Hei!

Nå har det seg nå sånn at jeg har forelsket meg noe så innmari i en gutt som er et år yngre enn meg.

Jeg har tidligere vært forelsket i han også. Har vært forelsket i et år og 5 måneder og begynner å bli litt slitsomt. Jeg har ikke fortalt han dette, fordi jeg faktisk er relativt nygift. Mannen min vet om dette. Jeg vet snart ikke hva jeg skal gjøre. Blir så tent bare av å tenke på han og samtalene vi har hatt gjør at jeg føler meg vel.

Jeg hadde ikke sett han på circa 5 år, når jeg så traff han igjen. Jeg visste med en gang jeg så han at det måtte være han. Jeg hadde da sommerjobb hjemme på en bossplass der jeg stod på bil (altså lempet søppel inn i bilen og kjørte det inn) eller sorterte søppel som kom på sorteringsbandet.

I begynnelsen kunne jeg greit holde avstand, fordi vi aldri var på samme bil og ikke så ofte på sorteringsbandet sammen. Plutselig en varm sommerdag der jeg hadde vært på bil nesten en hel uke sammen med ei som jeg kan kalle bekjent, ble jeg satt opp sammen med han.

Jeg kjente at jeg fikk litt panikk, og visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg snublet nesten opp den lille trappen inn i bilen, og følte meg veldig klønete.Vi snakket ikke sammen før en liten stund etterpå, og da på hans intiativ. Iallefall så snakket vi mye. Det var varmt, så jeg hadde på meg en inntilsittende tynn genser siden jeg var solbrent fra dagen før. Jeg kommenterte hvor brun han var og han virket faktisk litt smigret. Vi snakket om alt og ingenting og kommenterte ting på veien å sånt. Det var utrulig hyggelig. Når vi hadde pause så snakket han til meg med en sånn litt søt stemme. Spurte om jeg ikke skulle ha litt mat og drikke og sånt. Men jeg var verken tørst eller sulten.

Dagen gikk og vi skulle snart hjem. Han så plutselig på meg og så sa han bare: Brett opp! Jeg trodde jeg hørte feil og sa bare hæ? Han sa det enda engang og jeg gjentok hæ? Så sa han høyt og tydelig: Ja men så brett opp da! JEg kjente at det tente meg vanvittig. Jeg brettet opp armene siden jeg tolket det som han ville se hvor solbrent jeg var eller noe sånt (dette hadde jeg fortalt han før på dagen at jeg var). Så sa han: ikke verst, slett ikke verst! Mens han stirret på meg! Jeg spurte ikke hva han mente med det, og lurer den dag idag.

Iallefall vi kom oss tilbake og dagen var over. Han spurte om jeg ville sitte på hjem, siden vi bor ikke langt fra hverandre. Jeg takket ja og vi småsnakket om hva vi skulle i helga å sånt. Han spurte om det var meg han hadde sett i avisa i April som var forlovet. Jeg sa ja, og han gratulerte. Så var vi kommet så langt at jeg skulle av. Jeg takket han og sa hade.

Jeg var veldig aktiv i helgen og koste meg veldig. Men tanken på han brente i hjernen min. Jeg kunne ikke få han bort fra hjernen min. Jeg bestemte meg for å ignorere han.

Så var det jobb igjen. Jeg snakket ikke med han før tirsdagen igjen. Da hadde jeg ingen å sitte på med, men det gjorde ingenting for skulle ta bussen. Jeg såg at han satt i bilen, men gikk ned bakken mot bussen. Han begynte å kjøre å stoppet foran meg. Han smilte til meg og spurte om jeg ikke ville sitte på. Jeg forsøkte å vri meg unna med at jeg kunne ta bussen og at han ikke trengte å kjøre meg. Han sa at det ikke var noe problem og at jeg skulle sette meg inn. Jeg lot meg overtale og satt på meg han hjem. Han spurte meg om helgen og husket hva jeg hadde gjort å sånt. Så var vi der jeg skulle av igjen. Jeg stirret på han og han så på meg og satt opp et rart smil. Jeg gikk ut av bilen og opp bakken, men snudde meg for å se om han hadde kjørt.

Dagen gikk. Såg han på jobb, men snakket med alle andre og koste meg med det. Hver gang han var i nærheten kjente jeg at jeg ble skikkelig våt. Jeg tror jeg av og til kjente blikket hans på meg, men kan også ha innbilt meg det. Han sendte stadig vekk ting i min retning. Når jeg så fant en bok å lese i i søppla, så syntes jeg å føle at noen stirret på meg. Å når jeg brøt ut i sang (hadde musikk mens vi jobbet som vi hørte på), virket det som han vendte oppmerksomheten sin mot meg.

Jeg hadde nok av tilbud om å sitte på med folk hjem og benyttet meg av de. Så satt ikke på med han noe mer. Jeg tok bussen sammen med en annen gutt av og til og såg han kjøre forbi, men da stoppet han ikke. Mulig fordi jeg var i en dyp samtale med han andre, men vet ikke noe om dette.

Han sluttet en uke før meg i sommerjobben, og skulle på ferie så da var det hele over. Vet ikke hva han tenkte om meg, og får nok aldri vite det. Har sendt noen meldinger til han og han har svart, men ikke noe mer. Jeg studerer i Trondheim og han i Bergen, og sånn er det. Dessuten har jeg jo mann og han fortjener kun det beste.

Men lurer på hva han tenker, hva han gjør og om han noen gang tenker på meg eller har vært interessert i meg. Han fortalte meg også eksakt hvor han bodde (men dette betyr vel kanskje ikke noe).

Uansett jeg er så forelsket, og klarer ikke å komme over han!! Vil mye heller være forelsket i mannen min!