Blogginnlegg skrevet
383 visninger
Det var slutt på skoledagen alle sto ved plassene sine og lærerinnen vår sa de siste ordene en lærer skulle få si til meg i dag. Jeg sto og trippet utålmodig med plassen min og dørhåndtaket så lengselsfullt på meg. Det ventet liksom bare på at jeg skulle ta i det, kjenne i det, dra det ned og gjøre slik at døren åpnet seg, dørhåndtaket og undertegnede frydet seg ved tanken. (Jeg er nærmest døra og det var så klart en selvfølge at dørhåndtaket er mest glad i meg.)Så stanset det liksom litt opp for lærerinnen, det kom ikke flere ord ut av hennes munn, det var nok knapt et sekund, men for meg, undertegnede, og dørhåndtaket føltes det som en halv evighet. Det kom ikke flere ord (det sekundet).Så jeg bestemte meg i et løp av et millidels sekund, uten å tenke, og subbet deretter bort mot det tålmodige dørhåndtaket. Endelig tenkte vi, endelig. Men lykken varte ikke evig, ikke en halv evighet en gang, ei heller en kvart, neida, troen på at læreren var ferdig med å snakke, troen på at det fantes lærere som ikke dro ut tida med å si alt mulig vissvass ble plutselig borte (Hmm, hvorfor føler jeg meg plutselig familiær med denne typen lærere??), jeg hørte ingen fler tassende føtter!Jeg snudde meg. Blikket til en forfjamset lærere og femogtjue lattermilde elever var ikke til å misforstå. Hun hadde enda ikke sagt takk og farvel, jeg hadde tjuvstartet, jeg hadde gått mot døren med den største, selvfølgelighet hengende over meg, men så hadde plutselig selvfølgeligheten forsvunnet, den hadde ikke noen gang eksistert en gang. Jeg gikk med tunge skritt de to, kanskje tre, små metrene tilbake til plassen min, bort fra frihetens, frihetens dørhåndtak. Så måtte jeg høre den samme setningen jeg hadde tatt som en: "ha det på badet, nå kan dere gå beskjed" om igjen, når hun var komt til det stedet jeg forrige gang begynte å gå, stoppet hun litt opp, så på meg med et lattermildt blikk og spurte: "Klarer du å holde deg denne gangen da?" de andre i klassen fant det for godt å småle litt jeg svarte forsiktig: "jada". Hun fikk fullført det hun skulle si uten flere tassende, bestemte bein på vei mot døra som avbrøt henne. Når hun var ferdig denne gangen nøte jeg forresten et sekund og lurte på om jeg virkerlig kunne gå, på det sekundet klarte hele 5-7 elever å gå ut før meg, og en eller annen heldiggris, som ikke var meg, tok altså i dørhåndtaket før meg, det var en trist dag for oss begge (meg og dørhåndtaket altså) og i morgen er det ikke vanlig skole en gang, da skal vi til Kongsberg. Så det blir lenge til neste gang, så alt for lenge. Av dette kan man lære: Start ikke før du har fått startsignalet. Huff, utrolig hvor mye jeg har klart å skrive om en situasjon som knapt hadde et tidsrom halvannet minutt
11 kommentarer
Anbefalte kommentarer