Gjennom det 20. århundre har musikken utviklet seg kraftig og mang en ung mann har fått vist hva de kan både på scene og i studio, men har egentlig den teknologiske utviklingen vært spesielt bra for musikken? Min mening: nei.1900-tallet var musikkens store gjennombrudd her i verden, siden radio og TV etterhvert ble allemannseie. Store musikere som The Beatles, Rolling Stones, FZ og Elvis Presley fikk alle vist seg på tv og fått frem sine budskap på radio. Det var nemlig det musikken var før. Budskap fra sjelen. Etterhvert som teknologien har utviklet seg har det blitt enklere og enklere for enhver liten tjoms til og med fra det kalde nord å lage akkurat den type musikk de selv vil, med svært lite utlegg både på kapitalen og fysisk slit. Hvor ofte er det slik at folk ønsker å spille musikk, spille inn skive, gi ut skive og faktisk betale ALT selv, uten å ønske noe tilbake? Nettopp mitt poeng. Slikt skjer nesten ikke lenger, siden kapitalismen har krevd at ting skal koste så mye skal nemlig de som gjør en minimal jobb, ved å grafse litt på noen strenger, få masse penger tilbake.Men hva da med de som ikke engang spiller et instrument? De jentene som har slitt seg til toppen med godt utseende. Trenger de engang å skrive sine egne sanger? Synge dem selv når de er på scena? Neida. Det eneste de trenger er å ha en steriotypisk fin kropp (aka motorveikropp og flatfront), et "pent" ansikt og sangstemme (hvis auto-tune blir brukt flittig). Jeg sier ikke at alle pop-sangerinner er slik, men det er sånn ting oftest har en tendens til å bli. For å bli en populær musiker her i verden på nåværende tidspunkt trenger man følgende:En melodi (har ikke noe å si om noen har brukt melodien før), et irriterende utenlandsk sirkusdyr og en flat 4/4 takt.Det finnes jo også de som faktisk finner på en melodi selv og til og med spiller gitar, men da det ikke engang er en nødvendighet, hvorfor gidde?Hyllest av virkelige musikalske genier er nå noe er avholdt små grupper mennesker. De som interesserer seg for å sette seg inn i musikk. Resten av verden er de som har innsett det at det ikke er nødvendig med sjel i musikken så lenge de liker det de hører på.Jeg tillater meg selv følgende utsagn: Musikken er død. Musikken slik den burde være er borte og vil aldri komme tilbake. Aldri mer vil de store musikalske genier hylles med fulle saler i de største konsertlokalene i verden.Ta dere nær av det og grin gjerne de som vil, men tenk over det. Hvor mange av dine venner driver med musikk og hvor mange har du møtt som driver med musikk?Bare det svaret dere kommer med her bør være nok for dere til å skjønne hvor enkel musikken har blitt. Tenk nå over følgende:Hvor mange av de har noen gang tatt i en gitar, bass eller et par trommestikker? Hvor mange av disse har brukt instrumenter som ikke er installert på en harddisk?Tenk bare over det. På 50- til 70-tallet trengte musikere faktisk å streve for å få frem det de hadde på hjertet. De fikk frem sine budskap ved hjelp av musikk. De hadde alle noe de ville si og tok kanskje opptil 8 forskjellige jobber om gangen for å få penger til å kunne kjøpe seg en gitar eller et trommesett.Nå, derimot, har nesten hver eneste familie råd til å gi ungene sine hva det enn er de vil ha. Dette blir ofte en gitar, av en eller annen grunn.Det som da skjer når ting går så enkelt for dem er at de har faktisk ikke noe å klage over og dermed ryker rocken ut av det allerede der.Greit nok, de kan jo "stick it to the man", man hva har de å "stick to the man"? De har foreldre som ofrer fuglekvitter for å høre dem spille en tilbakestående versjon av en "klassisk" låt à la "Nothing Else Matters" eller "Master of Puppets".Noe som bringer meg over på neste poeng. Hylling av "verdens beste musikere". Det er nå ingen tvil om at Jimi Hendrix, Elvis, Jeff Porcaro, Marius Müller, FZ og Jaco Pastorius er avleggs og kan anses som råtne i forhold til Metallica, Slipknot, System of a Down, Britney Spears, Christina Aguilera og alle de andre musikalske superheltene som sliter seg til å lage plater i dag.Det er nok for i dag. Mer kommer