Jeg får en av de følelsene igjen. Eller DEN følelsen. Følelsen av at noe er galt. Det slår aldri feil. Følelseslivet mitt forteller meg alt. Det sier meg alltid når jeg beveger meg meg mot noe som er riktig, eller noe som er galt. Det er så.. observant og påpasselig hele tiden. Det er greit å ha det slik med tanke på at jeg ikke greier å lure meg selv, men samtidig er det tungt og vanskelig å være så "ufrivillig" analyserende og beskuende ovenfor meg selv, personlige ting og ting jeg føler jeg plukker opp. Det kan like godt være hos andre og, men da må det ha en eller annen relevans til meg selv. Jeg føler intuisjonen min har utviklet seg så til de grader. Ang. de tingene jeg har tatt opp har jeg nesten alltid hatt rett, på en eller annen måte. Det høres kanskje skrytete ut, og det er det kanskje til en viss grad og, men det er ikke bare innbilt fantasi dette.Dette med kjærester.. herregud så vanskelig. Det føles noen ganger som jeg aldri kommer til å være i stand til å elske noen. Heller ikke være ordentlig glad i, og virkelig bry meg. Det er akkurat som alt bare omhandler meg, mine behov, og at andre bare blir brikker i et spill som dekker de. Det er nok ikke så ille, men det er ikke slik jeg føler et forhold skal være. Heller ikke slik jeg vil ha det. Det er ganske mye som har en sterk tendens til å irritere meg i et forhold. Som regel er det et eller annet jeg plukker opp, som jeg har rett i. Altså.. at det er noe underforliggende som irriterer meg. Noe.. jeg vet ikke. Jeg liker ikke tanken på det. Å plukke opp ting kan være greit, en god og viktig egenskap i seg selv, men reaksjonen på det liker jeg ikke. Det blir ikke å plukke opp ting som går utover meg på noen måte personlig eller direkte heller, det blir bare noe som ligger til personen. Jeg håper ikke det er noe "bli lei av" tull. Jeg er blitt for "gammel" () og seriøs til å holde på slik. Og den bitende skyldfølelsen jeg får.. Det er akkurat som om jeg har et ønske om å elske noen, dele noe genuint med noen, men at jeg ikke har de riktige forutsetningene for å gjøre det. Jeg vet egentlig jeg bryr meg. Bryr meg om mennesker, vil at de skal ha det godt og ønsker å gjøre noe godt. Hvorfor ellers får jeg vondt i magen, føler det bedritent med meg selv og føler meg skitten og utafor når jeg føler jeg har vært urettferdig mot noen, eller gjort noe dumt mot noen. Hvorfor ellers begynner jeg nesten å gråte av glede når jeg greier å glede noen, eller gi noen noe som betyr noe. Hvorfor ellers har jeg et ønske om å gi, og være en god person, når det føles riktig. Noen ville kanskje si innprenta moral og opplært "godhet", men jeg tror ikke det. Så dårlig kjenner jeg ikke meg selv, og så falske er ikke følelsene mine. Skitten som nevnt i stad.. det er det jeg plukker opp, som jeg ikke helt har greid å satt ord på. Det er slitsomt det der, ha en intuisjon som sier hvor man er, forteller en hva som skjer inni en, forteller en hva som er riktig og galt i forhold til deg selv, også får man liksom ikke helt tak i hva det er. Blir som å vite hva man har lyst på til middag, men man får ikke ordlagt det, eller satt det til overflaten. Man har bare følelsen av hva man har lyst på. Ja, det er akkurat det. Man har følelsen av hva man vil, men ikke en oversiktlig konkret forståelse av det.Ja.. skitten. Det er den følelsen jeg har fått nå. Følelsen jeg får når noe ikke stemmer. Når jeg nærer oppunder noe som egentlig ikke føles riktig. Jeg kan ikke helt forklare det. Kan kanskje sammenlignes litt med det å gjøre noe man vet man ikke burde. Som å stjele kaker fra førjulsbaksten, eller smugtitte på julepakkene når man var liten. Den følelsen av at "nei, jeg burde jo egentlig ikke gjøre dette her, men jeg gjør det allikevel". Det blir egentlig en litt feil sammenligning. Jeg har ikke et så klart skille, eller så god oversikt over meg selv på en så kategorisk måte, men allikevel..Å ville ha et forhold som innebærer å virkelig elske en annen, å virkelig gi av meg selv, og ha et forhold som er så "virkelig" og "ekte" som jeg vil. Det er ikke lett når man sliter med seg selv, og ikke har helt orden på sitt eget liv. Og når et forhold ikke greier å leve opp til den forestillingen om hvordan man ønsker å ha det, og hva man føler blir riktig, så føler man seg skitten. Jeg vil ikke være egoistisk, jeg vil ikke være selvsentrert, jeg vil ikke gå rundt halvkvelt i min egne lille trange verden.Jeg vil ikke at livet mitt skal være som en dårlig seinfeld episode, hvor alt handler om forbruk, lite innhold og ... ja, hva skal jeg si.