Overskriften er sakset fra Aftenpostens nettutgave, og alle kan vel si seg enig i at situasjonen er høyt bekymringsverdig, ja, jeg vil nesten ta sjansen på å påstå at den er på grensen til syk. Det syke er selvfølgelig ikke alkoholinntaket, men at Aftenposten mener unge faktisk må ty til alkoholen for å bli syke – betyr det da at de er friske i utgangspunktet? Er jeg, som ung, en del av denne friske og sunne generaliseringen?Det virkelig syke, skal jeg sige deg, er mangelen på respekt for tradisjoner, bukkehorn og gode mellommenneskelige forbindelser.Det har seg tilfeldigvis slik at jeg har relativt nære bånd til en forholdsvis stor industribedrift, og min familie har hatt det over lengre tid. På 60-tallet kunne den gemene hop av de ansatte her glede seg til å få den ukentlige lønnen utbetalt kontant på arbeidsstedet, i hver sin sirlig forseglede konvolutt.Ingen oppfører seg så eksemplarisk som når de får litt penger mellom hendene [1], og i så måte må 60- og 70-tallets industriarbeidere virkelig være i særklasse. Det fantes kun én hindring som lå i veien for disse edle aktivitetene, deres koner. De hadde for vane å vente utenfor inngangen når lønningene kom, for å sikre seg sin del. Griske megger. Vel, uansett, tilbake til vår kjære arbeider. Efter at han gjennom lange uker har strevet, får han nå endelig sin betaling, i faste og gode former. Her skal det feires! Full fart, inn i en drosje (slikt har man råd til når man har fått lønn, må vite!), inn til nærmeste kneipe. Tre øl innabords, noe som kan ligne på en middag går kjapt ned, og en fire-fem øl til blir kjapt prosessert.Nu er det klart vår gode helt ikke lengre kan slappe av, her skal det feires med stil – intet skal bli spart på! Det bærer ut i gaten, rundt hjørnet og ned en bakke. Her møter han sine kolleger [2], her må det et realt slagsmål til for å få fart på sakene! Vi har tross alt å gjøre med en oppvakt kar, så han tok med seg en stol fra kroen tidligere, og kaster denne av all sin kraft inn i bakhodet til en arbeidskamerat.Dette går selvfølgelig ikke helt upåaktet hen, og det går ikke lenge før stolene og knyttnevene flyr fort frem og tilbake der våre arbeidere står, nederst på torvet, stup fulle, med nok av penger og mat, stort mer kan man ikke ønske seg! Én blir sendt på sykehus, han kom visst i skade for å få knekt en arm, en annen får en liten hjernerystelse, men det er ikke noe man hadde for vane å bry seg noe videre med, så han farter av gårde for å få i seg noe mer alkohol, uten at vi ser noe mer til ham før han to måneder senere dukker opp i en avfallscontainer, uten klær, med strupen skåret over.Men, nå, min kjære leser, er vår alles helt i et ypperlig humør. Han har drukket øl, han har spist, han har fått penger og han har banket opp alle sine kamerater. Kan det virkelig bli bedre nå? Klart! Inn i en drosje, og det bærer hjemover i en fykende fart. Innimellom noen små smug finner han fort frem til leiligheten, kaver seg inn, og jubler over at han nå har brukt opp alle familiens husholdningspenger for denne lønningsperioden. Konen akker seg litt bekymret, gjemmer seg i et hjørne og lurer på hva de skal ta seg til nå, men fortvil ikke, vår mann har en løsning på alt.Lampen over kjøkkenbordet rives raskt ned og kastes mot hjørnet konen har krøpet seg sammen i. Tydeligvis har ikke kvinnfolkfeet vett til å høre, så en kjøkkenstol og stekepanne følger raskt etter. Et par slag skulle ordne det meste, med et lett spark i magen er det i alle fall løst.Nå har vår mann gjort alt hva kunne forventes av han, det er slettes ingen spøk å skulle opprettholde slike tradisjoner, det er slikt som tar hardt på en stakkars industriarbeider. Du verden, som jeg, din ydmyke forfatter, er stolt av å være mann – vi har slike fine tradisjoner og edle idealer å bygge på – familie, arbeid og kameratskap, hvem kan vel ikke unngå å føle forventningspresset?1: Noe jeg for øvrig vil påstå jeg er et ypperlig eksempel på.2: Det vil si, kun de som klarte å slippe unna de grusomme konenes ville klør.