Jeg kunne se de hengslete skikkelsene med sine grå hår, dyttende rundt på sine støttehjul, fra gjennom vinduet der jeg stod og psyket meg opp i regnet.

Dette var ikke lenger et koselig hjem for gamle mennesker, slik jeg hadde tenkt før. Nå som hun var borte var det noe upersonlig og sterilt ved det. En praktisk oppbevaringsboks med blankpolerte gulv og lukten av medisiner.

Jeg kunne fornemme lukten før slusedøren brakte meg inn. Trengte ikke å slå av noen prat som før,for jeg er ikke noens hyggelige barnebarn lenger. Nå er jeg kun en åtseleter på vei til en oppbevaringsboks for å finne gjenstander som betyr noe for meg.