De siste dagene har vært merkelige. Først litt bakgrunn: Som nevnt tidligere i bloggen jobber jeg med et prosjekt, lydstudio. Vi er midt i prosessen nå og utfordringene strømmer på. På agendaen de siste to ukene har lydmikser stått. Og det er ikke småtteri. En Yamaha 01V96v2 stod på handlelisten. Jeg hadde ordnet en avtale med en fyr om at han skulle holde den av i to uker for oss, slik at vi kunne ordne penger til betaling. Håpet lå i at vi skulle låne av en bestemt mor, men det viste seg etter en uke at dette ikke lot seg gjøre. Dermed begynte rotteracet. Med en uke å gå på, dvs. 4 dager faktisk, så skulle vi anskaffe 17500kr. Det er ikke noe alle har liggende. Planen var slik:Tirsdag kveld: Alle låneavtaler skulle være i boks.Onsdag kveld: Alle overføringer av lån skulle være iverksatt.Torsdag: Samle penger og shopping.Da var racet igang. Vi skulle ha den mikseren!Det ble spurt mødre og fedre, bestefedre og andre. Noe av problemet var at det er få som kan hoste opp store summer på så kort tid. Dermed så det mørkt ut en god stund. Så lurer sikker noen på hvordan vi skal få penger til å betale tilbake disse lånene. Det skal frifond gjøre. Hvis de gir oss støtte da. Et sjansespill med andre ord.Merkelig nok klarte vi å få lånt de nødvendige pengene, ja faktisk har vi lånt mer enn det også. Men det er en annen historie. Selvsagt gikk det ikke etter planen. De siste avtalene ble gjort på Onsdag og overføringer gjort i siste liten i dag. Fortsatt hadde vi ikke alle pengene. Vi hadde bare 8000 kl. 15:00 i dag. Som var da vi egentlig skulle møte selgeren. Dette begynte å bli spennende. Jeg hadde fått låne den fine bilen til mor for anledningen og etter å ha lekt hauk og due med parkeringsvakter i Oslo' trange gater kunne vi kjøre avgårde. Først gikk turen etter mer penger. Og da skjer det jævlige. Det var snø, snø og glatt. Drittvær i Oslo på denne dagen som skulle være så fantastisk. En hver liten hardware-geek vil fråtse over en slik mikser, der er det mye å trykke og vri på. Jeg kunne holdt lange foredrag om den saken. Så det skulle etter planen bli en helmaks aften. Jeg så for meg selv, sitte å trykke og utforske på dette vidunderet. Men slik skulle det altså ikke gå, nesten. Det blir gult lys. Jeg tenker at her må jeg bare kjøre på, hvis ikke sklir jeg rett ut i krysset med beina på bremsen. Bilen foran så ut til å tenke det samme. Men plutselig kommer det en annen luring ut i veien fra siden! Hva er det han driver mer? Bilen foran stopper, og alt jeg har lært på glattkjøring og andre sikkerhetskurs er brått glemt. Med bremsen på maks trykk, kjenner jeg de harde slagene til ABS-en. Som i en surrealistisk slow-motion scene sklir vi sakte bortover mot bilen foran. Pang!Faen.En dame kom ut fra passasjer-setet. Så på sin bil og min. Vi lokket opp vinduet og hun kom bort til oss. - Dere mistet noe, sa hun. Så hun tok opp registreringskiltet.Det er nøyaktig en måned siden jeg bestod den kinkige førerprøven. Ironisk nok var det på akkurat et slikt føre at jeg kjørte den dagen. Helt forferdelig kjøring, men sensor tok hensyn til forholdene og ga meg en knepen godkjenning. Alle sa at innen to år, ville jeg 100% sikkert krasje. Dette skulle jeg motbevise, men akk. Dog bringer det med seg lærdom. Jeg trodde jeg var en ansvarlig, forsiktig sjåfør. Ble til og med kritisert for å være litt pysete til tider der jeg alltid stoppet på gult og holdt fartsgrensa nøyaktig. Det viste seg ikke å stemme helt. Og det viktigste jeg lærte var: Hold avstand på glatt føre!Heldigvis var det en grei kar som fikk kjenne Volvoen i baken. Han ordnet opp med skademeldinger og det som var. Vi utvekslet telefon-nummer og sa pent farvel.Dumme drittvær.Hva skulle vi gjøre? -Vi kan godt droppe hele greia, hørte jeg fra passasjersetet. Nei, faen heller. Nå har vi først lagt så mye innsats i det, da skal faen ikke dette stoppe oss! (Litt heroisk der...)Etter gjentatt utsatte avtaler med selger hadde vi blitt enige om å betale 11500 i dag og resten til uka. En tur til vestkanten for å hente de resterende pengene før vi satte kursjen mot målet. Stemningen var litt sjokkert. Det som skulle være en "jubeldag" var nå blitt et "must do". Jeg tenkte langt fra klart og burde antakelig ikke kjørt mer bil i det hele tatt denne dagen. Kjørte plutselig feil hele tiden. Trodde det var noe galt med bilen. Midt i Majorstua-krysset måtte jeg sette på nødblinkern og ut for å se om vi kjørte på støtfangern eller noe slikt. Neida. Jeg hadde bare prøvd å kjøre igang i tredje-gir. Det sier litt om sinnstilstanden per da. Men, vi kom oss fram. Et fancy lydstudio, langt over den standarden vi siktet oss inn på. Riktig spennende saker. Og for en snau halvtime var alt som het ødelagte biler glemt. Litt teknisk onanering over mikseren, noen nye kontakter i miljøet og vi var klare for veien hjem.Den ble preget av dritdårlige vindusviskere og snøvær. Følte meg som Martin Skanke med panseret oppslått hvis noen har sett det. Av en eller annen underfundig grunn kom vi oss hjem med mikser og liv i behold.Resultatet ble en skade på bilen som jeg enda ikke tør tenke på hva koster, en grand gjeld og en mikser som vi enda ikke har fått noe lyd igjennom.Vi klarte det! Nesten...