Ikke på jobb i dag heller. Dro ditt 10.30 for å ha en samtale med attføringskonsulent eller veileder eller wtf det er for noe. Forklarte situasjonen. Hun spurte om det er noe de kunne gjøre på bedriften, men det avhenger for det meste av tilstanden min. Spurte om det var mulighet for, og at jeg ønsket å jobbe videre der etter avklaringsperioden. Hvis helsetilstanden tillater det. Jeg blir nødt til å forandre innstilling og tilstand litt ettersom jeg skal fortsette på jobben. Jeg trenger pengene jeg får som ansatt der, og jeg trenger noe å ta meg til. Om ikke nå, så i alle fall når jeg kjenner på dette med Melinda og ting på verst. Funker ikke å bare sitte i leiligheten da. Ikke snakk om. Hjernen og kroppen stiller seg litt automatisk. Forandrer litt måten jeg forholder meg til ting, og kutter ut en del følelser og tanker. Kobler ut. Skrur av. Det er slik det må være hvis jeg skal greie å overleve dette her. Innstille meg på en mer eller mindre "robot-aktig" tilstand hvor jeg ikke lever noe særlig, men til gjengjeld ikke lever i så mye dritt heller. Hmm.. eller kanskje det er litt annerledes. Kanskje jeg bare henter fram de nødvendige ressurser jeg trenger for å overleve, og skyver til side litt all elendigheten. Jaja, jeg har egentlig ikke noe særlig valg. Tanna mi har begynt å verke litt småheftig rundt påsketider, og jeg har ikke penger til å dra til tannlegen hvis ikke jeg jobber.Klage..Litt mer penger hver måned hadde vært sårt godt og.Melinda sendte melding igjen. Eller, jeg sendte til henne og spurte om hun kunne svare på meldingen jeg sendte henne i går, ang. alt det praktiske. Hun hadde vært borte siste par dager, og hadde bare såvidt vært hjemmom i dag, så hun hadde ikke fått sjekket teppene jeg vistnok skal ha hos henne. Det virker nesten som hun måtte få med det at hun ikke hadde vært hjemme på et par dager bare for å illustrere at hun har det fint, hun har det greit uten meg, gjør masse ting og lever et ganske godt liv. At hun liksom skulle gni stoltheten sin i trynet mitt, "bare for å nevne det i forbifarta". Men jeg vet vel at det ikke stemmer........... Blir ganske fort bitter på henne. Og sint. Eller, ikke fort men.Blir hvertfall deilig å få levert boka til henne, det andre hun har her, og få tilbake pleddene mine. Slipper det å bli flere tilfeller med slike praktiske meldinger. Kjærlighetssorg er i alle fall ikke noe som går over hvis man har kontakt med vedkommende man har kjærlighetssorg for. Det må i alle fall gå jævli mye treigere?Kan vel nesten være henne takknemlig for at hun ikke vil se meg før jeg har kommet over henne.. Selv om jeg følte det som et overtramp til å begynne med, så er det jeg som har den innstillingen nå. Håper egentlig litt at hun skal rope etter meg, og jeg skal stenge henne av. Vise at jeg greier meg fint uten henne, og at jeg ikke trenger henne. Jeg vil ikke ha rollen som trengende og hun som den som blir trengt oppi det her. Jaja, hun lever livet til det fulle. Hun har det tydeligvis jævli fint og alt er flott. Sånn er det i Melinda verden. Mens mesteparten av resten av befolkningen ikke lever i den virkeligheten. Jeg kommer aldri i verden til å greie å leve i en slik virkelighet, så det er bare å gi opp med en gang. Ikke at jeg ikke kan få det bedre, men et så fritt, åpent, levende og harmonisk liv kommer jeg aldri til å klare å få. Kanskje like greit at vi ikke er sammen, når vi lever i så forskjellige virkeligheter. Du har nok aldri fått et ordentlig innblikk i min verden, og jeg har nok aldri fått et ordentlig innblikk i din. Sånn er det.Hva er egentlig vitsen.. omgi meg med frigjorte harmoniske mennesker, når jeg antageligvis (ikke på mange år i alle fall) ikke greier å ta del i det, være i det, eller befinner meg for det meste på et helt annet nivå.Selvfølgelig finnes det et poeng med det. Men det virker bare som det gjør ting verre. Igjen og igjen. Det knyter seg i meg når jeg tenker på det. Og det knyter seg noe inni helvete når jeg ser Melinda i den formen. Jeg faller tilbake. Jeg taper.Det er det aspektet av meg som er det mest problemfylte og vanskelige. Faen Melinda. Jeg savner deg. Kunne vi ikke vært litt mer kompatible. Hvorfor skal du være så fuckings sosial hele tiden egentlig? Må du være levende og frigjort og åpen og i harmoni med hele fuckings verden hele tiden? Kan du ikke bare bli med meg i en stille, rolig samtale. En litt mer avslappet, tilbakelent tilværelse. Det er så store ord hele tiden med deg. Det er så filosofisk, psykologisk, og du får hver minste detalj til å bli en verdensomfattende problemstilling som du tar ved roten og ler litt av i etterkant. Beklager, jeg kan ikke dele den virkeligheten med deg. Du er så levende, så stor, så mye. Hvorfor valgte du egentlig meg? Du må ha skjønt at jeg ikke kunne møte deg på alle disse tingene.Jeg lurer på når jeg kommer til å være ferdig med deg. Jeg lurer på når jeg skal slutte å tenke på hvor mye du lever, hvor mye bedre du takler deg selv og denne verden enn jeg gjør, og når det kommer til å slutte å være et idèalbilde for hvordan jeg ønsker, eller rettere sagt, skulle ønske jeg hadde det.. Det gjør bare ting verre. En pose med poteter er greit å livnære seg på det, helt til du finner ut at det er et lass med festkarameller i nærheten som skriker etter deg.Nei.. Monkey Island here i come. Melinda fade away.. Forhåpentligvis.