1953 side 347 hadde det vært fint.

Rt. 1953 side 347

 

Dommer Andenæs: Kristiansand politikammer utferdiget 5. mars 1952 forelegg mot A for overtredelse av trafikkreglenes § 15, 2 og § 21, 2, « derved at han den 17. desember 1951 kl. 16,30 i rundkjøringen på Østerveien i Kristiansand med lastebil K-1510 ville kjøre forbi B som syklet foran ham og at han ikke kunne stanse på tredjedelen av den umiddelbart foranliggende helt frie og oversiktlige kjørebane, ved hvilken anledning det skjedde kollisjon med B, som ble sterkt skadet. »

 

Da forelegget ikke ble vedtatt, ble saken brakt inn for Kristiansand byrett, som 28. november 1952 avsa dom med denne domsslutning:

«1. A dømmes for overtredelse av de ved kgl. res. av 27. mai 1938 i henhold til § 68 første ledd i Veiloven av 21. juni 1912 med endringer, jfr. § 20 i motorvognloven av 20. februar 1936 med endringer, fastsatte trafikkregler § 48, jfr. §§ 15 nr. 2 og 21 nr. 2, jfr. straffelovens § 63, til en bot stor kr. 25,00 eller hvis boten ikke betales fengsel i 3 dager.

2. I erstatning til statskassen for saksomkostninger betaler han kr. 20,00. »

 

Domfelte har anket over saksbehandlingen og lovanvendelsen. Anken over saksbehandlingen gjelder domsgrunnene, som han hevder er uklare og selvmotsigende.

 

Jeg behandler først anken over domfellelsen etter trafikkreglenes § 15, 2. Jeg forstår dommen slik at tiltalte her både er domfelt etter bestemmelsen i 1. punktum om at « forbikjøring skal skje varsomt og ikke før veien er fri », og etter bestemmelsen i 2. punktum om at « forbikjøring må ikke finne sted i og ved veikryss ».

 

Den første ankegrunn gjelder, hvis jeg har forstått ankeerklæringen rett, at det ikke foreligger forbikjøring i et tilfelle som dette. Ankeerklæringen tar her utgangspunkt i byrettens definisjon av begrepet forbikjøring i trafikkreglenes forstand. Byretten uttaler om dette at forbikjøring må forståes som en handling av en viss varighet. « Forbikjøringen begynte umiddelbart før den forreste del av bilen nådde frem til bakerste del av den forankjørende sykkel og - om det ikke var skjedd en kollisjon - ville den først vært avsluttet når bilen i sin helhet hadde passert forreste del av syklen.» Etter å ha gjengitt dette fortsetter ankeerklæringen: « Av byrettens premisser fremgår imidlertid at bremsesporene på bakhjulene var 9 m i alt, hvorav 6 m til kollisjonsstedet - hertil kommer - også ifølge byretten - minst 7-8 m kjøring i reaksjonstiden. Retten har med andre ord gått ut fra at jeg 14-15 m fra kollisjonsstedet var innstilt på å stoppe for å unngå kollisjon, men dette var lenge før « den forreste del av bilen var nådd frem til den bakerste del av den forankjørende sykkel » - hvilket skulle være kriteriet på at forbikjøring ville vært begynt. Det er således strid mellom rettens definisjon av forbikjøring i trafikkreglenes § 15 nr. 2 og dens anvendelse av denne bestemmelse i det foreliggende tilfelle. »

 

Denne ankegrunn kan ikke føre frem. Jeg finner det klart at trafikkreglenes bestemmelser om forbikjøring kommer til anvendelse, selv om forbikjøringen ikke lykkes og selv om føreren forgjeves forsøker å bremse opp før vognene er kommet i umiddelbar nærhet av hverandre. Jeg finner derfor at byretten med rette har gått ut fra at reglene om forbikjøring skulle anvendes i det foreliggende tilfelle selv om dens generelle formuleringer kanskje ikke er uangripelige.

 

Dernest mener domfelte det er uriktig når byretten har anvendt forbudet mot forbikjøring i veikryss i det foreliggende tilfelle. Det uttales i ankeerklæringen: « Hvor rundkjøring innføres har man antatt at de vanlige regler for veikryss oppheves, jfr. Trygve Iversens « Trafikkreglene » 1947 utgaven c. 17-18. At det i denne henseende skal gjelde forskjellige regler alt etter rundkjøringens større eller mindre omfang må være galt. Forbudet om forbikjøring gjelder for øvrig heller ikke i andre

 

kryss som er regulert, jfr. Trygve Iversen l. c. Og Østerveien har forkjørsrett og trafikken ved kollisjonsstedet er også regulert ved at enveiskjøring er etablert. Det er helt alminnelig at forbikjøring foregår i rundkjøringen, noe som blant annet viste seg under rettens befaring av kollisjonsstedet. »

 

Jeg finner at anken må forkastes også på dette punkt, idet jeg er enig med byretten i at kollisjonsstedet må betraktes som et veikryss i trafikkreglenes forstand til tross for den etablerte rundkjøring. At forbudet mot forbikjøring i veikryss gjelder selv om forbikjøringen skjer på gate med forkjørselsrett, finner jeg klart.

 

Jeg går dernest over til anken over domfellelsen etter bestemmelsen i trafikkreglenes § 21 nr. 2 om at kjører skal alltid ha fullt herredømme over kjøretøyet og skal under enhver omstendighet - også på glatt føre - kunne stanse på tredjedelen av den umiddelbart foranliggende helt frie og oversiktlige kjørebane.

 

I ankeerklæringen er det herom anført blant annet at § 21 nr. 2 overhodet ikke sikter på å regulere trafikken i forhold til en forankjørende, noe som reguleres av § 10. Hvis man legger byrettens forståelse til grunn, utelukker dette f. eks. at forbikjøring overhodet kan foregå på lovlig måte, idet man alltid skal kunne stoppe på tredjedelen av den avstand som det til enhver tid vil være mellom det forankjørende kjøretøy og det som vil kjøre forbi. I alle tilfelle må det være utelukket å anvende § 15 nr. 2 og § 21 nr. 2 kumulativt. « Hvis man legger til grunn at jeg - med rette eller urette - har søkt å kjøre forbi syklisten, kan man ikke samtidig bebreide meg at jeg ikke har kunnet innrette min kjøring i forhold til syklisten etter trafikkreglene § 21,2. »

 

Byretten har ansett det unødvendig å ta standpunkt til tiltaltes forklaring om at syklisten var helt over på høyre side da han begynte forsøket på forbikjøringen. Den uttaler herom: « Selv om en legger tiltaltes forklaring til grunn var nemlig kjørebanen foran bilen ikke fri lenger enn til hvor frk. B til enhver tid befant seg. Dette må gjelde selv om den etterfølgende regner med å kunne kjøre forbi. Kjørebanen er i så fall åpen for passasje, men den er ikke « helt » fri (§ 21 nr. 2). Tiltalte pliktet å sørge for at bilen kunne stoppe om det skulle hende syklisten noe. »

 

Jeg kan vanskelig forstå dette annerledes enn at byretten har ment at regelen i § 21 nr. 2 om at kjører alltid skal kunne stanse på tredjedelen av den umiddelbart foranliggende helt frie og oversiktlige kjørebane ved forbikjørsel, må iakttas også i forhold til den forankjørende. Denne oppfatning må, som anført i ankeerklæringen, være uriktig. Den omtalte regel i § 21 nr. 2 gjelder naturligvis i og for seg også ved forbikjøring, men en må da se bort fra forholdet til den forankjørende. Før forbikjørsel blir forsøkt, er det trafikkreglenes § 10, ikke § 21

 

nr. 2, som regulerer avstanden til den forankjørende. Og fra det øyeblikk den kjørende starter forsøket på å komme forbi, er det i forholdet mellom de to kjøretøyer reglene i § 15 om forbikjørsel som kommer til anvendelse, men derimot ikke § 21 nr. 2. Å anvende stansningsreglene i § 21 nr.2 i forholdet til den forankjørende vil, som fremholdt i ankeerklæringen, føre til at forbikjøring ikke kunne skje på lovlig måte.

 

Jeg kommer etter dette til at dommen må oppheves for så vidt angår domfellelsen etter trafikkregelens § 21 nr. 2, men finner ikke grunn til å gjøre noen forandring i den idømte straff.

 

Jeg stemmer for denne

 

dom:

 

For så vidt A er dømt for overtredelse av trafikkregelenes § 21 nr. 2, oppheves byrettens dom med hovedforhandling.

 

Straffen for overtredelsen av trafikkregelenes § 15 nr. 2 fastsettes til en bot på 25 - tjuefem - kroner eller, hvis boten ikke blir betalt, fengsel i 3 - tre - dager.

 

Dommer Skau: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

 

Dommerne Wold, Helgesen og justitiarius Grette: Likeså.

[Nervevrak]

Supert, takker. Nå har jeg litt å lese på