Så var denne helgen slutt og. På'n igjen med en ny uke med jobb og diverse.Jeg har fått kontakt med Helene igjen. Jeg har ikke pratet med henne siden alt faenskapet i høsttider i fjor, da vi kuttet kontakten.Godt å prate med henne igjen. Veldig trygt, og jeg blir avhengig med en gang. Jeg blir fort avhengig av ting som er trygge nå. Det finnes ingen trygghet eller stabilitet i den tilstanden eller tilværelsen jeg befinner meg i nå.Jeg har sikkert vekslet 40-50 meldinger med henne på under 2 døgn. Urk. Det virker ikke som noe hjelper i det hele tatt. Det virker som den kampen jeg har kjempet for å få det bedre har vært helt meningsløs. Og det virker som de basketakene jeg har tatt med meg selv (ikke at det er så enormt mange, men ja) ikke har noen særlig verdi i det hele tatt. Det virker ikke som ting blir noe bedre, og det ser ut som jeg må befinne meg i den situasjonen jeg er i. Ting er ikke så enkelt som at man jobber seg til noe bedre, så er alt det vonde fortid. I ekstreme tilfeller kanskje, men stort sett er deler av det noe du må ta med deg for resten av livet. Det virker i alle fall slik. Det eneste jeg har lært oppi alt kaoset av faenskap, utvikling, tilbakefall, vekslende tilstander osv, er at tilstand er det som betyr mest for hvordan du har det. Altså, ikke hvor langt du har kommet på veien til et bedre liv pr. definisjon, men hvordan du forholder deg til den situasjonen du er i. Eventuelt i hvilken tilstand du er i når du forholder deg til hvor og hvordan du er. Hva som foregår i hodet ditt i gjeldende øyeblikk, og på hvilket stadie du er i livet. .. Før var dette med praktisk nytteverdi noe som ikke betydde en dritt for meg, og jeg målte meg aldri utifra en slik målestokk. Nå sliter jeg ganske så mye med det. Flinkhet, prestisje og hva man "duger til". Hvor praktisk anlagt man er. Jeg har fått noen positive assosiasjoner til praktiske ting generelt, i forhold til før hvor jeg forbant det mye med konservative "tomme" idioter. Jeg gjør jo det til en viss grad nå og selvfølgelig, men jeg har vokst litt av meg den ungdommelige arrogansen. Ting er ikke så svart hvitt som det var. Når tanker, minner og følelser minner meg på hvor liten, feig og verdiløs jeg føler meg, er det en helvetes kamp hver gang. For å argumentere mot meg selv og ikke føle meg helt forjævlig. Det hjelper litt noen ganger, og jeg greier å overbevise meg selv om at jeg ikke èr slik minner og følelser dikterer i slike tilfeller, men det er en massiv kamp hver gang. Og det er ingen slutt. Man skulle trodd at ved å møte seg selv i døren gjentatte ganger, og utfordre seg selv kognitivt så kommer man etterhvert ut av de negative tankemønstrene og kommer seg videre, men det er ikke så enkelt. Det føler jeg med de andre psykiske greiene jeg har og. Jeg føler jeg noen ganger greier å kjempe meg til å ha det litt bedre akkurat der og da, eller i en periode, men jeg kommer meg aldri videre. Det hjemsøker meg alltid videre. Jeg lurer på hva jeg gjør feil. Jeg kan egentlig se hva jeg gjør feil på en måte, men det begrenser seg hvor mye kapasitet jeg har til å gjøre alt annerledes. Jeg løper maraton, men har bare kommet meg èn millimeter videre. Og når jeg er sliten av alle etterdønningene og anstrengelsene, blir jeg så sliten at jeg hviler til jeg er tilbake der jeg var før jeg begynte.Hvorfor er det så mange andre som har kommet seg videre fra ungdomsskole/videregående ting og slikt, mens jeg sitter fast der enda? Hvorfor er jeg like usikker som folk var når de var 15-16-17?Jeg begynner seriøst å bli motløs. Det har gått såpass mange år nå, at jeg ser ikke helt hvordan ting kan bli bedre. Og hvis ting blir bedre er det bare en midlertidig tilstand.