Ny natt, ny kjedsomhet, så jeg skriver like greit en ny kjedelig blogg. Etter den store pågangen så ser jeg ingen annen utvei enn at jeg må skrive en til og denne gangen fant jeg ut at jeg kan skrive litt om veien mot metal(musikk altså).Da man var en liten pjokk gikk musikksmaken stort sett ut på det som var å finne i godbiter som yabba-dabba-dance, absolute music, more music osv osv. Det siste man kunne tenke seg å høre på den tiden var metal! De stygge mennene med sminke i ansiktet som brølte ut sataniske budskap, vers etter vers, og hamret løs på gitar og tromme som om gud selv hadde besatt instrumentene deres. Lite visste jeg at dette var veien jeg skulle ende opp på til slutt.Det hele begynte med at Clawfinger entret musikkverdenen min med albumet Use Your Brain og sangen Tomorrow. Lånte bare albumet, men endte opp med å kjøpe singelen. Skjønte ikke noe av musikken, men gitarspillet falt jeg ganske pladask for og det var første skritt mot mørket. Det glade budskap spredde seg videre i venneflokken og snart kunne alle sammen Do What I Say, starten hvertfall. Men så dabbet interessen igjen og absolute music og resten av kompaniet entret hodet mitt igjen. Var det skjebnebestemt eller bare tilfeldig?Årene gikk og man ble omsider gammel nok til å komme inn på "klubben", da gikk jeg i 8.klasse. Der herjet Metallica med Garage Inc og nok en gang vendte jeg nesen mot tyngre musikk. Metallica var en fryd for året og mitt første album innenfor litt tyngre musikk ble kjøpt noen uker senere, av mamma. Interessen holdt seg relativt bra, men merkelig nok så gjaldt det kun det albumet og (igjen) vendte man nesen mot listepop og det Go'elg/Topp20 hadde og by på. Jeg fant aldri ungdomskilden og måtte som alle andre begynne på videregående. Der bodde jeg på internat og naboen min var helfrelst Metallica-fan. Nå åpnet jeg øynene for The Black Album og nok en gang red jeg på metalbølgen, men det stoppet ikke der! En nykommer kom inn i bildet, nemlig Rammstein, og det var noe av det råeste jeg hadde hørt noensinne. Forstod ca ingenting av tekstene, men fy dæven de guttene herjet på gitar. Rammstein - Tier herjet på boomblasteren min i mange måneder til vaktene sin store fortvilelse. Nå presenterte en kompis i klassen Dimmu Borgir for meg, men det var bare helt jævlig å høre på. Hvis man skal lære en gutt å skyte så gir du ikke han en AG3 til å begynne med!Året gikk og Metallica og Rammstein var friskt i minne og denne gangen skulle de ikke miste fotfestet. Selv om jeg fortsatt hadde gamle uvaner med listemusikk så ble det mindre og mindre for hver dag som gikk. Spikeren i kisten for listemusikk kom da jeg begynte på VKII. Da hadde jeg ikke lengre internett og den eneste kompisen min som forsynte meg med musikk hørte stort sett på Dimmu Borgir, Red harvest, Marilyn Manson osv. I starten var det ganske jævlig å høre på, men det var en sang som ble det store skrittet ut i metalverdenen, nemlig Dimmu Borgir - Perfection or vanity. Etter den sangen fulgte band som Children of Bodom og In Flames og dermed var jeg solgt. Bedre musikk hadde jeg aldri hørt før, selv om de fleste av kompisene mine var sterkt uenig i musikksmaken min som så brått hadde endret seg. Etterhvert som tiden har gått har enkelte konvertert til tyngre musikk og jeg føler for å si Hva sa jeg, men det blir for dumt(smak og behag).I dag,*telle på fingrene* 3 år etter, har metalmusikk enda bedre fotfeste og jeg har i grunn vanskelig for å tro at jeg noen gang blir å bytte musikksmak. Har litt vanskelig for å se meg selv om 15år når jeg hører på Dimmu Borgir i bilen med småtroll i baksetet, men tiden vil vise.[/lang kjedelig blogg slutt]