Tanker om nåtidens menneske Pt 2
Jeg kom vel til nåtidens unge og deres evne til å stadfeste sine egne meninger som universelle sannheter. Det jeg syns jeg ser alt for lite av er ordene "Jeg syns", "Jeg mener" og lignende. Er dette på grunn av et ungdommelig ønske om å skape konflikter eller diskusjoner?Tenkt samtale: 1.part: "Iron Maiden er det kuleste bandet i verden!"2.part: "Nei! Metallica knuser Iron Maiden når som helst!"Denne typen samtale byr ikke på noe annet enn konflikt. Men hva er det de egentlig krangler om? Nettopp. Ingenting annet enn motstridende meninger som ikke stadfestes som meninger, men som universelle fakta.Tenkt samtale:1.part: "Jeg syns Iron Maiden er det beste bandet i verden". *2.part: "Jojo, de har jo sin sjarm, men hvorfor syns du de er så bra? Personlig liker jeg Metallica best" *** Bare den ene setningen er nok til å by opp til en diskusjon. Hvorfor? Tenk på det, det er sikkert mange tanker som begynner å svirre rundt i hodet ditt akkurat nå om hvorfor denne første parten liker Iron Maiden så godt.** Nok et grunnlag for mer diskusjon. Nå kan det diskuteres rundt både Iron Maiden og Metallica.Jeg vet at mennesker sjeldent kommer til noen som helst form for enighet ved hjelp av sånn diskusjon, men det gjør de ikke av krangling og slikt heller. Det som imidlertid blir en forskjell mellom diskusjoner og direkte krangling er at om diskusjonen foregår på en normal måte blir det sjeldent noen grunn for noen av partene å være irriterte på andre part i ettertid.Nok om det. Over til neste tema. TilkoblingJa, tilkobling. Jeg tenker på mange menneskers trang til å være "tilkoblet" til enhver tid. Det gjelder ikke bare det at jeg stadig vekk ser mikromennesker på knapt nok 8 år som har den nyeste, feteste telefonen og alle de nyeste, feteste ringetoner/wallpapers og slikt. Det i seg selv er skammelig. Å kunne synke ned til å måtte utruste et barn med mobiltelefon bør være unødvendig for enhver forelder."Hva om jeg har med meg sønnen min til byen og mister ham i en folkemengde?" Kan det kanskje være noen som tenker.Hva om min mor hadde med meg til byen når jeg var i den alderen og mista meg i en folkemengde? Skulle hun da ha ringt meg på mobiltelefonen min som jeg ikke fikk før på ungdomsskolen? Nok en gang hopper vi tilbake til temaet disiplin. Hvis en forelder føler det som en nødvendighet for ungen å være tilkoblet til enhver tid, så er dette forelderen sin feil. Ikke ungen eller dens generasjon.Tilbake til mange menneskers trang til å være "tilkoblet" til enhver tid. Jeg har lidd av dette før, hvor jeg følte det som mest mulig nødvendig å sitte forran en pc til enhver tid for å enkelt kunne logge meg inn og sjekke det som trengs sjekking. Etterhvert som livet mitt ordna seg og jeg fikk et mer positivt syn på mennesker mista jeg denne trangen. Jeg ser nå på det mer som en forpliktelse. Av og til føler jeg at jeg bare må være pålogga. Enklere å få tak i meg sånn. Ikke at det er sånn at jeg er så ekstremt populær at folk prøver å få tak i meg hele tiden, men disse følelsene dukker altså opp alikevel.Jeg jobber på et sted hvor det kan være at jeg må gå en del mellom to bygg. En gang for en stund siden la jeg igjen mobiltelefonen på kontoret jeg pleier å sitte på og gikk ut. Jeg merka plutselig at jeg ikke hadde den med meg. De med den ekstreme trangen til å være tilkoblet ville da kansje blitt redde og lurt på om de kanskje hadde mista den. Jeg ble glad. Gledens dag, jeg er umulig å få tak i en stund. Ikke heller tenkte jeg på hvor den hadde gjort av seg, for det hadde egentlig ikke gjort noe spesielt om den skulle vært borte.Nå begynner jeg å tro at jeg kanskje bør snu meg vekk fra datamaskina en stund og kanskje gjøre noe mer produktivt. Mer vil komme etterhvert
5 kommentarer
Anbefalte kommentarer