Dette er konstruktiv kritikk, må ikke tolkes som et angrep.

Kanskje du skal la være å søke på jobber du tydelig ikke har så mye kunnskap om? Du har sier til saksbehandler at du ikke bruker "outlook eposten" din, og at all kommunikasjon skal gå gjennom "MSN eposten" din.

Outlook er en klient. Ikke en epostadresse. MSN er en samlingstjeneste som inneholder nyheter, IM, nyhetsgrupper, og epost-tjenester. Er det MSN Mail du tenker på? Eller Live Messenger? eller Xbox Live Messenger? Hadde jeg vært arbeidsgiver, og trengte hjelp i IT-avdelingen, så ville jeg aldri ansatt en person som ikke har grunnleggende forståelse for IKT.

Det er jo også din egen feil at du ikke har opplyst om at den ene epostadressa ikke lenger er i bruk og at all epost til den ikke vil bli lest.

Jeg finner innlegget ditt her på diskusjon.no rotete, siden det er lite til ingen kronologisk rekkefølge på hendelseshenvisningene dine.

Når det gjelder møtene du har hatt med NAV og "OPT" (som jeg aldri har hørt om), så har du begått en utrolig grov tabbe. Man går aldri alene til møter hos NAV når saksbehandlere behandler deg dårlig. Du har rett til å ha en ledsager tilstede på møtene. Samme hvem det er, så lenge personen er der.

"Greit" skrives forøvrig med en t.

PS: Jeg har nå levd på NAV og sosialsatser siden 2002, så jeg vet hva du går igjennom. Jeg har selv mistet bolig og tilgang til mat pga saksbehandlere som ikke takler jobben sin pga manglende hjernemasse.

Du kan jo gjøre som meg, søk på støtte til førerkort klasse B, da vil du garantert få tilbud om Datakort-kurs. Etter endt kurs, søk på videre kurs på neste nivå av kortet, og få tilbud om førerkort klasse B.

Du kan jo gjøre som meg, søk på støtte til førerkort klasse B, da vil du garantert få tilbud om Datakort-kurs. Etter endt kurs, søk på videre kurs på neste nivå av kortet, og få tilbud om førerkort klasse B.

Hehehe :DDD

Dette er konstruktiv kritikk, må ikke tolkes som et angrep.

 

Kanskje du skal la være å søke på jobber du tydelig ikke har så mye kunnskap om? Du har sier til saksbehandler at du ikke bruker "outlook eposten" din, og at all kommunikasjon skal gå gjennom "MSN eposten" din.

Outlook er en klient. Ikke en epostadresse. MSN er en samlingstjeneste som inneholder nyheter, IM, nyhetsgrupper, og epost-tjenester. Er det MSN Mail du tenker på? Eller Live Messenger? eller Xbox Live Messenger? Hadde jeg vært arbeidsgiver, og trengte hjelp i IT-avdelingen, så ville jeg aldri ansatt en person som ikke har grunnleggende forståelse for IKT.

Det er jo også din egen feil at du ikke har opplyst om at den ene epostadressa ikke lenger er i bruk og at all epost til den ikke vil bli lest.

 

Jeg finner innlegget ditt her på diskusjon.no rotete, siden det er lite til ingen kronologisk rekkefølge på hendelseshenvisningene dine.

 

Når det gjelder møtene du har hatt med NAV og "OPT" (som jeg aldri har hørt om), så har du begått en utrolig grov tabbe. Man går aldri alene til møter hos NAV når saksbehandlere behandler deg dårlig. Du har rett til å ha en ledsager tilstede på møtene. Samme hvem det er, så lenge personen er der.

 

"Greit" skrives forøvrig med en t.

 

PS: Jeg har nå levd på NAV og sosialsatser siden 2002, så jeg vet hva du går igjennom. Jeg har selv mistet bolig og tilgang til mat pga saksbehandlere som ikke takler jobben sin pga manglende hjernemasse.

Du har rett, jeg skulle aldri ha gått alene, men det som mer enn nok veier opp for dette, er at jeg hadde med meg båndopptaker! Du kan lese mine innlegg i kronologisk rekkefølge i linker jeg har lagt til hele saken i blogg; http://overgrepfranav.blogspot.com/

Du sier i innleggene dine at du ikke får tak i artikkelen "Presset til taushet."

Værsegod:

Presset til taushet

 

 

Av Camilla Glad Mitic`, 01.11.08

 

Etter en konkret sak knyttet til et gjelds offer var Arendals Tidende til stede under et møte i NAV. I ettertid prøvde NAVsjefen, pressesjefen i NAV Aust-Agder og rådmannen i Arendal kommune å stoppe artikkelen, som var planlagt trykket i denne ukens tirsdagsutgave. Vi nektet.

 

HEVDER HAN BLE PRESSET: Tekstmelding sendt til journalisten rett før trykking, han hevder han har blitt presset av to kommunale sykepleiere til å sende sms-melding.

 

(Under følger all tekst publisert i vår

papirutgave lørdag 1.november 2008)

 

Ifølge vårt vitne ble han da innkalt til rådhuset, der han ble møtt av to psykiatriske sykepleiere som han hevder presset ham til å stoppe artikkelen. De skal også, ifølge vitnet, ha vurdert innleggelse og sagt han var manisk. I tillegg skal de ha sagt at hans vitnesbyrd i avisen ville skade hans sak. Enhetsleder i kommunen støtter de to psykiatriske sykepleierne, men sier: – Hvis klienten har en annen oppfatning av hva som har skjedd i dette møtet, er det hans opplevelse, men det har ikke vært meningen. Formålet for innkallelsen til møtet var at de skulle diskutere hans situasjon og be ham tenke seg om i forhold til artikkelen, sier hun. En annen psykiatrisk sykepleier med spesialkompetanse vurderte

vårt vitne tirsdag morgen. Hun sier at han slettes ikke var manisk, og at

det da ikke var aktuelt med innleggelse.

Les også:

Hvordan namsmannen i Arendal beskriver gjeldsrådgivningstjenesten ved NAV: – Vi, som får søknadene i fanget, skal ha en tre måneders garanti for svar. Nå kan ventetiden bli opptil ett år, sier namsmann Jan Sverre Krogstad. NAV Arendal har, ifølge NAV-sjefen, ikke hatt spisskompetanse på gjeldsrådgivning siden oktober 2007.

Onsdagen etter artikkelen ble stoppet, lyste NAV ut stillingen som gjeldsrådgiver på sine nettsider. – Jeg kan ikke forstå at kommunen ikke prioriterer dette. Når gjeldsofre ikke får hjelp havner de

på sosialen - det tapper midler fra kommunen. De er pålagt å hjelpe og jeg har etterlyst en gjeldsrådgiver i lang tid, men ingenting blir gjort sier Krogstad.

Les også

historien til mennesker som føler seg dårlig behandlet av NAV-systemet, og følg vårt vitne dag for dag gjennom uken.

 

Presset til taushet

 

I forbindelse med en konkret sak knyttet til et gjeldsoffer ble Arendals Tidendes journalist innkalt til møte på NAV der kildens økonomiske situasjon skulle diskuteres. Innkallingen ble levert i konvolutt, merket journalistens navn i postluka på redaksjonen. I brevet sto det:

”Innkalling til ansvarsgruppemøte torsdag 23. oktober 13.30-15.00 Det er lenge siden siste ansvarsgruppemøte og klienten har ytret behov for et møte. Saker: Gjennomgang av status vedrørende økonomisk situasjon, uføresøknad, kontakt med hjelpeapparatet, hva er viktig videre og evt. ”

Etter samtale hadde vedkommende selv ønsket journalistens tilstedeværelse på møtet, koordinator i kommunen var informert om ønsket til klienten og sa: Du må velge selv. Vår kilde sier han også ringte en av saksbehandlerne

på NAV hvor han forklarte at en journalist ville følge ham i møtet. Hun

skal også ha sagt: Det må du bestemme selv.

 

I ettertid blir dette benektet. Det er dermed ord mot ord, for det foreligger selvsagt ingen opptak av denne samtalen. I forrige uke møtte journalisten opp hos NAV sammen med klienten, hun hilste på koordinator, psykiatrisk sykepleier og de to saksbehandlerne fra NAV og presenterte

seg ved fullt navn og hvilken avis hun kom fra til alle parter, noe NAV senere benekter. Fastlegen ankom møtet cirka fem minutter senere. Inne i rommet som var avsatt til møtet, satt journalisten seg på en stol utenfor kretsen, la PC-en ved stolen, kameraet lå i veska, hun bladde opp journalistblokken og begynte å notere. Journalisten stilte også kritiske spørsmål underveis i møtet. Ikke på noe tidspunkt spurte saksbehandlere på NAV om navnet eller stillingen på vedkommende, men ga svar på de kritiske spørsmålene. I ettertid, i foajeen, på vei ut, spurte hun også fastlegen om hun ville bli avbildet med klienten, noe hun ikke ønsket, et ønske som ble respektert. Journalisten tok derimot bilder av klienten utenfor NAV-kontoret og begynte å pløye gjennom vedtektene på jakt etter svar. Det skulle vise seg at problemene allerede var i emning. For leder for NAV Arendal ringte allerede samme dag og etterspurte redaktøren som ikke var til stede. Dagen etter, fredag, møtte han opp på kontoret til redaktør Nils Petter Vigerstøl, der han ba journalisten og redaktøren om å stoppe artikkelen.

Hvorfor, spurte Vigerstøl.

Det viste seg at NAV-lederen mente at de to saksbehandlerne ikke var vitende om journalistens tilstedeværelse i møtet og de ville trekke alle sitater. Han mente avisen brøt med god presseskikk og etiske hensyn hvis vi ikke stoppet artikkelen. Han sa også: ” Vi må beskytte

klienten”. Men klienten ønsket journalisten til stede,

sa Vigerstøl spørrende? – Ja, men alt skal gå gjennom vår presseansvarlig,

svarte lederen. Redaktøren sa på sin side at dette virket urimelig da

journalisten hadde presentert seg ved fullt navn og hvor hun kom fra, faktum at hun hadde notert og intervjuet de to under møtet, i tillegg hadde journalisten bedt dem stave navn, etternavn og stillingsbetegnelse.

Dette stred også mot denne påstanden fra NAV- lederen som holdt fast

på sitt og hevdet at hans ansatte hadde rett og at det var de som snakket sannferdig.

 

Redaktøren mente at saken skulle gå i trykken

likevel, samtidig som han mente dette måtte være en intern sak for NAV dersom de hadde uttalt seg uten at de to saksbehandlerne hadde forsikret seg om hvem som stilte spørsmålene og noterte i det de mente var et lukket møte. Svaret vi fi kk fra lederen var at de trodde journalisten

var en i praksis internt. Men at de senere var kommet i tvil og henvendt seg til ham. Det fi nner redaksjonen urimelig.

 

I ettertid snørte nettet seg ytterligere sammen. Journalisten lettet seg fram, gjennom helgen ble saken tre sider lang. Mandag morgen ble saken oversendt til både NAV-lederen og til de kommunalt tilstedeværende på møtet, samt en tekstmelding til fastlege om tilbud om innsyn i saken fra avisen. De fikk tre timer til å komme med eventuelle anmerkninger før

deadline. Da begynte bråket. Rådmann i kommunen ringer redaksjonen,

han mener begge parter har gjort noe galt og beklager hendelsen, han vil også at vi skal stoppe saken. Vigerstøl mener på sin side at ingen har gjort noe galt, men at den informasjonen som har kommet fram er av offentlig interesse og at i beste fall, det er NAV som har et problem med sine interne rutiner. Han gjentar at journalisten presenterte seg ved fullt navn og hvor hun var fra. Bare minutter før hadde namsmann i Arendal, Jan Sverre Krogstad, bekreftet våre mistanker i forhold til systemets svakheter. Han har etterspurt gjeldsrådgivningstjeneste i lang tid uten at det er foretatt grep (se egen artikkel).

 

Redaktøren svarer rådmannen at saken fortsatt skal trykkes som planlagt. Men det er ikke over.

Mandag ankommer NAV-lederen redaksjonen på nytt, han ville fjerne det han

refererte til som faktiske feil. Når vi etterspurte hvilke feil det var snakk om, svarte NAV-lederen at saksbehandlerne hadde uttalt seg uriktig, altså journalisten hadde sitert korrekt, men saksbehandlerne som

var oppnevnt for klienten hadde forklart seg uriktig.

Betyr det at hvis vi ikke hadde vært i møtet så hadde klienten sittet med feilinformasjon som aldri hadde blitt oppdaget, spør vi, uten å få gode svar. NAVs pressesjef i fylket ringer, hun vil at journalisten skal trekke saken, som nekter. Det gjør også redaktør Vigerstøl som står fast på å trykke artikkelen. Pressesjefen truer og sier: ”Du gjør det ikke, du stopper den artikkelen og du har ikke hatt et

intervju med meg”. Hun sier også at hun selv er tidligere journalist og at vi ikke har rett til å trykke det som kom fram under møtet. Redaktøren bestrider dette og sier han vil ta en selvstendig avgjørelse.

Det hele blir ganske stygt på telefonen. NAV-lederen i Arendal får anledning til å kommentere de ”feil” han mener det er i stykket, han ringer pressesjefen igjen som vil ha følgene sitat på trykk: ”NAV

kan ikke stå inne for det som står i artikkelen”.

Vi skal trykke saken likevel.

Det vi ikke vet er at vårt vitne i saken nå innkalles i all hast til kommunen, uanende om hva som venter ham, går han alene. Så kommer dødsstøtet.

Klienten sender følgende tekstmelding

til journalistens mobil: ”Dere må stoppe artikkelen” (bildet).

Vi ringer klienten tilbake, en psykiatrisk sykepleier tar hans telefon og spør om artikkelen er stoppet, hun vil ikke oppgi navn når journalisten spør, men gir telefonen til klienten. Journalisten sier til klienten at han skal svare kun ja eller nei på følgende spørsmål i telefonen.

– Har du blitt presset til å sende tekstmeldingen?

– Ja, svarer han.

Vi stopper artikkelen, trekker den tilbake fra pressa og venter. En halvtime senere ringer vi vår kilde, han gråter i telefonen, er langt nede.

Har de presset deg, spør vi på ny.

– Jeg følte at jeg var presset til å sende tekstmeldingen, det var helt forferdelig, jeg har sitter 1,5 time og grått, sier han.

Klienten ble kalt inn til rådhuset klokken 13.00, der ble han møtt av to psykiatriske sykepleiere fra kommunen. Han beskriver hele seansen som et langt mareritt.

NAV-lederen sa også under møtet i redaksjonen fredag, at både koordinatorens utspill i møtet, samt psykiatrisk sykepleiers uttalelser skulle trekkes, dette hadde ikke NAV-lederen fra dem selv, men fra

deres kommunale enhetsleder som NAV ringte. De hadde også tatt en telefon til klientens fastlege. NAV-lederen sa til oss: I ettertid mente heller ikke hun det var lurt at journalisten var der.

Møtet med de

to psykiatriske sykepleierne var grusomt, mener vitnet.

Han hevder de har truet med innleggelse i møtet, og at de mente han var på vei til å bli manisk og at således hans vitnesbyrd til oss ikke kan brukes. De sa i følge vårt vitne: Tenk på kona, tenk på familien, dette kan skade saken din i fremtiden.

Hele hans samarbeid ble i følge vitnet dratt i tvil, som sier de ville ha akutteamet til å vurdere ham.

– Jeg er så forvirret og nedtrykt, jeg har aldri følt meg så kjørt og langt nede, sa han til oss rett etter møtet. Han mener også det hadde vært et internt oppvaskmøte i kommunen samme dag. Han sier alle var utrykkelig informert om hans situasjon, også NAV-leder i fylket

skal ha ringt under møtet vårt vitne hadde med de to psykiatriske sykepleierne.

– De slår jernring rundt hverandre, de beskytter seg selv og ofrer gjerne meg i prosessen. Men jeg skal leve sammen med dem og gå min vei videre, sa vårt vitne som er fullstendig ute av seg etter

hendelsen. Han frykter etterspill, og sier at alt han vil er å få orden på livet sitt. – Nå føles det som krig, bare fordi jeg har påpekt svakheter med et system jeg ønsker skal fungere, sier han.

Til slutt var det med et hjertesukk at vi slapp saken mandag. En sak som fikk kommune, fylke og NAV til å koke. Vitne

spør hvorfor de gikk på akkord med egne prinsipper og etiske vurderinger

og hvorfor de tillot seg å belaste en psykiatrisk pasient i dragsuget om

å redde egne interesser. Vi spør hvorfor kunne ikke møtereferatet komme for en dag?

Til tross for det NAV mener er feilinformasjon fra egne saksbehandlere, hadde vel det vært bedre enn å presse en mann til taushet? Og hvorfor var det så viktig å stilne pressens rett til å bringe denne slags skandale ut i offentligheten, og hvor er deres taushetsplikten i forhold til klienten.

– De fikk ikke has på dere og derfor tok de meg, sier vårt vitne i ettertid. – De visste at den eneste som kunne få dere til å stoppe artikkelen var meg (…)

Vår kilde spør i ettertid:

– Hva er det som kan ha samlet mennesker til å få erklært meg muligens syk og dermed kvele mitt desperate ønske om å lufte alle disse problemene jeg har møtt på. De får meg alle til å føle meg bitteliten, jeg trodde de var der for å beskytte meg, sier han.

 

Erklært ikke manisk

 

De to psykiatriske sykepleierne som hadde møtet med vårt vitne i kommunen, mandag, ringte opp til akutteamet og ba de ta kontakt med klienten. Men han hadde allerede avtalt time med en psykiatrisk sykepleier med spesial utdannelse som skulle utrede om han var manisk eller ikke. Onsdag morgen møtte hun i klientens hjem. Vi fikk snakke

med henne og hun sa til oss på telefonen: Han er nå vurdert.

”Etter min oppfatning er hanikke manisk og det er ikke aktuelt med innleggelse”. Når vi spør om hennes oppfatning av de to psykiatriske

sykepleiernes håndtering av saken, ønsker hun ikke å kommentere

dette, da hun ikke var tilstede i møtet dagen før. Klienten er nå vurdert av fagpersonell som ikke manisk. Hun vil nå rapportere inn sin vurdering til kommunen siden de hadde etterspurt dette fra akutteamet.

 

 

Etter at artikkelen ble stoppet mandag, lyste NAV Arendal ut stillingen

som gjeldsrådgiver på sine nettsider onsdag, i tillegg lyste de ut en stilling som økonomisk rådgiver.

 

Namsmannen har tatt opp saken

 

For to dager siden, torsdag, dumper et dokument ned i postkassa til klienten. Nå har namsmannen tatt opp saken til vårt vitne.

 

Bekrefter journalistens tilstedeværelse:

 

Vi får kopi av kommunens koordinators referat fra ansvarsgruppemøtet om møtet ved NAV. Der står det under til stede: Etter klientens ønske var journalist Camilla Glad Mitic` til stede på møtet (…) Dokumentet er datert 24.10.2008, allerede dagen etter møtet.

 

 

Dette har skjedd denne uka:

 

ONSDAG: Etter at redaksjonen har ringt hans fastlege, onsdag, sier det pip pip på mobilen til vårt vitne.

– Har prøvd å ringe. Har snakket med fastlegen, kan du ringe? Hilsen psykiatrisk sykepleier som var på møtet som vårt vitne opplevde som truende, heretter benevnt som xxxxx. Han etterspør hvorfor ikke fastlegen

ringer ham selv.

– ”Hun er i Oslo. Hun ville at jeg skulle videreformidle noen råd. Og så fikk du time mandag morgen, kan du ringe? Hilsen xxxxx.”

– Vårt vitne lurer på hvorfor ikke fastlegen selv ringer.

– Hvis hun har tid til å ringe henne, har hun da tid til å ringe meg, spør han seg selv.

Han synes også det er merkelig at xxxxx og fastlegen har blitt enig om time for ham, uten at de har spurt ham først. Tirsdag morgen ble han vurdert av en spesialisert psykiatrisk sykepleier fra akutteamet på sykehuset, hennes vurdering var at han ikke var manisk og at det ikke var snakk om innleggelse. (se sak).

(Under møtet i kommunen mandag ringte de to ifølge vitnet

akutteamet og prøvde å få tak i noen, men lyktes ikke. De bestilte time ved et annet legesenter i byen kvart over ni neste morgen. Men vårt vitne gikk ikke på denne timen, han ringte selv opp til akutteamet og ordnet en time. I mellomtiden hadde også psykiatrisk sykepleier xxxx, ringt opp til akutteamet for å ordne avtale for klienten, uten hans tilsagn tirsdag morgen, noe som blir bekreftet av psykiatrisk sykepleier som er hans behandler ved poliklinikken, på telefonen til oss, samme dag.)

Planen for denne timen hos fastlegen kommende mandag er å foreta nye lithium-prøver, selv om han tok en slik test for 12 dager siden.

Han får en tekstmelding fra psykiatrisk sykepleier som snakker for fastlegen:

Hun sa at du kan møte tidlig og at hun ville at du tok lithium-prøve. Hun lurte også på om du hadde Vallergan og Abilify eller om du trenger nye, hilsen xxxxx.

Vårt vitne synes denne meldingen er rar, for han sluttet med Abilify, som for øvrig er et antipsykotisk middel, i august, og det vet ifølge vitnet fastlegen godt om.

På møtet i NAV sa fastlegen ifølge vitnet at lithiuminnholdet hans var bra, da hun nettopp hadde fått tilbake resultatet på prøven, tatt for 12 dager tidligere på sykehuset.

Hvor ofte er det du vanligvis måler lithiuminnholdet ditt, spør vi?

En gang hver annen måned, svarer han.

Er dette hyppigere enn vanlig prosedyre?

– Ja, veldig, svarer han.

xxxx sender en ny tekstmelding som talerør for fastlegen: Det er viktig å få sove om natten og at det er bedre å ta litt medisin for å ikke bli dårlig når det er så mye stress og press. Hun har gitt beskjed til legekontoret om at de kan ordne med medisiner dersom du trenger det. Og dette er godt ment, husk at vi bare vil at du skal ha det bra. Jeg er lei for det dersom det at vi bryr oss øker stresset for deg. Hilsen xxxxx.

Fra ditt synspunkt, føler du at du trenger medisiner spør vi?

– Nei, svarer han og nå har jo en kompetant person erklært at jeg ikke er manisk.

– Jeg synes det er forferdelig at en av de psykiatriske sykepleierne

som var på møtet der jeg følte meg så presset at jeg gråt, og fikk meg til å trekke artikkelen,

fortsetter å involvere seg i min sak.

– Etter at jeg ga meg den mandagen, så ble hun mild igjen. Hva er dette med stress og press? – Det er jo de som gjør at jeg føler det slik ved å ringe hele tiden,

sier han.

11.44 fredag: Vi ringer den ene psykiatriske sykepleieren som vårt vitne hevder var i møtet hvor han følte seg presset. Hun tar ikke telefonen, vi legger igjen en melding på telefonsvareren

der vi sier vi ønsker en kommentar knyttet til saken, vi legger igjen mobilnummer og direktenummer, navn og stilling.

11.50 fredag: Så ringer vi den andre psykiatriske sykepleieren som vårt vitne mente presset ham i møtet. Hun tar telefonen. Vi spør:

Klienten som sier han møtte deg og en annen psykiatrisk sykepleier

i kommunen, mandag, sier han følte seg presset av dere til å trekke artikkelen, har du en kommentar til dette?

– Nei, dette vil jeg ikke gi en uttalelse på nå, du må henvende deg til min enhetsleder, svarer hun.

Kan du bekrefte eller avkrefte om du i samtale med fastlege har kalt inn klienten til et møte på hennes kontor førstkommende mandag, uten å spørre om han ønsker dette?

– Jeg vil ikke kommentere noe relatert til saken, svarer hun igjen.

Vi minner henne på at hun nå har fått tilsvarsrett og en mulighet

for å kommentere hendelsen. Hun avstår og henviser igjen til enhetsleder.

Vi legger på og ringer enhetsleder i kommunen, kommunens servicesenter sier at hun er i møte til 14.30, vi får hennes mobilnummer og sender følgende tekstmelding 12.05:

– Vi ønsker en kommentar fra deg angående en klient som følte seg presset til å stoppe en artikkel fra avisen og en kommentar på bakgrunn og hvordan du tolker framgangsmåten til de to psykiatriske

sykepleierne i dette møtet? En melding som blir signert med journalistens navn og fra hvilken avis hun tilhører. Rett etter samtalen avsluttes med den psykiatriske sykepleieren som ikke ønsker å kommentere saken, tikker det inn en tekstmelding til vårt vitne signert vedkommende

sykepleier xxxxx.

– Det er tydelig noen misforståelser mellom oss, kan du ta kontakt med meg?

13.00 fredag: Enhetsleder i kommunen ringer på bakgrunn av tekstmeldingen hvor vi forespør en kommentar.

Lederen har fått en orientering om møtet i etterkant, men var ikke til stede. Det var den ene psykiatriske sykepleieren som innkalte til møtet.

– Jeg stiller meg bak de to psykiatriske sykepleierne og hvordan de håndterte denne saken, svarer hun.

– Hvis klienten har en annen oppfatning av hva som har skjedd i dette møtet, er det hans opplevelse.

Men det har ikke vært meningen,

sier hun og legger til:

– Hvis han ønsker å få dette på trykk, er det han som bestemmer

det.

Hvorfor ble han innkalt til møtet?

– De skulle diskutere hans situasjon og be han tenke seg om i forhold til artikkelen, svarer hun og legger til.

– Jeg kjenner ikke detaljene og ønsker derfor ikke å uttale meg mer inngående.

Hun sier vi kan ringe rådmannen i kommunen som hun vet har vært inne i bildet i saken.

– Ja, hvorfor er han det, spør vi og fortsetter: Han ønsket å stoppe artikkelen hos oss?

– Ja, men det var kanskje på sin plass det, svarer hun.

Vi ringer Stavanger Universitetssykehus

og får tak i en overlege på psykiatrisk avdeling. Vi spør, på generelt grunnlag, om det er noen grunn for at en fastlege skal måle lithiumverdiene på en pasient, når de siste prøvene ble tatt for 12 dager siden, hun svarer.

– Dette er ikke vanlig kutyme, men det kan forekomme hvis man for eksempel er bekymret for pasientens fysiske helse, sier hun.

- Dokumenterte hendelser slutter 15.30 fredag, dokumentet sendes i trykken.

 

- Redaksjonen besitter kopi av tekstmeldingene som er referert i teksten og har fått tilsagn av klienten til å bruke disse. - Det er ikke foretatt end- ringer i tekst på tekstmel- dingene, men navnet på fast- lege og psykiatrisk syke- pleier har blitt byttet til henholdsvis ved tittel, xxxxx og betegnelsen - ”hun”.

 

Statistikk over årlig antall

åpnede gjeldsforhandlinger

siden loven trådte i kraft:

1993: 1 101

1994: 2 076

1995: 2 375

1996: 2 649

1997: 2 823

1998: 2 171

1999: 1 729

2000: 1 747

2001: 1 594

2002: 1 639

2003: 1 995

2004: 2 559

2005: 2 671

2006: 2 138

2007: 2 087

(kilde: Brønnøysundregistrene)

 

SAMARBEID I VESTAGDER OG ROGALAND

Regionsekretær i Mental Helse for Rogaland / Aust-Agder /

Vest-Agder, Torill K. H. Horpestad, sier til Arendals Tidende at Vest Agder og Rogaland har en brukerorganisasjon som møter NAV med sine innspill. Aust- Agder har ikke en slik gruppe per dags dato etter det Horpestad vet om, men hun håper den kommer. Når vi spør om hvilke erfaringer denne gruppa fra Vest-Agder har gjort seg svarer hun:

– Vi har en god kommunikasjon og vi blir hørt. Det vil ta en stund for NAV å endre kultur i egen organisasjon, men Stortingsmeldingen

som legger samhandling til grunn har de tatt alvorlig.

– Jeg sier ikke at alle våre brukere er fornøyd med tilbudet til

NAV, men vi er i dialog og vi blir lyttet til, sier Horpestad.

 

Ytringsfriheten bestemmer

 

Vi spurte pasientombudet i Aust-Agder, Anne Lise Farstad, om hvordan pasienter som mener de har vært utsatt for press fra psykiatriske sykepleiere i kommunen burde gå fram?

Hun ønsker ikke å uttale seg om den konkrete saken, men sier generelt

at alle mennesker har krav på å si hva de vil med ytringsfriheten

i ryggen, og at det ikke er lov å presse pasienter til taushet uansett hvilken lidelse de har. Hun sier at en eventuell klage må sendes Fylkeslegen i Aust-Agder, for pasientombudets mandat gjelder kun for spesialisthelsetjenesten.

 

- Vi må kreve full åpenhet

 

Freddy de Ruiter, Ap, sier han gjennom en årrekke har fått henvendelser fra mennesker som hevder at de har blitt trua av folk i offentlige lederstillinger i Aust-Agder som indirekte eller direkte misbruker makten sin på en måte som oppleves som truende.

 

- Det skal være fullstendig åpenhet. Maktmisbruk og trusler bør få konsekvenser. Hvis det er noen som helst mistanke

om tvang eller skjulte beviser, bør dette granskes og også politianmeldes, sier de Ruiter.

 

Ytringsfrihet

Han mener det skal utrolig mye til for å stoppe en artikkel fra pressen.

– Vi må være systematiske og bidra til å bedre systemet.

Et system som skal være til hjelp for personer, det skal ikke være slik at man føler seg motarbeidet, sier han.

De Ruiter mener personer som motarbeider ytringsfriheten bør finne seg noe annet å gjøre.

– Gjennom mange år har jeg fått henvendelser av mennesker som hevder at folk i offentlige lederstillinger i Aust-Agder indirekte eller direkte misbruker makten sin på en måte som oppleves som truende, sier stortingsrepresentanten hardt.

 

Ukultur

Han mener Aust-Agder preges av en ukultur, men det er ikke det eneste fylket, påpeker de Ruiter. Generelt tror han det offentlige har en lang vei å gå.

– Få kjenner til aktuelt lovverk. Alle skal ha en mulighet til å påpeke feil og mangler ved et system, rett til å si ifra. Hvis man får saken inn i rettsapparatet står menneskets rettssikkerhet meget sterkt hvis de har opplevd en hendelse der de føler de har blitt truet til taushet. Derfor er det viktig at så mange som mulig sier ifra, mener han.

– Jeg har tro på ytringsfriheten. Vi trenger et bedret system. Ledere

må tørre å være åpne, evne og håndtere kritikk og åpne for innsyn, særlig i tilfeller der vedkommende ønsker det selv.

Mange mener politikere ikke skal ha en mening om temaet, men vi må bry oss, tørre å ta standpunkt i saker, også innen forvaltning på statlig, regionalt og lokalt plan. Vi må bry oss, og hvis ledere gjør feil må de være ydmyke, avslutter de Ruiter.

 

 

SAKSBEHANDLER PÅ NAV:

Sånn som du hyler og griner tror jeg du sliter psykisk

 

I dag er hun 43 år, hun har vært midlertidig ufør i fi re år. Hun begynte lærerhøgskolen, gjorde det bra, men de fysiske smertene hun fikk av sykdommen fibromyalgi sendte henne til NAV. Kvinnen hevder at saksbehandleren tordnet løs og prøvde å få henne til å si hun var psykisk syk. Fibromyalgi er ganske hyppig og det er fl est kvinner som er rammet. Noen av plagene ved fibromyalgi er kroniske smerter

i muskler og ledd, konsentrasjonsvansker og søvnvansker. Det er en typisk kvinnesykdom.

 

Freste og kjeftet

– Jeg klarte ikke å fullføre skolen, smertene var forferdelige, sier kvinnen som henvendte seg til NAV for hjelp. Saksbehandleren skal ha sagt: – Om ikke du klarer lærerhøgskolen, finnes det mye annen utdanning du kan ta. – Jeg svarte at det var kroppen min som ikke tålte det, papirene mine var gode. Han var rasende, kjørte fram og tilbake på stolen,

skjelte meg huden full. Du sliter psykisk, det er det som er ditt problem,

hevder kvinnen at han sa. Nei svarte jeg, det er ikke det. Jeg

synes ikke det hadde vært flaut å innrømme hvis jeg hadde hatt

psykiske problemer, men problemene mine var fysiske. Det er

sannheten. men han trodde meg ikke, sier hun.

Når kvinnen begynte å gråte under møtet skal hun ha fått følgende svar fra

saksbehandler:

– Sånn som du hyler og griner tror jeg du sliter psykisk. – Han freste mot meg, det var forferdelig. Han prøvde å psyke meg ut i en time, for han var det som om jeg ikke ville innrømme noe han ønsket jeg skulle ha som lidelse. – Kvinnen hevder at saksbehandler sa; – Det er mye lettere

å få uføretrygd hvis du sier du sliter psykisk.

– Jeg turte aldri å gå ned dit alene igjen, jeg tok med en venninne

i neste møte og jeg nektet å se denne saksbehandleren igjen,

sier hun. – Det skulle ha vært kamera på hvert kontor slik at saksbehandlerne må oppføre seg ordentlig, er kvinnens mening etter denne opplevelsen. – Med overvåking hadde vi som klienter fått trygghet. Det er virkelig på tide at disse menneskene skjønner at de skal være der for vår skyld, ikke for sin egen.

 

Kom seg unna med det

Saksbehandleren skal også ha stillt henne til veggs for hvor

mange saker han hadde å behandle. Kvinnen kommenterer at det var ikke var hennes feil at han ”druknet” i arbeid. Mannen til kvinnen sendte et brev

til lege, saksbehandler på trygdekontoret og til trygdesjefen. 43- åringen er kritisk til behandlingen av saker som foregår.

– Her sitter trygdekontorets leger som aldri har sett eller pratet

med vedkommende, de avgjør søknaden som er veien videre i livet for enkeltmennesket med et pennestrøk. De ser notater, dømmer kanskje og gir ofte et avslag som får enorme konsekvenser for en som er syk. Men kvinnen var heldig, hun hadde et godt støtteapparat og er selv

ressurssterk. Hun henvendte seg til nestleder ved trygdekontoret og forlangte ny saksbehandler, det fikk hun og søknaden fikk positivt utfall.

– Alt jeg vil ha er en god helse, men det tror de ikke på. Det verste

er at han som begikk et overgrep på meg mentalt, ennå sitter på NAV, med mye makt, hevder kvinnen. Jeg har vondt av de som ikke har ressurser. Tenk om jeg hadde vært psykisk syk og møtt på en slik saksbehandler,

det hadde vært meget farlig, legger hun til og sier det er forkastelig at folk kan oppføre seg på denne måten og komme seg unna med det.

 

Ventetid

 

Dokumentet under stammer fra 2004.

Gjeldsrådgivere satt henvendelser på ”venteliste”. På initiativ fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus ble det nedsatt en prosjektgruppe bestående av rådgivere fra Sørum, Ullensaker, Bærum og Skedsmo som i samarbeid med fylkesmannen skulle undersøke saken. Prosjektet så på bruken av ventelister. Fylkesmannen fikk gjentatte meldinger om ventelister som ikke ble rapportert i forbindelse med fylkesstatistikken, men registrert ”under arbeid”. AKØ-statistikken, fylkets statistikk,

basert på innrapporteringer av saker fra rådgiverne, viste en jevn stigning år for år, men ingen av de 16 kommunene som ble spurt, med et unntak, tilførte økede ressurser i form av stillinger til arbeidsoppgaven.

– Det er derfor å forvente at man på et visst punkt ikke lenger greier å

ta av for pågangen (…), skrives det i dokumentet fra 2004. I tillegg utheves det fra prosjektgruppa:

– Å bli satt på venteliste til tross for at kommunen er pliktig å hjelpe, vil kunne føles som en avvisning. Vi ser også ofte sammenfall av psykiske problemer og gjeldsproblematikk. Behandlere innen psykisk helsevern har uttrykt at de ikke får jobbet med pasienten hvis han ikke får hjelp i forhold til gjeld (…).

 

 

Bruker sykdommen til egen fordel

 

Leder for Mental Helse Arendal, Morten Gård, synes håndteringen av saken til vårt vitne er en skam. Han er meget kritisk til både NAV og kommune i saken til klienten.

 

– Det må være lov å sette spørsmålstegn ved en organisasjon som ikke fungerer for brukeren, hva er det de er så redde for, spør han.Gård har førstehåndsinformasjon om at vårt vitne ikke er den eneste som har møtt et skremmende NAV.

– Det går ikke an å ture frem på denne måten.

Hvis vi stiller kritiske spørsmål til NAV, gir det dem rett til å bryte ned et menneske, spør han igjen og legger til at deres arbeid er å bygge opp personer. Han spør også hvor det er blitt av taushetsplikten mellom kommune og NAV.

– Kan noen bare ringe seg imellom å snakke om en person, fordi han har tatt kontakt med en journalist? De rotter seg sammen, mener Gård som sier de alt for ofte bruker sykdommen til psykisk syke som et skjold til egen fordel.

 

 

Namsmannen etterlyser gjeldsrådgiver

 

Namsmann i Arendal, Jan Sverre Krogstad, sier til avisen at dagens løsning, uten spisskompetanse på gjeldsrådgivning i kommunen rammer de som har gjeld hardt.

 

Fra vi får saken og registrert vedkommende skal det gå tre måneder, dette er frister vi ikke kan imøtekomme per dags dato, sier Krogstad. Han har etterlyst spisskompetanse over lang tid.

– Jeg kan ikke forstå at kommunen ikke prioriterer dette, det som skjer når ventetiden øker er at de som ikke får hjelp til å få kontroll på økonomien, havner på sosialen, det tapper midler fra kommunen, sånn sett ville en gjeldsrådgiver ha spart penger for kommunen, sier han og legger til at når gjeldsofre kommer med bæreposer med regninger, ja da tar det sin tid.

– Vi har mast mange ganger, men det skjer ingenting, avslutter Krogstad.

 

Gjeldsordningsloven

 

Endringer: Barne- og likestillingsdepartementet

(BLD) har bedt om høringsinstansenes syn på forslag til endringer i lov 17. juli 1992 nr. 99 om frivillig og tvungen gjeldsordning for privatpersoner

(gjeldsordningsloven). Loven var ett av flere tiltak som ble iverksatt ved inngangen til 1990-årene for å motvirke og avhjelpe gjeldsproblemene i private hushold. Gjeldsordningsloven krever i dag at skyldnere som søker om gjeldsforhandlinger først må ha forsøkt å komme frem til en ordning på egen hånd. Dette vilkåret foreslås oppmyket ved at egenforsøk bare skal kreves i saker hvor det fremstår som særlig sannsynlig at en utenrettslig ordning kan komme i stand. En gjeldsordningsperiode skal være på 5 år med mindre det foreligger "tungtveiende" grunner til å fastsette en annen periode. Det er en sterk økning av saker hvor årsaken kan knyttes til sykdom og rusproblematikk.

 

Regjeringen ønsker økt fleksibilitet i gjeldsordningsloven.

 

Høringsfristen er 1. november 2008. En SIFO-undersøkelse fra 2005 viser at de som nå søker om gjeldsordning i langt større grad enn tidligere er uten lønnet arbeid og ofte har ulike sosiale og helsemessige problemer.

– Gjeldsordningsloven er et viktig virkemiddel i innsatsen mot gjeldsproblemene i private hushold. Det er nå behov for å oppdatere loven.

Gjeldsproblemene har i dag helt andre årsaker og rammer andre samfunnsgrupper enn da loven var ny. Vi ønsker at loven i større grad skal kunne hjelpe flere av de som rammes i dag, sier barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt. Antall gjeldsordningssaker gikk ned i 2006 og 2007. I år er tendensen snudd, og i første halvår økte antall saker med nær 18 prosent sammenliknet med fjoråret.Bare vel 20 prosent av søkerne deltar i yrkeslivet, mot 80 prosent i 1994.

 

KOMMUNENES ROLLE:

"I den praktiske anvendelsen av bestemmelsen har skyldneren

vanligvis stort behov for hjelp og støtte. Dette forutså også lovgiveren, ved at kommunene ble pålagt en plikt i skuldsaneringslagen til å gi råd og veiledning til gjeldstyngede personer". Kommunene har lenge hatt plikt til å hjelpe personer med sosiale problemer, herunder plikt til å gi råd og veiledning til personer med økonomiske vanskeligheter. Fra 1993 ble dette aktualisert ved at kommunene fikk ansvaret for gjeldsrådgivningstjenesten som frem til da hadde ligget i Forbrukerrådet.

Da gjeldsordningsloven ble revidert i 2002/2003 ble rådgivningsplikten ytterligere presisert. Det er viktig at de som har ansvaret for saksbehandlingen etter gjeldsordningsloven både er kjent med og bevisst på at det finnes en økonomisk rådgivningstjeneste i kommunene, står det i dokumentet. Det står også at: ”Kommunene har plikt til å sørge for et tilfredsstillende tilbud om råd og veiledning til personer med økonomiske problemer”.

Halvparten av potensielle gjeldsordningssaker blir løst av kommunale gjeldsrådgivere, dette betyr at kommunene avlaster namsmannen og domstolsapparatet i betydelig grad. Kommunen råder over et bredt spekter av virkemidler som bør være prøvd eller i alle fall være vurdert før saken går til namsmannen. Som eksempler kan nevnes refinansiering av skyldnerens gjeld gjennom startlån, overgang til rimeligere bolig i samråd med boligtjenesten, bistand til å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter som foreksempel bostøtte, trygd, nedsatt skatt i forhold til stiftelse av ny boliggjeld, for eksempel etter ordningen med såkalt startlån (tidl. etableringslån) i samarbeid med kommunen, refinansiering av eldre gjeld, mindre lån fra NAV (tidl. sosialtjenesten)

 

De skreddersyr løsninger som lenker meg til trygd

 

Han havnet i NAV-systemet da han var 20 år gammel, han er fortsatt der.

Stadig brutte løfter er det 27-åringen sitter igjen med av erfaringer når han summerer opplevelsene ved NAV i Arendal.

 

De to første årene gikk han på yrkesrettet attføring, han kjørte lastebil og var fornøyd. Men nå er det femte året han går på ”Unge Uføre”. Men gutten vil jobbe, han har et desperat ønske om å bli noe. Han hevder at siden jul har han byttet saksbehandler fem ganger.

– Jeg vet aldri hvem jeg skal forholde meg til, hvem jeg skal prate med. jeg er lei, sier han til avisen. I forrige uke så han lyst på livet, han var blitt lovet et sikkerhetskurs i Nordsjøen. Han hadde jobb i sikte.

Denne uken fikk han nei, det ble ikke noe kurs. 27-åringen sier han føler seg som en kasteball. – De skreddersyr løsninger som lenker meg til trygd, alt jeg vil er å jobbe. Men jeg må følge opplegget deres, hvis ikke mister jeg pengene jeg trenger å leve for. Det blir en evig spiral. Jeg vil ha noe verdig å gå til, å vente noe er greit, men ikke fem år, avslutter han.

 

Ingen menneskelig relasjon

 

Ufaglærte, uinteresserte, umenneskelige og feilplasserte er karakteristikken 39-åringen fra Arendal tegner av saksbehandlerne på NAV.

 

Hun føler seg som en forsøkskanin, hun har en lang og mørk historie

bak seg. Kvinnen som nå er 39 møtte systemet første gang som 19-åring. Hun har vært uføretrygda siden hun var 30.

– NAV er en serie av feller og man ramler stadig dypere ned, hevder kvinnen.

Hun mener en veileders første bud er å være menneskelig.

– Uten en relasjon inn til et menneske kommer du ingen vei og det er mankovare på NAV, sier hun.

Hun karakteriserer NAV som et møte med datamaskiner, som ikke smiler, eller viser interesse for at det er mennesker som kommer inn dørene.

– Møtet med NAV avvæpner alt mot for å finne veien til mestring,

det skal jo være omvendt, sier hun og legger til, når du trekker

kølapp, står der blottlagt og møter et kaldt menneske, da føler du deg liten, avslutter hun.

 

Ingen jobbhjelp å få på NAV

 

Hun er i dag 54 år, hun hadde sitt første møte med NAV-Arendal i 2002. Først ble hun sykemeldt, flyttet over på rehabilitering og så på foreløpig ufør. Men etter fem år følte hun seg sterk nok til å jobbe igjen, et lederteam på NAV skulle guide henne ut i jobb. Det skjedde aldri, hevder kvinnen.

 

Hun fikk i råd av en psykiatrisk sykepleier om å ta kontakt med NAV.

– Hun sa at det skulle finnes et team på NAV som kunne bistå meg i å finne arbeid. Jeg tok meg sammen, fikk en avtale og henvendte meg på NAV-kontoret. Bare å gå dit var en prøvelse, da jeg kom fram sa et menneske i resepsjonen at dette teamet ikke var til stede, hun ba meg komme igjen dagen etter. Jeg kom, men fikk fortsatt samme svar. Teamet var ikke til stede. Da var det nok, jeg forlangte å få snakke med noen som kunne gi svar. En dame tok imot meg, hun var grei nok hun, men som hun sa det selv. Jeg er ikke den rette personen, det er ikke meg du skal snakke med. Rådet jeg fikk var å finne jobb selv. Jeg var heldig og klarte det og jeg er i jobb nå, men teamet på NAV har jeg aldri sett noe til.

– Det er ikke hjelp å få der, og jeg kjenner mange fler som har samme opplevelse. Man blir sinna, motløs og overgitt. Er du ikke sterk nok, så greier du det ikke. Man må hjelpe seg selv, avslutter hun.

 

 

Endringer i pasientrettighetsloven:

 

LOV 2008-08-22 nr 74: Lov om endringer i pasientrettighetsloven

og psykisk helsevernloven (utvidelse av pasientombudsordningen til å gjelde kommunale helse- og sosialtjenester) ble kunngjort i august i år.

I lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter gjøres følgende endringer:

§ 8-1: Pasient- og brukerombudet skal arbeide for å ivareta pasientens og brukerens behov, interesser og rettssikkerhet overfor den statlige spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og sosialtjenesten, og for å bedre kvaliteten i disse tjenestene.

§ 8-2 første ledd: Staten skal sørge for at det er et pasient- og brukerombud i hvert fylke. Pasient- og brukerombudets arbeidsområde omfatter statlige spesialisthelsetjenester og kommunale helse- og sosialtjenester

(…)

§ 8-3: Pasient- og brukerombudet

kan ta saker som gjelder forhold i den statlige spesialisthelsetjenesten

og den kommunale helse- og sosialtjenesten. Den som henvender seg til pasient- og brukerombudet, har rett til å være anonym.

§ 8-6. Pasient- og brukerombudet

skal ha fri adgang til alle lokaler hvor det ytes statlige spesialisthelsetjenester og kommunale helse- og sosialtjenester.

§ 8-7: Pasient- og brukerombudet

har rett til å uttale sin mening om forhold som hører under ombudets arbeidsområde, og til å foreslå konkrete tiltak til forbedringer. Pasient- og brukerombudet bestemmer selv hvem uttalelsene skal rettes til. Uttalelsene er ikke bindende. Pasient- og brukerombudet skal underrette tilsynsmyndighetene om tilstander som det er påkrevet at disse følger opp.

I lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring

av psykisk helsevern skal § 4-5 tredje ledd lyde:

Utover det som følger av rimelige begrensninger i husordensreglement,

kan det ikke vedtas restriksjoner i retten til å kommunisere

med kontrollkommisjonen, departementet, Statens helsetilsyn, Helsetilsynet i fylket, fylkesmannen, Stortingets ombudsmann for forvaltningen, Pasient- og brukerombud, prest eller tilsvarende sjelesørger, juridisk rådgiver eller den som opptrer på pasientens vegne i en klagesak.

Tusen takk! Har du virksomme linker til disse 3 eller 4 artiklene? Som du vil se i min tråd "Kritikk av NAV skjules", så er disse lagt døde; http://debatt.aftenposten.no/item.php?Grou...s=1&page=16

Du sier i innleggene dine at du ikke får tak i artikkelen "Presset til taushet."

 

Værsegod:

 

Presset til taushet

 

 

Av Camilla Glad Mitic`, 01.11.08

 

Etter en konkret sak knyttet til et gjelds offer var Arendals Tidende til stede under et møte i NAV. I ettertid prøvde NAVsjefen, pressesjefen i NAV Aust-Agder og rådmannen i Arendal kommune å stoppe artikkelen, som var planlagt trykket i denne ukens tirsdagsutgave. Vi nektet.

 

HEVDER HAN BLE PRESSET: Tekstmelding sendt til journalisten rett før trykking, han hevder han har blitt presset av to kommunale sykepleiere til å sende sms-melding.

 

(Under følger all tekst publisert i vår

papirutgave lørdag 1.november 2008)

 

Ifølge vårt vitne ble han da innkalt til rådhuset, der han ble møtt av to psykiatriske sykepleiere som han hevder presset ham til å stoppe artikkelen. De skal også, ifølge vitnet, ha vurdert innleggelse og sagt han var manisk. I tillegg skal de ha sagt at hans vitnesbyrd i avisen ville skade hans sak. Enhetsleder i kommunen støtter de to psykiatriske sykepleierne, men sier: – Hvis klienten har en annen oppfatning av hva som har skjedd i dette møtet, er det hans opplevelse, men det har ikke vært meningen. Formålet for innkallelsen til møtet var at de skulle diskutere hans situasjon og be ham tenke seg om i forhold til artikkelen, sier hun. En annen psykiatrisk sykepleier med spesialkompetanse vurderte

vårt vitne tirsdag morgen. Hun sier at han slettes ikke var manisk, og at

det da ikke var aktuelt med innleggelse.

Les også:

Hvordan namsmannen i Arendal beskriver gjeldsrådgivningstjenesten ved NAV: – Vi, som får søknadene i fanget, skal ha en tre måneders garanti for svar. Nå kan ventetiden bli opptil ett år, sier namsmann Jan Sverre Krogstad. NAV Arendal har, ifølge NAV-sjefen, ikke hatt spisskompetanse på gjeldsrådgivning siden oktober 2007.

Onsdagen etter artikkelen ble stoppet, lyste NAV ut stillingen som gjeldsrådgiver på sine nettsider. – Jeg kan ikke forstå at kommunen ikke prioriterer dette. Når gjeldsofre ikke får hjelp havner de

på sosialen - det tapper midler fra kommunen. De er pålagt å hjelpe og jeg har etterlyst en gjeldsrådgiver i lang tid, men ingenting blir gjort sier Krogstad.

Les også

historien til mennesker som føler seg dårlig behandlet av NAV-systemet, og følg vårt vitne dag for dag gjennom uken.

 

Presset til taushet

 

I forbindelse med en konkret sak knyttet til et gjeldsoffer ble Arendals Tidendes journalist innkalt til møte på NAV der kildens økonomiske situasjon skulle diskuteres. Innkallingen ble levert i konvolutt, merket journalistens navn i postluka på redaksjonen. I brevet sto det:

”Innkalling til ansvarsgruppemøte torsdag 23. oktober 13.30-15.00 Det er lenge siden siste ansvarsgruppemøte og klienten har ytret behov for et møte. Saker: Gjennomgang av status vedrørende økonomisk situasjon, uføresøknad, kontakt med hjelpeapparatet, hva er viktig videre og evt. ”

Etter samtale hadde vedkommende selv ønsket journalistens tilstedeværelse på møtet, koordinator i kommunen var informert om ønsket til klienten og sa: Du må velge selv. Vår kilde sier han også ringte en av saksbehandlerne

på NAV hvor han forklarte at en journalist ville følge ham i møtet. Hun

skal også ha sagt: Det må du bestemme selv.

 

I ettertid blir dette benektet. Det er dermed ord mot ord, for det foreligger selvsagt ingen opptak av denne samtalen. I forrige uke møtte journalisten opp hos NAV sammen med klienten, hun hilste på koordinator, psykiatrisk sykepleier og de to saksbehandlerne fra NAV og presenterte

seg ved fullt navn og hvilken avis hun kom fra til alle parter, noe NAV senere benekter. Fastlegen ankom møtet cirka fem minutter senere. Inne i rommet som var avsatt til møtet, satt journalisten seg på en stol utenfor kretsen, la PC-en ved stolen, kameraet lå i veska, hun bladde opp journalistblokken og begynte å notere. Journalisten stilte også kritiske spørsmål underveis i møtet. Ikke på noe tidspunkt spurte saksbehandlere på NAV om navnet eller stillingen på vedkommende, men ga svar på de kritiske spørsmålene. I ettertid, i foajeen, på vei ut, spurte hun også fastlegen om hun ville bli avbildet med klienten, noe hun ikke ønsket, et ønske som ble respektert. Journalisten tok derimot bilder av klienten utenfor NAV-kontoret og begynte å pløye gjennom vedtektene på jakt etter svar. Det skulle vise seg at problemene allerede var i emning. For leder for NAV Arendal ringte allerede samme dag og etterspurte redaktøren som ikke var til stede. Dagen etter, fredag, møtte han opp på kontoret til redaktør Nils Petter Vigerstøl, der han ba journalisten og redaktøren om å stoppe artikkelen.

Hvorfor, spurte Vigerstøl.

Det viste seg at NAV-lederen mente at de to saksbehandlerne ikke var vitende om journalistens tilstedeværelse i møtet og de ville trekke alle sitater. Han mente avisen brøt med god presseskikk og etiske hensyn hvis vi ikke stoppet artikkelen. Han sa også: ” Vi må beskytte

klienten”. Men klienten ønsket journalisten til stede,

sa Vigerstøl spørrende? – Ja, men alt skal gå gjennom vår presseansvarlig,

svarte lederen. Redaktøren sa på sin side at dette virket urimelig da

journalisten hadde presentert seg ved fullt navn og hvor hun kom fra, faktum at hun hadde notert og intervjuet de to under møtet, i tillegg hadde journalisten bedt dem stave navn, etternavn og stillingsbetegnelse.

Dette stred også mot denne påstanden fra NAV- lederen som holdt fast

på sitt og hevdet at hans ansatte hadde rett og at det var de som snakket sannferdig.

 

Redaktøren mente at saken skulle gå i trykken

likevel, samtidig som han mente dette måtte være en intern sak for NAV dersom de hadde uttalt seg uten at de to saksbehandlerne hadde forsikret seg om hvem som stilte spørsmålene og noterte i det de mente var et lukket møte. Svaret vi fi kk fra lederen var at de trodde journalisten

var en i praksis internt. Men at de senere var kommet i tvil og henvendt seg til ham. Det fi nner redaksjonen urimelig.

 

I ettertid snørte nettet seg ytterligere sammen. Journalisten lettet seg fram, gjennom helgen ble saken tre sider lang. Mandag morgen ble saken oversendt til både NAV-lederen og til de kommunalt tilstedeværende på møtet, samt en tekstmelding til fastlege om tilbud om innsyn i saken fra avisen. De fikk tre timer til å komme med eventuelle anmerkninger før

deadline. Da begynte bråket. Rådmann i kommunen ringer redaksjonen,

han mener begge parter har gjort noe galt og beklager hendelsen, han vil også at vi skal stoppe saken. Vigerstøl mener på sin side at ingen har gjort noe galt, men at den informasjonen som har kommet fram er av offentlig interesse og at i beste fall, det er NAV som har et problem med sine interne rutiner. Han gjentar at journalisten presenterte seg ved fullt navn og hvor hun var fra. Bare minutter før hadde namsmann i Arendal, Jan Sverre Krogstad, bekreftet våre mistanker i forhold til systemets svakheter. Han har etterspurt gjeldsrådgivningstjeneste i lang tid uten at det er foretatt grep (se egen artikkel).

 

Redaktøren svarer rådmannen at saken fortsatt skal trykkes som planlagt. Men det er ikke over.

Mandag ankommer NAV-lederen redaksjonen på nytt, han ville fjerne det han

refererte til som faktiske feil. Når vi etterspurte hvilke feil det var snakk om, svarte NAV-lederen at saksbehandlerne hadde uttalt seg uriktig, altså journalisten hadde sitert korrekt, men saksbehandlerne som

var oppnevnt for klienten hadde forklart seg uriktig.

Betyr det at hvis vi ikke hadde vært i møtet så hadde klienten sittet med feilinformasjon som aldri hadde blitt oppdaget, spør vi, uten å få gode svar. NAVs pressesjef i fylket ringer, hun vil at journalisten skal trekke saken, som nekter. Det gjør også redaktør Vigerstøl som står fast på å trykke artikkelen. Pressesjefen truer og sier: ”Du gjør det ikke, du stopper den artikkelen og du har ikke hatt et

intervju med meg”. Hun sier også at hun selv er tidligere journalist og at vi ikke har rett til å trykke det som kom fram under møtet. Redaktøren bestrider dette og sier han vil ta en selvstendig avgjørelse.

Det hele blir ganske stygt på telefonen. NAV-lederen i Arendal får anledning til å kommentere de ”feil” han mener det er i stykket, han ringer pressesjefen igjen som vil ha følgene sitat på trykk: ”NAV

kan ikke stå inne for det som står i artikkelen”.

Vi skal trykke saken likevel.

Det vi ikke vet er at vårt vitne i saken nå innkalles i all hast til kommunen, uanende om hva som venter ham, går han alene. Så kommer dødsstøtet.

Klienten sender følgende tekstmelding

til journalistens mobil: ”Dere må stoppe artikkelen” (bildet).

Vi ringer klienten tilbake, en psykiatrisk sykepleier tar hans telefon og spør om artikkelen er stoppet, hun vil ikke oppgi navn når journalisten spør, men gir telefonen til klienten. Journalisten sier til klienten at han skal svare kun ja eller nei på følgende spørsmål i telefonen.

– Har du blitt presset til å sende tekstmeldingen?

– Ja, svarer han.

Vi stopper artikkelen, trekker den tilbake fra pressa og venter. En halvtime senere ringer vi vår kilde, han gråter i telefonen, er langt nede.

Har de presset deg, spør vi på ny.

– Jeg følte at jeg var presset til å sende tekstmeldingen, det var helt forferdelig, jeg har sitter 1,5 time og grått, sier han.

Klienten ble kalt inn til rådhuset klokken 13.00, der ble han møtt av to psykiatriske sykepleiere fra kommunen. Han beskriver hele seansen som et langt mareritt.

NAV-lederen sa også under møtet i redaksjonen fredag, at både koordinatorens utspill i møtet, samt psykiatrisk sykepleiers uttalelser skulle trekkes, dette hadde ikke NAV-lederen fra dem selv, men fra

deres kommunale enhetsleder som NAV ringte. De hadde også tatt en telefon til klientens fastlege. NAV-lederen sa til oss: I ettertid mente heller ikke hun det var lurt at journalisten var der.

Møtet med de

to psykiatriske sykepleierne var grusomt, mener vitnet.

Han hevder de har truet med innleggelse i møtet, og at de mente han var på vei til å bli manisk og at således hans vitnesbyrd til oss ikke kan brukes. De sa i følge vårt vitne: Tenk på kona, tenk på familien, dette kan skade saken din i fremtiden.

Hele hans samarbeid ble i følge vitnet dratt i tvil, som sier de ville ha akutteamet til å vurdere ham.

– Jeg er så forvirret og nedtrykt, jeg har aldri følt meg så kjørt og langt nede, sa han til oss rett etter møtet. Han mener også det hadde vært et internt oppvaskmøte i kommunen samme dag. Han sier alle var utrykkelig informert om hans situasjon, også NAV-leder i fylket

skal ha ringt under møtet vårt vitne hadde med de to psykiatriske sykepleierne.

– De slår jernring rundt hverandre, de beskytter seg selv og ofrer gjerne meg i prosessen. Men jeg skal leve sammen med dem og gå min vei videre, sa vårt vitne som er fullstendig ute av seg etter

hendelsen. Han frykter etterspill, og sier at alt han vil er å få orden på livet sitt. – Nå føles det som krig, bare fordi jeg har påpekt svakheter med et system jeg ønsker skal fungere, sier han.

Til slutt var det med et hjertesukk at vi slapp saken mandag. En sak som fikk kommune, fylke og NAV til å koke. Vitne

spør hvorfor de gikk på akkord med egne prinsipper og etiske vurderinger

og hvorfor de tillot seg å belaste en psykiatrisk pasient i dragsuget om

å redde egne interesser. Vi spør hvorfor kunne ikke møtereferatet komme for en dag?

Til tross for det NAV mener er feilinformasjon fra egne saksbehandlere, hadde vel det vært bedre enn å presse en mann til taushet? Og hvorfor var det så viktig å stilne pressens rett til å bringe denne slags skandale ut i offentligheten, og hvor er deres taushetsplikten i forhold til klienten.

– De fikk ikke has på dere og derfor tok de meg, sier vårt vitne i ettertid. – De visste at den eneste som kunne få dere til å stoppe artikkelen var meg (…)

Vår kilde spør i ettertid:

– Hva er det som kan ha samlet mennesker til å få erklært meg muligens syk og dermed kvele mitt desperate ønske om å lufte alle disse problemene jeg har møtt på. De får meg alle til å føle meg bitteliten, jeg trodde de var der for å beskytte meg, sier han.

 

Erklært ikke manisk

 

De to psykiatriske sykepleierne som hadde møtet med vårt vitne i kommunen, mandag, ringte opp til akutteamet og ba de ta kontakt med klienten. Men han hadde allerede avtalt time med en psykiatrisk sykepleier med spesial utdannelse som skulle utrede om han var manisk eller ikke. Onsdag morgen møtte hun i klientens hjem. Vi fikk snakke

med henne og hun sa til oss på telefonen: Han er nå vurdert.

”Etter min oppfatning er hanikke manisk og det er ikke aktuelt med innleggelse”. Når vi spør om hennes oppfatning av de to psykiatriske

sykepleiernes håndtering av saken, ønsker hun ikke å kommentere

dette, da hun ikke var tilstede i møtet dagen før. Klienten er nå vurdert av fagpersonell som ikke manisk. Hun vil nå rapportere inn sin vurdering til kommunen siden de hadde etterspurt dette fra akutteamet.

 

 

Etter at artikkelen ble stoppet mandag, lyste NAV Arendal ut stillingen

som gjeldsrådgiver på sine nettsider onsdag, i tillegg lyste de ut en stilling som økonomisk rådgiver.

 

Namsmannen har tatt opp saken

 

For to dager siden, torsdag, dumper et dokument ned i postkassa til klienten. Nå har namsmannen tatt opp saken til vårt vitne.

 

Bekrefter journalistens tilstedeværelse:

 

Vi får kopi av kommunens koordinators referat fra ansvarsgruppemøtet om møtet ved NAV. Der står det under til stede: Etter klientens ønske var journalist Camilla Glad Mitic` til stede på møtet (…) Dokumentet er datert 24.10.2008, allerede dagen etter møtet.

 

 

Dette har skjedd denne uka:

 

ONSDAG: Etter at redaksjonen har ringt hans fastlege, onsdag, sier det pip pip på mobilen til vårt vitne.

– Har prøvd å ringe. Har snakket med fastlegen, kan du ringe? Hilsen psykiatrisk sykepleier som var på møtet som vårt vitne opplevde som truende, heretter benevnt som xxxxx. Han etterspør hvorfor ikke fastlegen

ringer ham selv.

– ”Hun er i Oslo. Hun ville at jeg skulle videreformidle noen råd. Og så fikk du time mandag morgen, kan du ringe? Hilsen xxxxx.”

– Vårt vitne lurer på hvorfor ikke fastlegen selv ringer.

– Hvis hun har tid til å ringe henne, har hun da tid til å ringe meg, spør han seg selv.

Han synes også det er merkelig at xxxxx og fastlegen har blitt enig om time for ham, uten at de har spurt ham først. Tirsdag morgen ble han vurdert av en spesialisert psykiatrisk sykepleier fra akutteamet på sykehuset, hennes vurdering var at han ikke var manisk og at det ikke var snakk om innleggelse. (se sak).

(Under møtet i kommunen mandag ringte de to ifølge vitnet

akutteamet og prøvde å få tak i noen, men lyktes ikke. De bestilte time ved et annet legesenter i byen kvart over ni neste morgen. Men vårt vitne gikk ikke på denne timen, han ringte selv opp til akutteamet og ordnet en time. I mellomtiden hadde også psykiatrisk sykepleier xxxx, ringt opp til akutteamet for å ordne avtale for klienten, uten hans tilsagn tirsdag morgen, noe som blir bekreftet av psykiatrisk sykepleier som er hans behandler ved poliklinikken, på telefonen til oss, samme dag.)

Planen for denne timen hos fastlegen kommende mandag er å foreta nye lithium-prøver, selv om han tok en slik test for 12 dager siden.

Han får en tekstmelding fra psykiatrisk sykepleier som snakker for fastlegen:

Hun sa at du kan møte tidlig og at hun ville at du tok lithium-prøve. Hun lurte også på om du hadde Vallergan og Abilify eller om du trenger nye, hilsen xxxxx.

Vårt vitne synes denne meldingen er rar, for han sluttet med Abilify, som for øvrig er et antipsykotisk middel, i august, og det vet ifølge vitnet fastlegen godt om.

På møtet i NAV sa fastlegen ifølge vitnet at lithiuminnholdet hans var bra, da hun nettopp hadde fått tilbake resultatet på prøven, tatt for 12 dager tidligere på sykehuset.

Hvor ofte er det du vanligvis måler lithiuminnholdet ditt, spør vi?

En gang hver annen måned, svarer han.

Er dette hyppigere enn vanlig prosedyre?

– Ja, veldig, svarer han.

xxxx sender en ny tekstmelding som talerør for fastlegen: Det er viktig å få sove om natten og at det er bedre å ta litt medisin for å ikke bli dårlig når det er så mye stress og press. Hun har gitt beskjed til legekontoret om at de kan ordne med medisiner dersom du trenger det. Og dette er godt ment, husk at vi bare vil at du skal ha det bra. Jeg er lei for det dersom det at vi bryr oss øker stresset for deg. Hilsen xxxxx.

Fra ditt synspunkt, føler du at du trenger medisiner spør vi?

– Nei, svarer han og nå har jo en kompetant person erklært at jeg ikke er manisk.

– Jeg synes det er forferdelig at en av de psykiatriske sykepleierne

som var på møtet der jeg følte meg så presset at jeg gråt, og fikk meg til å trekke artikkelen,

fortsetter å involvere seg i min sak.

– Etter at jeg ga meg den mandagen, så ble hun mild igjen. Hva er dette med stress og press? – Det er jo de som gjør at jeg føler det slik ved å ringe hele tiden,

sier han.

11.44 fredag: Vi ringer den ene psykiatriske sykepleieren som vårt vitne hevder var i møtet hvor han følte seg presset. Hun tar ikke telefonen, vi legger igjen en melding på telefonsvareren

der vi sier vi ønsker en kommentar knyttet til saken, vi legger igjen mobilnummer og direktenummer, navn og stilling.

11.50 fredag: Så ringer vi den andre psykiatriske sykepleieren som vårt vitne mente presset ham i møtet. Hun tar telefonen. Vi spør:

Klienten som sier han møtte deg og en annen psykiatrisk sykepleier

i kommunen, mandag, sier han følte seg presset av dere til å trekke artikkelen, har du en kommentar til dette?

– Nei, dette vil jeg ikke gi en uttalelse på nå, du må henvende deg til min enhetsleder, svarer hun.

Kan du bekrefte eller avkrefte om du i samtale med fastlege har kalt inn klienten til et møte på hennes kontor førstkommende mandag, uten å spørre om han ønsker dette?

– Jeg vil ikke kommentere noe relatert til saken, svarer hun igjen.

Vi minner henne på at hun nå har fått tilsvarsrett og en mulighet

for å kommentere hendelsen. Hun avstår og henviser igjen til enhetsleder.

Vi legger på og ringer enhetsleder i kommunen, kommunens servicesenter sier at hun er i møte til 14.30, vi får hennes mobilnummer og sender følgende tekstmelding 12.05:

– Vi ønsker en kommentar fra deg angående en klient som følte seg presset til å stoppe en artikkel fra avisen og en kommentar på bakgrunn og hvordan du tolker framgangsmåten til de to psykiatriske

sykepleierne i dette møtet? En melding som blir signert med journalistens navn og fra hvilken avis hun tilhører. Rett etter samtalen avsluttes med den psykiatriske sykepleieren som ikke ønsker å kommentere saken, tikker det inn en tekstmelding til vårt vitne signert vedkommende

sykepleier xxxxx.

– Det er tydelig noen misforståelser mellom oss, kan du ta kontakt med meg?

13.00 fredag: Enhetsleder i kommunen ringer på bakgrunn av tekstmeldingen hvor vi forespør en kommentar.

Lederen har fått en orientering om møtet i etterkant, men var ikke til stede. Det var den ene psykiatriske sykepleieren som innkalte til møtet.

– Jeg stiller meg bak de to psykiatriske sykepleierne og hvordan de håndterte denne saken, svarer hun.

– Hvis klienten har en annen oppfatning av hva som har skjedd i dette møtet, er det hans opplevelse.

Men det har ikke vært meningen,

sier hun og legger til:

– Hvis han ønsker å få dette på trykk, er det han som bestemmer

det.

Hvorfor ble han innkalt til møtet?

– De skulle diskutere hans situasjon og be han tenke seg om i forhold til artikkelen, svarer hun og legger til.

– Jeg kjenner ikke detaljene og ønsker derfor ikke å uttale meg mer inngående.

Hun sier vi kan ringe rådmannen i kommunen som hun vet har vært inne i bildet i saken.

– Ja, hvorfor er han det, spør vi og fortsetter: Han ønsket å stoppe artikkelen hos oss?

– Ja, men det var kanskje på sin plass det, svarer hun.

Vi ringer Stavanger Universitetssykehus

og får tak i en overlege på psykiatrisk avdeling. Vi spør, på generelt grunnlag, om det er noen grunn for at en fastlege skal måle lithiumverdiene på en pasient, når de siste prøvene ble tatt for 12 dager siden, hun svarer.

– Dette er ikke vanlig kutyme, men det kan forekomme hvis man for eksempel er bekymret for pasientens fysiske helse, sier hun.

- Dokumenterte hendelser slutter 15.30 fredag, dokumentet sendes i trykken.

 

- Redaksjonen besitter kopi av tekstmeldingene som er referert i teksten og har fått tilsagn av klienten til å bruke disse. - Det er ikke foretatt end- ringer i tekst på tekstmel- dingene, men navnet på fast- lege og psykiatrisk syke- pleier har blitt byttet til henholdsvis ved tittel, xxxxx og betegnelsen - ”hun”.

 

Statistikk over årlig antall

åpnede gjeldsforhandlinger

siden loven trådte i kraft:

1993: 1 101

1994: 2 076

1995: 2 375

1996: 2 649

1997: 2 823

1998: 2 171

1999: 1 729

2000: 1 747

2001: 1 594

2002: 1 639

2003: 1 995

2004: 2 559

2005: 2 671

2006: 2 138

2007: 2 087

(kilde: Brønnøysundregistrene)

 

SAMARBEID I VESTAGDER OG ROGALAND

Regionsekretær i Mental Helse for Rogaland / Aust-Agder /

Vest-Agder, Torill K. H. Horpestad, sier til Arendals Tidende at Vest Agder og Rogaland har en brukerorganisasjon som møter NAV med sine innspill. Aust- Agder har ikke en slik gruppe per dags dato etter det Horpestad vet om, men hun håper den kommer. Når vi spør om hvilke erfaringer denne gruppa fra Vest-Agder har gjort seg svarer hun:

– Vi har en god kommunikasjon og vi blir hørt. Det vil ta en stund for NAV å endre kultur i egen organisasjon, men Stortingsmeldingen

som legger samhandling til grunn har de tatt alvorlig.

– Jeg sier ikke at alle våre brukere er fornøyd med tilbudet til

NAV, men vi er i dialog og vi blir lyttet til, sier Horpestad.

 

Ytringsfriheten bestemmer

 

Vi spurte pasientombudet i Aust-Agder, Anne Lise Farstad, om hvordan pasienter som mener de har vært utsatt for press fra psykiatriske sykepleiere i kommunen burde gå fram?

Hun ønsker ikke å uttale seg om den konkrete saken, men sier generelt

at alle mennesker har krav på å si hva de vil med ytringsfriheten

i ryggen, og at det ikke er lov å presse pasienter til taushet uansett hvilken lidelse de har. Hun sier at en eventuell klage må sendes Fylkeslegen i Aust-Agder, for pasientombudets mandat gjelder kun for spesialisthelsetjenesten.

 

- Vi må kreve full åpenhet

 

Freddy de Ruiter, Ap, sier han gjennom en årrekke har fått henvendelser fra mennesker som hevder at de har blitt trua av folk i offentlige lederstillinger i Aust-Agder som indirekte eller direkte misbruker makten sin på en måte som oppleves som truende.

 

- Det skal være fullstendig åpenhet. Maktmisbruk og trusler bør få konsekvenser. Hvis det er noen som helst mistanke

om tvang eller skjulte beviser, bør dette granskes og også politianmeldes, sier de Ruiter.

 

Ytringsfrihet

Han mener det skal utrolig mye til for å stoppe en artikkel fra pressen.

– Vi må være systematiske og bidra til å bedre systemet.

Et system som skal være til hjelp for personer, det skal ikke være slik at man føler seg motarbeidet, sier han.

De Ruiter mener personer som motarbeider ytringsfriheten bør finne seg noe annet å gjøre.

– Gjennom mange år har jeg fått henvendelser av mennesker som hevder at folk i offentlige lederstillinger i Aust-Agder indirekte eller direkte misbruker makten sin på en måte som oppleves som truende, sier stortingsrepresentanten hardt.

 

Ukultur

Han mener Aust-Agder preges av en ukultur, men det er ikke det eneste fylket, påpeker de Ruiter. Generelt tror han det offentlige har en lang vei å gå.

– Få kjenner til aktuelt lovverk. Alle skal ha en mulighet til å påpeke feil og mangler ved et system, rett til å si ifra. Hvis man får saken inn i rettsapparatet står menneskets rettssikkerhet meget sterkt hvis de har opplevd en hendelse der de føler de har blitt truet til taushet. Derfor er det viktig at så mange som mulig sier ifra, mener han.

– Jeg har tro på ytringsfriheten. Vi trenger et bedret system. Ledere

må tørre å være åpne, evne og håndtere kritikk og åpne for innsyn, særlig i tilfeller der vedkommende ønsker det selv.

Mange mener politikere ikke skal ha en mening om temaet, men vi må bry oss, tørre å ta standpunkt i saker, også innen forvaltning på statlig, regionalt og lokalt plan. Vi må bry oss, og hvis ledere gjør feil må de være ydmyke, avslutter de Ruiter.

 

 

SAKSBEHANDLER PÅ NAV:

Sånn som du hyler og griner tror jeg du sliter psykisk

 

I dag er hun 43 år, hun har vært midlertidig ufør i fi re år. Hun begynte lærerhøgskolen, gjorde det bra, men de fysiske smertene hun fikk av sykdommen fibromyalgi sendte henne til NAV. Kvinnen hevder at saksbehandleren tordnet løs og prøvde å få henne til å si hun var psykisk syk. Fibromyalgi er ganske hyppig og det er fl est kvinner som er rammet. Noen av plagene ved fibromyalgi er kroniske smerter

i muskler og ledd, konsentrasjonsvansker og søvnvansker. Det er en typisk kvinnesykdom.

 

Freste og kjeftet

– Jeg klarte ikke å fullføre skolen, smertene var forferdelige, sier kvinnen som henvendte seg til NAV for hjelp. Saksbehandleren skal ha sagt: – Om ikke du klarer lærerhøgskolen, finnes det mye annen utdanning du kan ta. – Jeg svarte at det var kroppen min som ikke tålte det, papirene mine var gode. Han var rasende, kjørte fram og tilbake på stolen,

skjelte meg huden full. Du sliter psykisk, det er det som er ditt problem,

hevder kvinnen at han sa. Nei svarte jeg, det er ikke det. Jeg

synes ikke det hadde vært flaut å innrømme hvis jeg hadde hatt

psykiske problemer, men problemene mine var fysiske. Det er

sannheten. men han trodde meg ikke, sier hun.

Når kvinnen begynte å gråte under møtet skal hun ha fått følgende svar fra

saksbehandler:

– Sånn som du hyler og griner tror jeg du sliter psykisk. – Han freste mot meg, det var forferdelig. Han prøvde å psyke meg ut i en time, for han var det som om jeg ikke ville innrømme noe han ønsket jeg skulle ha som lidelse. – Kvinnen hevder at saksbehandler sa; – Det er mye lettere

å få uføretrygd hvis du sier du sliter psykisk.

– Jeg turte aldri å gå ned dit alene igjen, jeg tok med en venninne

i neste møte og jeg nektet å se denne saksbehandleren igjen,

sier hun. – Det skulle ha vært kamera på hvert kontor slik at saksbehandlerne må oppføre seg ordentlig, er kvinnens mening etter denne opplevelsen. – Med overvåking hadde vi som klienter fått trygghet. Det er virkelig på tide at disse menneskene skjønner at de skal være der for vår skyld, ikke for sin egen.

 

Kom seg unna med det

Saksbehandleren skal også ha stillt henne til veggs for hvor

mange saker han hadde å behandle. Kvinnen kommenterer at det var ikke var hennes feil at han ”druknet” i arbeid. Mannen til kvinnen sendte et brev

til lege, saksbehandler på trygdekontoret og til trygdesjefen. 43- åringen er kritisk til behandlingen av saker som foregår.

– Her sitter trygdekontorets leger som aldri har sett eller pratet

med vedkommende, de avgjør søknaden som er veien videre i livet for enkeltmennesket med et pennestrøk. De ser notater, dømmer kanskje og gir ofte et avslag som får enorme konsekvenser for en som er syk. Men kvinnen var heldig, hun hadde et godt støtteapparat og er selv

ressurssterk. Hun henvendte seg til nestleder ved trygdekontoret og forlangte ny saksbehandler, det fikk hun og søknaden fikk positivt utfall.

– Alt jeg vil ha er en god helse, men det tror de ikke på. Det verste

er at han som begikk et overgrep på meg mentalt, ennå sitter på NAV, med mye makt, hevder kvinnen. Jeg har vondt av de som ikke har ressurser. Tenk om jeg hadde vært psykisk syk og møtt på en slik saksbehandler,

det hadde vært meget farlig, legger hun til og sier det er forkastelig at folk kan oppføre seg på denne måten og komme seg unna med det.

 

Ventetid

 

Dokumentet under stammer fra 2004.

Gjeldsrådgivere satt henvendelser på ”venteliste”. På initiativ fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus ble det nedsatt en prosjektgruppe bestående av rådgivere fra Sørum, Ullensaker, Bærum og Skedsmo som i samarbeid med fylkesmannen skulle undersøke saken. Prosjektet så på bruken av ventelister. Fylkesmannen fikk gjentatte meldinger om ventelister som ikke ble rapportert i forbindelse med fylkesstatistikken, men registrert ”under arbeid”. AKØ-statistikken, fylkets statistikk,

basert på innrapporteringer av saker fra rådgiverne, viste en jevn stigning år for år, men ingen av de 16 kommunene som ble spurt, med et unntak, tilførte økede ressurser i form av stillinger til arbeidsoppgaven.

– Det er derfor å forvente at man på et visst punkt ikke lenger greier å

ta av for pågangen (…), skrives det i dokumentet fra 2004. I tillegg utheves det fra prosjektgruppa:

– Å bli satt på venteliste til tross for at kommunen er pliktig å hjelpe, vil kunne føles som en avvisning. Vi ser også ofte sammenfall av psykiske problemer og gjeldsproblematikk. Behandlere innen psykisk helsevern har uttrykt at de ikke får jobbet med pasienten hvis han ikke får hjelp i forhold til gjeld (…).

 

 

Bruker sykdommen til egen fordel

 

Leder for Mental Helse Arendal, Morten Gård, synes håndteringen av saken til vårt vitne er en skam. Han er meget kritisk til både NAV og kommune i saken til klienten.

 

– Det må være lov å sette spørsmålstegn ved en organisasjon som ikke fungerer for brukeren, hva er det de er så redde for, spør han.Gård har førstehåndsinformasjon om at vårt vitne ikke er den eneste som har møtt et skremmende NAV.

– Det går ikke an å ture frem på denne måten.

Hvis vi stiller kritiske spørsmål til NAV, gir det dem rett til å bryte ned et menneske, spør han igjen og legger til at deres arbeid er å bygge opp personer. Han spør også hvor det er blitt av taushetsplikten mellom kommune og NAV.

– Kan noen bare ringe seg imellom å snakke om en person, fordi han har tatt kontakt med en journalist? De rotter seg sammen, mener Gård som sier de alt for ofte bruker sykdommen til psykisk syke som et skjold til egen fordel.

 

 

Namsmannen etterlyser gjeldsrådgiver

 

Namsmann i Arendal, Jan Sverre Krogstad, sier til avisen at dagens løsning, uten spisskompetanse på gjeldsrådgivning i kommunen rammer de som har gjeld hardt.

 

Fra vi får saken og registrert vedkommende skal det gå tre måneder, dette er frister vi ikke kan imøtekomme per dags dato, sier Krogstad. Han har etterlyst spisskompetanse over lang tid.

– Jeg kan ikke forstå at kommunen ikke prioriterer dette, det som skjer når ventetiden øker er at de som ikke får hjelp til å få kontroll på økonomien, havner på sosialen, det tapper midler fra kommunen, sånn sett ville en gjeldsrådgiver ha spart penger for kommunen, sier han og legger til at når gjeldsofre kommer med bæreposer med regninger, ja da tar det sin tid.

– Vi har mast mange ganger, men det skjer ingenting, avslutter Krogstad.

 

Gjeldsordningsloven

 

Endringer: Barne- og likestillingsdepartementet

(BLD) har bedt om høringsinstansenes syn på forslag til endringer i lov 17. juli 1992 nr. 99 om frivillig og tvungen gjeldsordning for privatpersoner

(gjeldsordningsloven). Loven var ett av flere tiltak som ble iverksatt ved inngangen til 1990-årene for å motvirke og avhjelpe gjeldsproblemene i private hushold. Gjeldsordningsloven krever i dag at skyldnere som søker om gjeldsforhandlinger først må ha forsøkt å komme frem til en ordning på egen hånd. Dette vilkåret foreslås oppmyket ved at egenforsøk bare skal kreves i saker hvor det fremstår som særlig sannsynlig at en utenrettslig ordning kan komme i stand. En gjeldsordningsperiode skal være på 5 år med mindre det foreligger "tungtveiende" grunner til å fastsette en annen periode. Det er en sterk økning av saker hvor årsaken kan knyttes til sykdom og rusproblematikk.

 

Regjeringen ønsker økt fleksibilitet i gjeldsordningsloven.

 

Høringsfristen er 1. november 2008. En SIFO-undersøkelse fra 2005 viser at de som nå søker om gjeldsordning i langt større grad enn tidligere er uten lønnet arbeid og ofte har ulike sosiale og helsemessige problemer.

– Gjeldsordningsloven er et viktig virkemiddel i innsatsen mot gjeldsproblemene i private hushold. Det er nå behov for å oppdatere loven.

Gjeldsproblemene har i dag helt andre årsaker og rammer andre samfunnsgrupper enn da loven var ny. Vi ønsker at loven i større grad skal kunne hjelpe flere av de som rammes i dag, sier barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt. Antall gjeldsordningssaker gikk ned i 2006 og 2007. I år er tendensen snudd, og i første halvår økte antall saker med nær 18 prosent sammenliknet med fjoråret.Bare vel 20 prosent av søkerne deltar i yrkeslivet, mot 80 prosent i 1994.

 

KOMMUNENES ROLLE:

"I den praktiske anvendelsen av bestemmelsen har skyldneren

vanligvis stort behov for hjelp og støtte. Dette forutså også lovgiveren, ved at kommunene ble pålagt en plikt i skuldsaneringslagen til å gi råd og veiledning til gjeldstyngede personer". Kommunene har lenge hatt plikt til å hjelpe personer med sosiale problemer, herunder plikt til å gi råd og veiledning til personer med økonomiske vanskeligheter. Fra 1993 ble dette aktualisert ved at kommunene fikk ansvaret for gjeldsrådgivningstjenesten som frem til da hadde ligget i Forbrukerrådet.

Da gjeldsordningsloven ble revidert i 2002/2003 ble rådgivningsplikten ytterligere presisert. Det er viktig at de som har ansvaret for saksbehandlingen etter gjeldsordningsloven både er kjent med og bevisst på at det finnes en økonomisk rådgivningstjeneste i kommunene, står det i dokumentet. Det står også at: ”Kommunene har plikt til å sørge for et tilfredsstillende tilbud om råd og veiledning til personer med økonomiske problemer”.

Halvparten av potensielle gjeldsordningssaker blir løst av kommunale gjeldsrådgivere, dette betyr at kommunene avlaster namsmannen og domstolsapparatet i betydelig grad. Kommunen råder over et bredt spekter av virkemidler som bør være prøvd eller i alle fall være vurdert før saken går til namsmannen. Som eksempler kan nevnes refinansiering av skyldnerens gjeld gjennom startlån, overgang til rimeligere bolig i samråd med boligtjenesten, bistand til å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter som foreksempel bostøtte, trygd, nedsatt skatt i forhold til stiftelse av ny boliggjeld, for eksempel etter ordningen med såkalt startlån (tidl. etableringslån) i samarbeid med kommunen, refinansiering av eldre gjeld, mindre lån fra NAV (tidl. sosialtjenesten)

 

De skreddersyr løsninger som lenker meg til trygd

 

Han havnet i NAV-systemet da han var 20 år gammel, han er fortsatt der.

Stadig brutte løfter er det 27-åringen sitter igjen med av erfaringer når han summerer opplevelsene ved NAV i Arendal.

 

De to første årene gikk han på yrkesrettet attføring, han kjørte lastebil og var fornøyd. Men nå er det femte året han går på ”Unge Uføre”. Men gutten vil jobbe, han har et desperat ønske om å bli noe. Han hevder at siden jul har han byttet saksbehandler fem ganger.

– Jeg vet aldri hvem jeg skal forholde meg til, hvem jeg skal prate med. jeg er lei, sier han til avisen. I forrige uke så han lyst på livet, han var blitt lovet et sikkerhetskurs i Nordsjøen. Han hadde jobb i sikte.

Denne uken fikk han nei, det ble ikke noe kurs. 27-åringen sier han føler seg som en kasteball. – De skreddersyr løsninger som lenker meg til trygd, alt jeg vil er å jobbe. Men jeg må følge opplegget deres, hvis ikke mister jeg pengene jeg trenger å leve for. Det blir en evig spiral. Jeg vil ha noe verdig å gå til, å vente noe er greit, men ikke fem år, avslutter han.

 

Ingen menneskelig relasjon

 

Ufaglærte, uinteresserte, umenneskelige og feilplasserte er karakteristikken 39-åringen fra Arendal tegner av saksbehandlerne på NAV.

 

Hun føler seg som en forsøkskanin, hun har en lang og mørk historie

bak seg. Kvinnen som nå er 39 møtte systemet første gang som 19-åring. Hun har vært uføretrygda siden hun var 30.

– NAV er en serie av feller og man ramler stadig dypere ned, hevder kvinnen.

Hun mener en veileders første bud er å være menneskelig.

– Uten en relasjon inn til et menneske kommer du ingen vei og det er mankovare på NAV, sier hun.

Hun karakteriserer NAV som et møte med datamaskiner, som ikke smiler, eller viser interesse for at det er mennesker som kommer inn dørene.

– Møtet med NAV avvæpner alt mot for å finne veien til mestring,

det skal jo være omvendt, sier hun og legger til, når du trekker

kølapp, står der blottlagt og møter et kaldt menneske, da føler du deg liten, avslutter hun.

 

Ingen jobbhjelp å få på NAV

 

Hun er i dag 54 år, hun hadde sitt første møte med NAV-Arendal i 2002. Først ble hun sykemeldt, flyttet over på rehabilitering og så på foreløpig ufør. Men etter fem år følte hun seg sterk nok til å jobbe igjen, et lederteam på NAV skulle guide henne ut i jobb. Det skjedde aldri, hevder kvinnen.

 

Hun fikk i råd av en psykiatrisk sykepleier om å ta kontakt med NAV.

– Hun sa at det skulle finnes et team på NAV som kunne bistå meg i å finne arbeid. Jeg tok meg sammen, fikk en avtale og henvendte meg på NAV-kontoret. Bare å gå dit var en prøvelse, da jeg kom fram sa et menneske i resepsjonen at dette teamet ikke var til stede, hun ba meg komme igjen dagen etter. Jeg kom, men fikk fortsatt samme svar. Teamet var ikke til stede. Da var det nok, jeg forlangte å få snakke med noen som kunne gi svar. En dame tok imot meg, hun var grei nok hun, men som hun sa det selv. Jeg er ikke den rette personen, det er ikke meg du skal snakke med. Rådet jeg fikk var å finne jobb selv. Jeg var heldig og klarte det og jeg er i jobb nå, men teamet på NAV har jeg aldri sett noe til.

– Det er ikke hjelp å få der, og jeg kjenner mange fler som har samme opplevelse. Man blir sinna, motløs og overgitt. Er du ikke sterk nok, så greier du det ikke. Man må hjelpe seg selv, avslutter hun.

 

 

Endringer i pasientrettighetsloven:

 

LOV 2008-08-22 nr 74: Lov om endringer i pasientrettighetsloven

og psykisk helsevernloven (utvidelse av pasientombudsordningen til å gjelde kommunale helse- og sosialtjenester) ble kunngjort i august i år.

I lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter gjøres følgende endringer:

§ 8-1: Pasient- og brukerombudet skal arbeide for å ivareta pasientens og brukerens behov, interesser og rettssikkerhet overfor den statlige spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og sosialtjenesten, og for å bedre kvaliteten i disse tjenestene.

§ 8-2 første ledd: Staten skal sørge for at det er et pasient- og brukerombud i hvert fylke. Pasient- og brukerombudets arbeidsområde omfatter statlige spesialisthelsetjenester og kommunale helse- og sosialtjenester

(…)

§ 8-3: Pasient- og brukerombudet

kan ta saker som gjelder forhold i den statlige spesialisthelsetjenesten

og den kommunale helse- og sosialtjenesten. Den som henvender seg til pasient- og brukerombudet, har rett til å være anonym.

§ 8-6. Pasient- og brukerombudet

skal ha fri adgang til alle lokaler hvor det ytes statlige spesialisthelsetjenester og kommunale helse- og sosialtjenester.

§ 8-7: Pasient- og brukerombudet

har rett til å uttale sin mening om forhold som hører under ombudets arbeidsområde, og til å foreslå konkrete tiltak til forbedringer. Pasient- og brukerombudet bestemmer selv hvem uttalelsene skal rettes til. Uttalelsene er ikke bindende. Pasient- og brukerombudet skal underrette tilsynsmyndighetene om tilstander som det er påkrevet at disse følger opp.

I lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring

av psykisk helsevern skal § 4-5 tredje ledd lyde:

Utover det som følger av rimelige begrensninger i husordensreglement,

kan det ikke vedtas restriksjoner i retten til å kommunisere

med kontrollkommisjonen, departementet, Statens helsetilsyn, Helsetilsynet i fylket, fylkesmannen, Stortingets ombudsmann for forvaltningen, Pasient- og brukerombud, prest eller tilsvarende sjelesørger, juridisk rådgiver eller den som opptrer på pasientens vegne i en klagesak.

Desverre, de er slettet fra Google sitt cache.