I dag har jeg brukt mye tid på å søke opp bøker. Først søkte jeg etter engelsk litteratur. Først hos Norsk Lyd- og Blindeskriftsbibliotek, men de hadde ingen bøker produsert i punkt etter 2004. Deretter skrev jeg en e-post til biblioteket i England, og venter på svar. Krysser fingrene for at jeg kan få kjøpe en bok. Hvis jeg får, vil jeg låne boken «When rabbit howls» av Truddi Chase. Jeg har lest boken på norsk to eller tre ganger og synes den er bra. Jeg kom på Tal- och Punktskriftbiblioteket (TPBr i Sverige. Der fant jeg to titler som jeg spurte om jeg kunne få kjøpe. Da skulle jeg ha nok engelsk litteratur for en god stund. Jeg vil lese i punktskrift, for jeg er rett og slett ikke flink nok til å oppfatte nyansene i språket og hører ofte feil. Jeg utvider stadig ordforrådet mitt. Alle glosene skriver jeg over i punktskrift på papir og samler de i en perm. I læreboken «Stears 6», gjennomgår det ett gramatikkemne pr. kapittel og disse skriver jeg av og utbedrer etter hvert som jeg får mer kunnskap. Ja, jeg kan vel ikke si annet enn at jeg synes det er litt gøy å studere for meg selv. Da har jeg ingen prestasjonskrav til andre enn meg selv.

Er jeg bitter? Ja, kanskje litt. Og litt er mye for meg. Jeg er bitter på de lærerne som tok assistenten min ut av engelsktimene. Jeg fikk ikke fulgt ordentlig med og begynte raskt å henge etter. På ungdomsskolen var forskjellen på meg og mine medelever så stor at «skaden» var ugjenopprettelig. Jeg husker i 1. klasse på VGS, var en synspedagog på skolen for å observere hvordan jeg klarte meg som blind elev. Jeg måtte lese en engelsk tekst og oversette den. Jeg husker svært godt at jeg ikke visste hva «have to» betød. Spesialpedagogen skrev i rapporten sin om meg at engelskkunskapene mine var svake. Jeg skammet meg. I dag vet jeg at jeg ikke har grunn til å skamme meg. Det var ikke min skyld at jeg var dårlig i engelsk. Det var ikke jeg som ikke gjorde leksene mine. Jeg forsøkte så godt jeg kunne og folk ble oppgitt over meg når ordforrådet mitt var så lite.