Nå har jeg nettopp mista tre venner. Rettere sagt, mista en bestevenn som jeg har hatt siden ca. 1997. Og dama hans som ble venninna mi. Og en kamerat av bestekameraten. Sistnevnte ble aldri min venn, men hadde han på Facebook. Alle tre nevte har jeg nettopp sletta fra Facebook. Jeg er ikke på Nettby, men hadde nok sletta de derfra også. Jeg får se litt hva jeg skal gjøre med MSN. Sletter de meg, så forblir de offline i all evighet. Så jeg får se litt etter om de har gjort det. Har de det, så sletter jeg de. Ingen vits i å ha offline-venner heller.

Grunnen er visstnok at jeg ikke holder avtaler, og "det er ikke noe vits for oss å holde kontakten. Slett oss fra alt der hvor du har nevnt meg eller dama mi" var beskjeden jeg fikk.

Jeg er den jeg er, og jeg kommer ikke til å bedre meg i å holde avtaler. Klarer jeg det, så er det på kort sikt, før jeg går inn i uvanene igjen. Det dreier seg om å ikke komme på tida, gjerne minst 30 min for sent, gjerne en time. Skal jeg se det fra den andre sida, så skjønner jeg jo at det er irriterende.

Så nå må jeg gå over VG-bloggen som jeg ikke har besøkt på tre år og se igjennom twitter-meldingene mine.

Edit:

Nå som vi har passert nyttår, så har vi samtidig passert et punkt. Jeg er ikke lenger en venn av de (jeg har innsett det), og er ikke lenger venn av meg.

Jeg har alltid (eneste jeg kommer på er år 2000 som er unntaket) vært sammen med x-bestekameraten min på nyttårsaftener og hatt gode fester. De fem siste åra med x-bestekameraten og dama hans. Dessverre, for et par år siden, så døde mora til bestekameraten min (jeg kommer ikke til å sette x foran utover innlegget), og den dagen ble til tårer og tristhet istedenfor. Jeg venta hele nyttårsaftenen på en telefonsamtale fra kameraten min, eller kanskje en liten sms. Men ingenting. Nå som jeg ikke lenger kommer til å ta del med ham den dagen, så er det for meg et endelig punktum på at vennskapet er endelig (som i bestemt form) over.

Vennskapet ble avslutta med krangel (jeg vil ikke kalle det så hardt, men uttrykket jeg er på jakt etter er hardere enn uenighet) om penger. Skyldte han meg 4000 kr eller gjorde han det ikke? Han mener på det at jeg på et tidspunkt hadde sagt "bare glem det", og det kan jeg ha gjort, hvis jeg sa det i fylla. Men jeg kan ikke huske å ha sagt det.

Så var det et annet beløp han kom med, omtrentlig halvparten, som han mente han kunne skylde meg, og min siste sms-melding til han var om hvordan han kom fram til det beløpet. Siden har jeg ikke hørt noe fra han. Hans tidligere trussel om "det er best at vi ikke er venner mer" få måneder i forveien tredde i kraft, og det var da jeg fikk klar beskjed om å slette alle spor.

Så i dag så sletta jeg mine siste kontakter på MSN som går ett ledd utifra han. Dvs at mine statusoppdateringer der ikke kan leses av hans venner som videreformidles til han. Og det vet jeg har skjedd, ikke over MSN, men over RealID (WoW).

Men det er psykologisk sak jeg er usikker på. Jeg får ikke bestemt meg helt, tankene er uklar på det området. (Kanskje det hjelper å skrive de ned?)

Saken er at han har valgt å ikke være vennen min lengre. Det er han som har tatt et aktivt valg.

For lenge siden, et par år kanskje, så var vennskapet litt på hell. Jeg husker ikke hva og hvordan, men kanskje spørsmålet om "hvorfor er vi venner?" (med tanke på felles interesser) og "hva ser venner i hverandre" (det ble aldri sagt, men kanskje ment sånn) med tanke på kvaliteter. Og det som kom opp, var en slags liste fra kameraten min, og punktlighet sto veldig høyt.

Jeg mener at vennskap ikke burde avgjøres av hvor punktlig man er!

For å si det sånn, hvis jeg alltid er upunktlig, og han alltid forventer punktlighet, så bør det "innføres" et kompromiss!

Jeg har kanskje en venninne. En såpass venninne at hun ber meg på fest hos henne. Forrige gangen vi skulle møtes, ved at hun henter meg (hun har bil, bor et stykke unna, og jeg har ikke bil), så avtaltes vi et tidspunkt om når hun kunne møte meg. Dette tidspunktet drøyde og drøyde, og jeg som har et snev av sosial angst ble litt (ikke mye) urollig av dette, så enten satte jeg meg foran PCen og hørte på god musikk, eller så la jeg meg nedpå for å hvile. Hvis hun er sent ute, så er det opp til meg å gjøre det beste ut av det, er min tankegang. Så sendte hun meg en sms om at hun var på vei. (Av og til ringer hun, noe som jeg synes er helt greit det også.)

Men hun var sent ute, og jeg hadde ikke noe imot det.

Denne gangen, var vel i denne uka, så var hun tidligere enn antatt. Jeg var på butikken for å kjøpe og var på vei hjem og hun kjørte forbi meg. Jeg hadde ikke mobilen på, som var min feil. Hun kjørte meg hjem, jeg sa "la meg få et par minutter" og brukte nesten 20 minutter på å plukke ut en genser - og jeg er gutt. Ingen sure miner.

De to siste gangene, som jeg har fortalt om her, så har hun begynt samtalen med "når ønsker du at jeg skal hente deg", og jeg svarer 17-18-tida er fint, og det er fint for henne også. Forrige gang var det nærmere 20, denne gangen litt over 17. Og jeg digger det!