Jeg har fått altfor god tid. Det begynte med at jeg gikk til personallederen og sa at jeg ville slutte. Når, spurte hun. Straks, svarte jeg, og hun så på meg med et tomt blikk. Kanskje vantro. Men jeg har kanskje to måneders oppsigelse, la jeg til. Og hun sa det var tre.
Jeg tror ikke at det betydde noe, men sa at jeg kunne slutte i januar. Noe hadde gjort at det ikke var nøye å slutte på dagen, kanskje ikke i det hele tatt. Men loddet var kastet, bordet fanget, og strengt tatt var det en gjennomtenkt beslutning.
Den hadde modnet seg fra en dag i høst da jeg følte en motbydelig ulyst ved tanken på å gå jobb. Dette trenger du ikke gjøre, tenkte jeg med meg selv, du kan bare slutte, gå av med full pensjon. Og tanken bare satte seg. Om morgenen på vei til jobb tenkte jeg at dette trengte jeg ikke gjøre. Jeg visste at jeg var inne i den prosessen som skulle føre meg ut av arbeidslivet. Jeg var helt klar til å gå fra noe.
På den andre siden, når man går fra noe, går man til noe annet. Hva skulle jeg gå til?
Til de andre pensjonistene? De som alle sa at de aldri hadde hatt så mye å gjøre som etter at de gikk av med pensjon. Jeg trodde dem ikke, gjør fortsatt ikke det. Og det er langt fra at jeg identifiserer meg med dem, seniorene. Joda, jeg er blant dem nå, men jeg føler meg ikke slik. Kanskje gjør ikke de heller det, de glir bare inn i en rolle og blir til forveksling like hverandre.
Nå sitter jeg her i Finnepåland, hva skal jeg vel nå finne på? Jeg ville bort fra en jobb, men ikke fra miljøet og kollegene på arbeidsplassen. Men jeg har før gått fra en arbeidsplass, og vet at den som slutter, han blir glemt. Han blir en "Kjekt å se deg", men det viser seg at det ikke tar mange ukene eller i høyden månedene før en er utenfor kulturen og fellesskapet på arbeidsplassen. På sett og vis er det det samme som død i en forstand.
Hva nå?
Det kan bli et tema for meg i fortsettelsen på denne bloggen. Så får vi se om jeg passer inn i bloggkonseptet.
5 kommentarer
Anbefalte kommentarer