Torsdag starter som en helt vanlig dag. Jeg har som vanlig dårlig tid om morgenen, og rekker ikke å spise frokost. Skoledagen går sakte, kjempesakte. Femte til syvende time har vi norsk, og vi skal da se på presentasjoner av et prosjekt vi har hatt gående. Du kan tenke deg hvor utrolig spennende det er. Uansett, vi får en gladnyhet; vi slipper siste time. Jeg har en avtale med Kenneth Dammyr rundt klokka 16:30, og det er deilig at jeg nå slipper å dra rett fra skolen. Jeg kan til og med ta en båt tidligere, slik at jeg kan være hos han en halvtime før planlagt. 14:10 slutter vi på skolen, og jeg går de superlange fem minuttene hjem.Hjemme venter Juno (min elskede hund/vekkerklokke). Han har ligget inne i hele dag, og er overlykkelig over å se meg. Jeg tar han med ut for at han skal kunne gå på do, og det blir straks en litt lenger tur enn det jeg hadde planlagt. Det jeg hadde i tankene for meg var litt mat, en dusj og kanskje litt TV-titting. Det blir det altså ikke noe av. Etter femten minutters tur er jeg hjemme, og klokka er da ca. 14:30. Bussen går 14:41, og fem minutter før det må jeg gå. Jeg finner fort ut at jeg bare kan glemme både maten og dusjinga, og for så vidt TV-tittinga også. Mobiltelefonen, PDA-en og iPoden blir lagt til ladning, og jeg gjør meg i stand.Etter langt over de fem minuttene jeg hadde på meg er jeg endelig klar for å gå til bussen. Sa jeg gå? Jeg mener selvsagt at jeg skal løpe. Jeg løper alltid, jeg er nemlig alltid et par minutter for sent ute. Halvveis ned veien (altså nesten halvveis til bussholdeplassen) kommer jeg på at jeg har glemt kartet. ”Kartet?” tenker du kanskje. La meg forklare; jeg skal nemlig til Kenneth Dammyrs skole for å hjelpe han med å ta opp åpningssekvensen til filmen om Hardware-nettverket. Skolen hans ligger i byen (Oslo), og jeg er ikke godt kjent der, spesielt ikke i området rundt skolen hans. Derfor trenger jeg kart.Jeg løper tilbake, og låser opp døra. Nei vent, nøkkelen må jeg ta opp først. Hvor er nøkkelen? Jeg leter febrilsk, og finner ut at den har lagt seg inne i lommeboka. Endelig får jeg låst opp døra, og der møter det meg en overlykkelig hund/vekkerklokke. Jeg finner kartet, og tenker at jeg burde ta sykkelen for å rekke bussen. Jeg løper ut igjen, og har kommet halvveis ned trappen ved inngangspartiet da jeg merker at nøkkelen fortsatt står i døra. Opp igjen, låse dør og ta ut nøkkel. Jeg løper nedover veien, og etter kort tid kommer jeg på at jeg skulle ta sykkelen. Jeg ser på klokka, og den er 14:43. Altså skal bussen ha gått for to minutter siden. Riktignok er busselskapet her ute Connex, et svensk selskap med sinte underbetalte russere og finner, men allikevel tar jeg ikke sjansen på at bussjåføren har rotet seg bort.Jeg løper tilbake, og slenger meg på sykkelen. Det går mye raskere å sykle, og akkurat når jeg kommer ut av veien skjer det verste som kunne hendt. Jeg banner høyt i det jeg ser bussen kjører til holdeplassen. Jeg hadde rukket det hvis det ikke var for sykkelen! Bussjåførene nekter å ta med sykkel på bussen, så det slaget er allerede tapt. Jeg ser på klokka, og anser mulighetene mine for å nå båten til svært små, men allikevel eksisterende. Båten ja, jeg bor nemlig på Nesodden. Denne gudsforlatte halvøya innerst i Oslofjorden, med en halvtimes fergetur til Oslo.Jeg bestemmer meg for å prøve å nå båten ved hjelp av sykkelen, selv om jeg vet at det vil bli vanskelig. Jeg skulle aldri ha bestemt meg for å sykle. Jeg skulle aldri ha tatt frem sykkelen i det hele tatt, det var starten på en forferdelig sykkeltur. Etter kort tid kjenner jeg motvinden. Det er ikke bare motvind, det er skikkelig sterk, kald vind. Tusen takk ikke-eksisterende-værguder, det er akkurat det jeg trenger nå. Tusen fuckings takk.Motvinden er verst på en rett strekning som ender i en nybygd rundkjøring. Det er fortsatt veiarbeid i denne rundkjøringa, og det gjør at det blir vanskelig for meg å komme frem. Jeg taper en del tid på å manøvrere meg mellom en gravemaskin, en dampveivals, et par biler og tilsynelatende tilfeldig utplasserte skilt. Når jeg endelig kommer meg forbi, så tar jeg en liten spurt. Jeg vet nemlig at jeg har dårlig tid. Etter kortere tid enn antatt kommer jeg til den første av de to skikkelige nedoverbakkene. Det er nemlig stor høydeforskjell fra huset mitt og brygga. Jeg er sliten etter spurten, og sykler uten hender på rattet for å slappe av litt. Jeg treffer et lite hull i asfalten, og det er kun millimetere fra at jeg går skikkelig på trynet. Jeg kommer på at jeg har mobiltelefon, iPod Nano og PDA i lommene, i tillegg til at jeg ikke har hjelm. Altså er ikke dette det beste tidspunktet å falle av sykkelen på.Klokka er 14:54, båten går 15:01. Jeg er nå ca. halvveis, rett før en lang slak oppoverbakke og en enda lenger og bratt nedoverbakke. Jeg tenker at jeg kan klare det, og gir litt ekstra gass. Midt i den bratte nedoverbakken er det veiarbeid, så jeg må bremse skikkelig for å unngå noen biler, og vente på at de samme bilene skal kjøre videre.Endelig kom jeg til brygga. Selvsagt klarer jeg å sykle feil vei, så jeg kommer i veien for alle bussene som skal kjøre tilbake. Jeg vurderer å ta med meg sykkelen på båten, men så tenker jeg av en eller annen grunn at det bare er upraktisk. Jeg forsøker å låse den, men hva skjer? Jo, nøkkelen knekker. Båten står bare og venter på en André med sykkel og knukket nøkkel. Jeg har ikke mye valg, og tar med sykkelen på båten. Av en eller annen grunn trengte jeg ikke å betale for den, men så klippet jeg jo på et voksen-kupongkort. Som jeg skrev i mitt første blogginnlegg; i følge SL er jeg voksen. 16 år og voksen. Søtt.Uansett, jeg kom meg altså på båten. Svett og sliten setter jeg meg ned helt foran, tar frem iPoden min og setter på Pain. Jeg skriver ned noen ideer til tekster jeg fikk mens jeg syklet. Jeg skriver faktisk ganske ofte ned ideer. Jeg elsker nemlig å skrive. Å skrive ned ideer jeg får er veldig smart, fordi jeg da kan bruke disse ideene i tekster, for eksempel oppgaver på skolen, og blogginnlegg.Etter litt roting her og der finner jeg frem til skolen, som forresten er skikkelig stilig. Utrolig hi-tech, så moderne at den ikke engang har stikkontakter. Vi setter opp utstyret, Kenneth gir meg en innføring i kameraet, og vi er i gang. Det første jeg gjør er selvsagt å ødelegge noe. Kenneth ba meg flytte en lyskaster, og da kan du selv tenke deg hva som skjedde. Så utrolig typisk meg… Uansett, det var bare en pære som gikk. Kenneth beroliget meg med at det er noe som skjer hele tiden, så jeg håper at jeg er tilgitt.I mens Kenneth hentet noen greier tok jeg en titt på noen papirer, og så noe jeg ikke hadde trodd. Jeg kan ikke røpe noe nå, men jeg kan si at det innebar at jeg skulle gjøre litt mer enn å bare filme. Vent til filmen kommer ut, du får se da.Alt i alt var det en fin, men slitsom dag. Vi fikk tatt opp mye bra, og var ferdig presis klokka åtte, akkurat når skolen stenger. Kenneth sykler hjem, og jeg sykler til båten mens jeg gruer meg ved tanken på at jeg må sykle hele veien fra brygga på Nesodden og hjem.