Så var jeg her igjen. Ensom og utrygg som bare faen. Det er halvannen måned siden Melinda slo opp nå. Jeg trodde jeg hadde kommet litt videre, men det er like forjævli enda. Jeg har aldri hatt skikkelig kjærlighetssorg som dette før. Jeg har aldri fått det så slått opp i trynet som jeg har det nå, i en situasjon hvor jeg ikke har annet valg enn at jeg er nødt til å face det. Nødt til å face sjokket, tomheten, ensomheten, desperasjonen, sårbarhet, følsomheten. Sorgen og tapet. Det er helt forjævli. Det er så utrolig utrygt her. Jeg føler meg så liten og redd, deprimert og meningsløs. Jeg savner henne så jævli mye. Savner tryggheten av å være sammen med henne. Jeg har levd nesten kun på henne helt siden jeg flyttet hit, og det har ikke akkurat vært sunt. Verden raser sammen, og alt minner meg om Melinda her. Jeg trodde jeg hadde kommet litt lenger, men jeg har bare koblet henne ut. Skøvet henne til side. Etter en stund orket jeg ikke lenger å tenke på henne, så jeg lot henne ikke få plass i tankene. Trodde jeg hadde kommet meg litt videre etter en hard måneds tid, men så enkelt er det ikke.. jeg synes det var litt rart og, at det gikk så fort. Jeg har vært altfor avhengig av tryggheten jeg har fått i forhold, og levd altfor mye utifra det. Siden begynnelsen av 2004 har jeg vært i forskjellige forhold hele tiden. Skjermet meg fra omverden og alt det utrygge. Det er først nå det tar meg igjen.. tankene, følelsene og alt det utrygge som jeg har skjøvet til side, og brukt forholdet som et skjold mot. Utryggheten i meg selv, sosial fobien, minner fra ungdomsskole, barneskole, videregående, veldig lav selvfølelse, alt velter opp i en salig blanding av andre problemer som angst, skyldfølelse, uvirkelighetsfølelse, frustrasjon, depresjon og i det hele tatt. Jeg har ingen å støtte meg til nå. Jeg har ingen å dra til nå, ingen å være sammen med. Ingen jeg kan dele noe så intimt og nært med. Ingenting er trygt eller godt. Ingen å holde rundt, ingen å ligge ved siden av i senga. Ingen å sende meldinger til, eller kysse eller si jeg er glad i. Det gjør så jævlig vondt. Jeg har ikke vist hva ordentlig kjærlighetssorg er før nå. Det er et sant helvete å være i, og spesielt med alle disse andre plagene jeg har fra før, som blir verre med dette. Jeg håper jeg blir ferdig med det så fort som mulig.Det er et eller annet som gjør at jeg har så vanskelig for å snakke om følelser og slikt. Ikke snakke om følelser i seg selv, men at alt stokker seg og forsvinner liksom underveis. Jeg sliter med å få tak i det og av og til.. hva jeg føler. Noen ganger blir bare alt diffust og jeg vet ikke hva som skjer inni meg. Det føles så rart og kunstig.. Jobben... jeg har gått på kurs i to uker nå, og vært på jobben i èn uke og èn dag. Det har vært beinhardt. Dager hvor jeg har følt meg så inni helvetes liten, og det har vært en faens mirakelprestasjon at jeg i det hele tatt har greid å bevege meg opp fra senga og inn i bilen til jobb. Jeg har vært på jobb og kurs hver jævla dag, og gjennomført det oppi all denne elendigheten her og. Til og med i dag når kroppen skriker etter hvile, søvn og trygghet, og jeg trosser det og kjører på. Jeg var i alle fall på jobb i 2 timer i dag, før jeg dro hjem. Merkelig følelse av at jeg fysisk ligger igjen hjemme i senga, der jeg kanskje egentlig ville vært til vanlig, mens jeg er på jobb. Jeg vet ikke helt om det er bra eller dårlig at jeg er så "streng" mot meg selv og trosser "trygghetsfølelsen" så mye som jeg gjør. Jeg vet bare at jeg gjør det motsatte av hva jeg ville gjort før, i lignende tilfeller.Jeg skulle ønske jeg kunne se deg igjen Melinda, samtidig som jeg egentlig vet innerst inne at det ikke kan funke mellom oss. Ikke slik det er nå. Ikke med all den utryggheten jeg har inni meg, som du blir en midlertidig medisinering mot. Og ikke med tanke på den store kontrasten vi er. Du i ditt ofte sprudlende livsglad levende livsomfavnende harmoniske form og tilstand, jeg i min angstfylte, utrygge, usikre, irritable, reserverte, noen ganger deprimerte og apatiske tilstand. Vi har vel egentlig fått nok bekreftelser nå på at det ikke fungerer. Dessverre. Det er ikke noe som gjør mer vondt enn å tenke på hvor bra jeg vet du har det nå, og hvor bra du har det generelt. Hvor levende og harmonisk du er, og hvor mye jeg skulle ønske jeg kunne vært der du er. Men jeg kan ikke det. Hver gang jeg tenker på det, og hvor mye jeg skulle ønske å vært der med deg, eller hatt det slik selv, så får jeg det mye verre enn det jeg allerede har det. Jeg føler meg skikkelig desperat, og det føles helt grusomt. Livet mitt føles som en vits sammenlignet med ditt. Jeg skulle så veldig gjerne ønske jeg kunne delt de fine øyeblikkene med deg. Øyeblikene hvor du tente stearinlys, danset, nynnet og sang. Jeg skulle ønske jeg bare kunne ha det godt for en gangs skyld i livet mitt. Hvordan greier du det? Finnes det noen annen måte å leve dette livet på for meg? Jeg begynner seriøst å miste motet. Jeg lurer på hva som er verst.. gå rundt å ikke se hvor bedritent man har det, eller å se hvor godt man kunne hatt det, samtidig som alt blir mer bedritent. Sistnevnte spør du meg. Det er så vondt å se hvordan man ønsker og gjerne vil leve dette livet, og hvor langt det er fra slik man har det. Og det er så jævli vondt å ha blitt dumpet av noen som har det akkurat slik, og fortsetter med å ha det enda bedre når hun slår opp med deg. Det er et helvete.Så hvor er jeg om dagen? Jeg gruer meg som en liten forskremt unge til jobb, (hvis ikke hele tia så i alle fall ofte) jeg sitter igjen med gjentattte repitisjoner av følelsen og minnene for 2 uker siden, når jeg var på fest og fikk så noia at jeg kan ikke få sagt det. Den følelsen når alle er på nachspiel og det bare er èn stor samtale i steden for flere små. Når de fleste er høylytte og i fest humør og i det hele tatt. Det minner om ungdomsskolen og tiden rundt og etter det. Og det minner om episoder hvor jeg har følt meg fullstendig mislykket. Jeg sier ikke noe i slike situasjoner. Blir helt taus og tenker hele tiden "nå må jeg si noe snart, nå må jeg si noe snart".. venter på en gyllen anledning til å bevise noe ovenfor meg selv og andre. Jeg føler meg så lite verd der jeg sitter. Jeg føler meg INGENTING verd rettere sagt. Jeg skjønner ikke hvorfor noen har giddi å være kjæreste med meg i det hele tatt der jeg sitter, og forestiller at alle ser på meg som kjedelig og utafor. En av de "upopulære" og dårlig tilpasset folka.. slik det gjerne er i ungdomsskoletid og rundt sånn. Dette starter først på fredag, men jeg er med ut igjen på Lørdag selv om. Tenker at det ikke hjelper å rømme fra det, men det blir akkurat likedan om igjen. Verre faktisk denne gangen. Føler dette er så "kule" folk at jeg ikke passer inn her. Jeg blir redd og nesten panisk, og håper på å i alle fall ikke få slengt noen bemerkninger som kan såre. Jeg går litt ofte på do for å slippe unna mengden og være litt for meg selv. Jeg får selvmordstanker etterhvert, og blir helt nedkjørt. E og en annen jeg kjenner fra nachspielet er inne på rommet til E når jeg går inn for å se om det skjer noe der. Litt forløsende. Følelsen sitter så godt i meg, men her kan jeg i alle fall prate med folk. Får prata noe med de, selv om jeg føler det ikke blir noe flyt i samtalen. Jeg føler det stort sett med alle andre folk for tiden, med unntak av et par tre stykker. Samtaler dør ut før de i det hele tatt har begynt. Det mangler et eller annet som fører den videre. Det blir mye tomsnakk og tidsfordriv blant de jeg prater med om dagen. De på jobben, litt i gruppeterapien, litt blant de venner/bekjente jeg har her, og blant en god del av de jeg har hjemme hvor jeg kommer fra. Jeg snakket med en venn av meg om det på msn. Dvs, han skrev noe lignende selv om jeg kjente meg igjen i. Han er en av de jeg har god kontakt med, og samtalene våres, praten vår dør sjelden ut. Det gir noe å prate med han og, selv om han til dels kan være ganske irriterende noen ganger. :pDet er liksom så lite rundt meg som gir meg noe om dagen. Både av folk og aktiviteter egentlig. Med unntak av pils, røyk, og rollespill som avløser for alt dritt, så er det egnetlig ingenting. Et lite innslag av og til av noe litt mer meningsfylt og givende, men det er ikke ofte. Jeg holder ut, dagene går og jeg danser i runddans med alle psykiske plager jeg har. Som vanlig kan jeg vel egentlig si..Melinda og faren hennes.. jeg har fremdeles kontakt med faren hennes. Det er så godt å snakke med han. Han er en så utrolig klok, god og givende at jeg kan ikke få sagt det. Han er en av de jeg virkelig har fått godt kontakt med, på kort tid. Nå er vel det mye fordi han engasjerer seg i meg personlig, og gir av seg selv i slik tilfelle, men det er ikke bare det. Det er et eller annet med måten han er på. Han utstråler en så oppriktig, engasjert og "ekte" væremåte. Han er på samme bølgelgengde som meg, på mange måter. Slik som Melinda, selv om det kanskje er enda mer på bølgelengde, da han tenker mye av det samme som meg, filosoferer om en del av de samme tingene, deler forsåvidt interesser på samme måte som meg, og har gått igjennom mye av det jeg går igjennom. Jeg misunner Melinda for å ha en så god far, og skulle egentlig ønske han var min og. Når jeg ser hvor mye godt han og moren hennes har bidratt med i oppveksten hennes så..Bah... jeg har lyst på en 10 pakning og en haug med øl. Men det hjelper jo ingenting, hvis ikke bare for her og nå. Og jeg må legge meg for å stå opp til den forpulte fittejobben som begynner kl. 7 om morgenen. Dvs, i morgen må jeg stå opp 05.40. Og gudbedre som jeg gleder meg.Det har vært en så utrolig utrolig utrolig sterk opplevelse å ha vært sammen med deg Melinda. Jeg blir helt paff av å tenke på hvor levende og eventyrisk du er, og hvordan du utfolder deg til livet, deg selv og andre. Jeg fatter ikke hvordan du greier det, men jeg beundrer det. Samtidig som jeg misunner det veldig. Jeg skulle ønske jeg var mer hvoir du var, så kanskje du ikke ville slått opp. Så ville kanskje jeg hatt det litt bedre og. Men slik er det en gang ikke, og det hjelper ikke enn hvor mye jeg ønsker meg det. Det blir ikke slik av å desperat håpe seg inn i en situasjon man ikke er i. Jeg må forholde meg til her og nå, og det er mer eller mindre et sant helvete. Og et sant helvete er ikke et sant helvete hvis man ikke ser hva det står i kontrast til. Det er derfor det er så vondt. Det er derfor ting var så vanskelig og sårt med deg Melinda. Du har det så bra. Du lever så mye.... Du lever for mye for meg. Rett og slett. Det går ikke nå. Og det er et så jævli stort nederlag. Jeg kan ikke gå inn i noe forhold nå. Det blir bare en trygghet mot alt og alle som er så utrygt som man kan få det for tiden. Det blir helt feil. Jeg stagnerer og kommer ikke videre. Og jeg vet ikke om jeg orker flere slike episoder som dette. Jeg må bli tryggere og sikrere i meg selv før jeg går inn i flere forhold nå. Det er lett å si det nå, før jeg blir betatt eller forelsket av noen igjen.. uansett tror jeg egentlig ikke jeg har noe særlig sjangs på dame for tiden heller.. jeg føler meg stort sett like mye verdt som dritten under skoene mine for tiden, og da.. .Men fy faen så deilig det hadde vært med noe trygt og godt fra dette helvete her. Det har ikke vært så ille på flere år. Å gå fra kjæreste til ikke-kjæreste helt alene på så kort tid, kutte ut nettforaet hvor jeg tilbragte mesteparten av tiden, begynne på kurs og jobb som jeg ikke har vært i på 3 år.. hvis erfaringer vekkes til live og plager meg igjen. Blandet med alt dette andre drittet. Det er faen meg ikke mye gøy. Livet er noe som må utholdes for tiden, og det er ikke akkurat så veldig utholdelig.