Je, mitt første innlegg. Det skjer så mye i meg for tiden, som alltid. Selv om jeg stort sett ikke gjør annet enn å isolere meg i leiligheten å tenke meg ihjel. Men det kommer faktisk en del godt ut av det og, selv om det kan være rimelig destruktivt. Jeg er sliten av å lure på hva jeg egentlig mener, og hva jeg skal "prestere" å mene. Sliten, til å egentlig akkurat ha innsett det. Dvs, jeg har vel egentlig hatt det på følelsen lenge, men har ikke helt skjønt hva det var inntil nylig. Jeg skal "prestere" når det gjelder alt mulig for tiden, og kompenserer for dårlig selvfølelse og selvbilde via intellektet. T.o.m når jeg skriver dette. Eller, egentlig ved alt jeg skriver. Det er dumt, for jeg har mye jeg vil formidle, men det føles ikke riktig når det å prestere overskygger det. Et eller annet sånt. Jeg har sett det hos flere i det siste. Det å skulle kompensere for sider og deler av seg selv, som en takler dårlig eller har et dårlig forhold til. Legge hele selvfølelsen i ÈN del av seg selv, eller en side av seg selv. Som regel utifra intellektet, for å veie opp for de følelsene og forholdet til oss selv som vi fornekter og ikke lar slippe til syne. Vi tar tak i helt feil måte å løse problemet på. Kanskje jeg er litt for "generell" nå.. Som noen har sagt til meg; "En følelse er ikke en intellektuell betraktning".Men når det kommer til dette å prestere, og legge hele selvfølelsen våres i èn rolle vi har, en del av oss selv, så tror jeg dette er noe som ligger til mange av oss, og det vi vektlegger mye av i det samfunnet vi befinner oss i. Som en annen har sagt til meg; "Vi er Human BEINGS, ikke Human DOINGS". Det er ganske farlig egentlig. Jeg tror en del av de mest ekstreme fanatikerne (noen av de i alle fall) legger hele sin person i en sak. Altså, kompenserer for manglende deler av seg selv, og manglende evne til å takle eget følelsesliv. Jeg har ikke på følelsen av at så mange i dette landet sitter med en god selvfølelse, og en følelse av å være verdt noe bare ved å VÆRE. Trist. Det blir så mye som blir bygget på falsk grunnlag utifra noe slikt. Jeg prøver å legge den presteringsgreia litt på hylla. Jeg mister alt av glede, vilje, interesse og engasjement når den tar over. F.eks når jeg spiller trommer, eller hører på musikk. Med en gang den presteringsgreia, eller "pliktfølelsen" (som jeg tror kan være noe av det samme) kommer inn, så blir alt tungt, vanskelig og ikke noe spennende lenger. Jeg vil spille trommer og forsvinne langt inn i det jeg driver med. Jeg vil høre på musikk og forsvinne så inn i musikken at det bare er øyeblikket som eksisterer. Jeg vil være med venner uten å måtte tenke på hvordan jeg fremstår, hvordan jeg best mulig kan legge meg selv ut på display, hvordan jeg skal prestere best mulig. Jeg vil ha det gøy for faen! Det begynner smått om sent og bli vår her jeg befinner meg, og jeg vil ligge ute å sole meg og høre på musikk. Jeg vil våkne opp midt i solsteika, og nyte livet. Jeg vil gå turer på brygga og kjenne lyden av vann og lukten av saltvann. Jeg vil møte mennesker med et ekte engasjement og interesse. Jeg vil ha et virkelig liv. Det er så alt for mye fokus på å prestere i dette samfunnet her. Fokus på nytte - og underholdningsverdi. Mulig dette er et velferdssamfunn, men vi har glemt hva velferden skal tjene. Nemlig oss MENNESKER. Jeg vil være nære andre mennesker. Jeg vil gi av meg selv, lik som jeg vil motta. Jeg vil ta del i noe. Jeg vil leve. Jeg vil ikke tilbringe mer tid i denne apatiske depressive dødstilstanden. Jeg vil spille trommer. Jeg vil elske. Jeg vil ligge på toppen av et fjell, mens tårene renner av den fantastiske naturen som omgir meg, og solen speiler seg i meg. Det er når vi er nære oss selv, vi er nære andre. Det er når vi er nære andre, vi er nære oss selv. Jeg vil ikke mer av denne fremmedgjortheten.Bakdelen med dette, er at det blir mye å leve opp til. Jeg får prøve å ikke ha så altfor store forventninger."Tied - tied to a time When we knew that the sun would shineAnd you were all smiles And we could just talk for a while...Of where we would be when the future comes And how you would paint while I wrote my songsIf I could find you And tell you about my life Or maybe just write And remind you of when we would dream...Of where we would be when the future comes And how you would paint while I wrote my songsStrange how you never become The person you see when you're young"Porcupine Tree - Where We Would Be