Herregud. For en overveldelse fra ende til annen. Har hatt kontakt med Helene nå i underkant av en ukes tid, og først i dag snakket vi om høsten og alt som skjedde rundt der. Det er så merkelig. Jeg har ikke hatt kontakt med henne på et halvt år. Ting har forandret seg så mye siden den gang. Jeg føler jeg snakker med en annen person, og jeg føler jeg er en annen person selv. Det er helt utrolig hvor mye som har skjedd siden den tid. Siden tiden vi var sammen, både sammen i forhold og som venner. Tidlig 2005. Panikkangst opptil flere ganger hver eneste dag. Leiligheten i Lier. Helene. Broren hennes, familien hennes. Lappen. Bilen. Sommeren. Vinteren. Turene vi gikk. Reisene med bilen. Lekerommet til Helene. Naboen hennes. Lukten. Stemningen. Følelsen. Gabriel. Malingen i vinduet. Hippiesengetøyet, og den enorme leiligheten. Gruppa jeg gikk i. Avisrutene med Petter. Festene. Stedet. Menneskene. KD. Stengslene. Barrierene, og lite energi. Alle kravene til meg selv. Alle kjøreturene med bilen. Alle vaskejobbene hos familien. Alle besøkene der. Ting virket så mye lettere når jeg ser tilbake på det nå. Det virker som en evighet siden. Ting virket så mye lysere da, og så mye mer levende. Det var ikke så stille, og luften var ikke så tung. .. Med unntak av roskilde. Fytte helvete for en bedriten møkka ferie. Jeg får vondt i hele meg når jeg hører det ordet.. Roskilde. 2 år har jeg hatt dårlige erfaringer derfra. Sist gang var det så ille at jeg dro hjem. Ikke bare fordi jeg ble fysisk sjuk, men fordi jeg følte meg så ensom og utafor der at jeg ikke orket mer. Jeg klarer ikke det festivallivet. Jeg klarer ikke så mange åpne og frie mennesker så samlet. Jeg orker ikke. Når folk begynner å snakke om å dra dit allerede nå stikker det langt inni meg. Og tanken på at Melinda var der og hadde det så strålende bra som hun pleier å ha det. Jeg kan ikke forklare helt hva det er, men det gjør så vondt langt inni sjela når hun har det kjempefint og jeg har det helt forjævlig. Det er så grusomt ensomt at jeg kan ikke få sagt det. Ikke rart deprimerte henger sammen med deprimerte. På noen måter kan det nok kanskje gjøre ting verre, men da har man i alle fall noen på bølgelengde med seg selv. Og å være deprimert og å være alene er fy faen i helvete så forferdelig grusomt at jeg kan ikke få sagt det. Ja, jeg mener det. Det er noe av det verste i hele verden, og en av tingene som får meg til å få mest lyst til å ta livet mitt.Helene. Vi har så mange minner og opplevelser sammen. Vi har kanskje ikke vært på så mange ferier, reiser eller hatt de store utskeielsene sånn, men vi har hatt en stemning og en periode som var helt unik. Med Simpsons episoder, haggy, stuffing og kalkun, morsomme samtaler med broren din og familien din, lekeslossing, turer, gode samtaler og mer. Det er så rikt og verdifullt. Slike ting. Hvor man virkelig kommer under huden på et menneske, og deler noe som er forbeholdt kun to mennesker. Såklart finner man noen andre å dele nærhet med før eller senere, men historien mellom to mennesker er alltid unik. Det finnes ingen erstatning for noe slikt.Jeg var kanskje mye fraværende, men jeg fikk med meg ting jeg ikke trodde jeg var i stand til å få med meg. Ting blusser opp litt igjen når jeg får kontakt med deg. Ikke bare det at det overvelder med kontakt med deg, men minner om ting vi har opplevd, følelsen av hvordan det er å prate med deg. Personen bak alt. Klemmene dine, stemmen din, utseendet ditt. Godheten din. Roen din, latteren din, og den merkelige morsomme sarkasmen din.Det har i alle fall fått tankene på avveie i forhold til Melinda. Selv om jeg kjenner hun lusker i bakgrunnen, og smetter opp når sjangsen byr seg.Jeg lurer på hvor lang tid jeg vil bruke for å komme over deg. Jeg har ikke kommet noe videre i det hele tatt hittil, og det har gått 2 måneder nå hvert øyeblikk. Det er nesten litt uvirkelig å ikke være i noe forhold nå, eller å ikke være veldig nære noen. Livet virker så tomt og stillferdig slik, men det er slik det må være nå tror jeg. Selv om jeg veldig veldig gjerne vil ha noen å dele nærhet og de deler av meg som folk ellers ikke får se. Nærhet og intimitet med et annet menneske. Som bare er forbeholdt oss alene. Noe slikt kan man ikke få fra venner, arbeidskolleger, bekjente eller slikt. Kanskje fra visse familiemedlemmer, men det blir ikke det samme. Noen sier at venner stikker dypere enn kjærester, men jeg har enda ikke opplevd det. Men man trenger vel kanskje en dypere trygghet i seg selv hvis man skal være i stand til å oppleve noe slikt. Det er vanskelig å tenke framover for tiden. Det lengste jeg greier å tenke er stort sett fram til helgen, hvor jeg som regel drikker og røyker. Det er ikke mye til trøst, men det smaker faen meg godt med pils og røyk etter en hard uke både på jobb og ellers. Uansett hvor kjipt man måtte ha det. Stupid Dream albumet spilles på repeat i hodet. Det er noe med den stemningen der som treffer meg 200% for tiden. Den melankolske, sursøte harmoniske/disharmoniske, vonde/gode triste stemningen treffer meg midt i sjelen. Åh.. Melinda. Jeg lurer på hva du tenker på. Hva som foregår inni deg. Hvordan du føler deg. Hva du driver med. Om du tenker på meg. Hva du tenker.. Men jeg vil egentlig ikke vite det. Jeg kan ikke la tankene gå for mye i din retning. Jeg orker ikke. Det er et helvete hver gang jeg kjenner ordentlig på kjærlighetssorgen. Det føles så uendelig tomt og ensomt. Jeg sitter igjen med en følelse av ren desperasjon og bunnløs tristhet de gangene du er mest tilstede i meg. Åh fy faen i helvete det hadde vært så godt å sett deg nå. Tenk deg den opplevelsen. Tårene hadde rent av glede. Vi hadde pratet ustanselig. Vi hadde... nei. Stopp nå.Jeg håper jeg kommer ut av dette bedre i bedre form og tilstand enn hva jeg er i nå. Jeg håper jeg kan greie å ha det greit alene på egenhånd, uten å hvile så mye av meg selv i et forhold. Uten å bli mer eller mindre kontinuerlig plaget av fortid, minner og følelser. Jeg håper jeg en dag kan klare å finne den tryggheten i meg selv. Jeg håper det ikke tar så altfor lang tid før jeg kommer over deg, Melinda.Men det er så vanskelig. Det er så vanskelig å leve i stor grad kun med seg selv, når alt er vanskelig og utrygt. Når man liksom ikke har noe stabilt som gir en noe.Jeg blir så følsom og sårbar av det. Jeg føler meg så liten og skjør. Jeg føler meg som en liten guttunge, ikke godt nok rustet til å takle denne verden. Da må jeg i så tilfelle stenge og dempe så mye på følelser at jeg mister mye av meg selv. Og, livet med venner.. Jeg synes det virker så.... kanskje det bare er de jeg er med akkurat her. Det mangler noe ved seg. Noe jeg savner. Nærhet. Trygghet. Åpenhet. Et annet menneske å speile seg i. Mennesker på bølgelengde med en selv.Jeg savner så voldsomt trygghet i denne tilværelsen. Får jeg noen biter av det, klynger jeg meg til det som det skulle vært siste rest av liv i meg... So i guess it's true what they say. Trygghet er noe du må finne i deg selv. Jeg trodde jeg hadde funnet masse av det i meg selv. Jeg har ikke funnet en dritt. Så hvordan finner man det? Hvordan blir man tryggere på, i og med seg selv? Hvordan liker man seg selv bedre, og får bedre selvfølelse..?