Det hele begynte lørdags morgen. Jeg stod opp klokken 09:00, noe som er umenneskelig tidlig. Vel inne på badet, uten alvorlige ulykker, finner jeg ut at djevelens verk har skjedd i løpet av natten: jeg har fått en liten kvise midt på venstre rumpeball! Etter å ha prøvd de fleste måtene for å fjerne den lille kvisa, gav jeg opp. Det var en sta jævel, og jobben kalte.

Resten av dagen gikk høvelig normalt: inntak av alkohyler, gjorde litt mindre smarte ting - same old, same old. Søndagen derimot. Man kan jo tro jeg skulle våkne med en hangover, men det var ikke tilfelle. Formen var faktisk helt ypperlig! Bortsett fra en liten detalj ... den lille kvisa hadde mutert! Ikke sånn artig mutasjon, slik at jeg hadde hatt et pratende lite svin på ræva mi, eller en til arm - men en skikkelig jævlig mutasjon. Den hadde 20-dobblet seg i størrelse! Først fant jeg dette hævelig fascinerende, men da jeg oppdaget hvilket smertehællvette så mye betennelse fører meg seg, forsvant all fascinasjon! Jeg kunne ikke ligge, ikke sitte og knapt gå. Hvert eneste forsøk på å poppe jæveln, endte med at jeg nesten kastet opp pga smertene...

Her kommer min FANTASTISKE logikk inn: "Hey, den går sikkert vekk av seg selv!" Hehe, as fucking if! Etter å ha lært seg sitteteknikker hvor man kun bruker høyre rumpeball, var det på tide å legge seg. Det var ingen god natt. Jeg hater å ligge på magen. Man hiver forsåvidt mye på seg i søvne - noe jeg erfarte med stor glede.

Morgenfuglene begynte sin søvn-tortur klokken halv åtte om morran (er det ikke ulovlig å hindre folk i å sove over lengre tid) - noe som gav meg idéer for et våpen designet kun for små sangfugler. Da jeg ikke klarte å ignorere fuglene lengre, gikk jeg inn på badet for å få en oppdatering på skadeomfanget. For det første innser jeg at jeg har fått feber, og for det andre at den lille muterte faenskapen på ræva mi, har blitt enda fuckings større! Jeg innså kjapt at inspeksjon på kloss hold, for å finne ut av hva faenskapen egentlig er, er umulig når faenskapen er midt på ræva. Mobilkameraet tar alt for dårlige bilder til å være til nytte (ja, har herved masse bilder av ræva mi på mobilen) - og da er det bare et surt eple igjen.

"Mamma...? Kan du kikke på rompa mi?"

Som den gode moren hun er, sa hun selvfølgelig ja. Eneste problemet var at jeg befant meg et godt stykke unna. Jeg måtte kjøre! Forestill dere hvordan man skal kunne kjøre bil, uten å være borti setet med ene skinka! Det var faen meg ikke lett! Uansett, jeg ankom min mor i godt behold, etter omstendighetene, og har var det rett på sak. Vi gikk ned i kjellern til godt lys, og jeg fikk pent beskjed om å brette ned. Den umiddelbare responsen kom jeg til å høre opptil flere ganger i løpet av kvelden:

"Åh, herregud."

Løsningen var klar: jeg måtte rett på legevakten, så jeg ringte og ordnet time klokken 20:30, to timer senere. I mellomtiden hadde min mor googlet rundt, og oppdaget at jeg mest sannsynlig hadde fått en Abscess*. Hurrah. En ufattelig tragisk fotballkamp senere, var det på tide å komme meg til legevakten (fra nå av referert til som Innst-inn-i-hællvette). Jeg fikk min stefar til å kjøre meg i hans gigantiske Ford Excursion, som tillot meg å holde meg selv airborne (takk Gud, Allah og Fredrik) hele veien til Innst-inn-i-hællvette.

Vel framme er jeg selvfølgelig mr. Cool-Guy, og skal ikke ta heisen opp. Hah. Jeg er en idiot. Med en vaklende gange og ustødig stemme melder jeg min annkomst i resepsjonen. Jeg var 5 minutter for tidlig, men det kunne ikke være noe annet enn positivt, ikke sant? Hun sier jeg skal sette meg ned, og at jeg blir ropt inn når de er klar for meg.

"Øh, damen. Jeg har litt problemer med å sitte, som du kanskje forstår...", hun nikket samtykkende, men det var selvfølgelig intet å gjøre. Ting tar sin tid.

Ting tar faktisk nøyaktig 25 minutter. Etter å ha holdt seg svevende over stolen i så lang tid, var jeg rimelig shakey når jeg kom inn. Hun ba meg sitte på en stol (igjen), og skulle ta sånn enkel stikk-faenskap-inn-i-fingeren-så-vi-får-ta-en-liten-blodprøve. Nå skal det være sagt at jeg ikke er noe fan av slike tester, men sammenlignet med smertene fra ræva, var det bare en fis i en solstorm. Hun begynte å stikke meg.

"Hmm. Dette har aldri skjedd før. Det kommer ikke ut noe blod." Hun rister og klemmer på armen osv. "Du er jo stiv som en stokk - vi må stikke en gang til." Vel, grunnen til at jeg var stiv som en stokk, var for å unngå at venstre rumpeball touchet stolen i det hele tatt. Fire stikk senere, fordelt på tre fingre, klarte hun til slutt å få ut nok blod. Nevnte jeg at jeg ikke er et stort fan av slike prøver?

Så ble jeg elegant geleidet inn på "skadestuen", med beskjeden: "Eksponer området". Buksa falt, bokseren ble senket ned slik at hele verden kunne beskue den bleike ræva med en stor faenskap på venstre skinke. Jeg la meg på benken, og den nedre del av rompen ble dekt, slik at kun det faenskapen var synlig. Slik lå jeg i et kvarter. Ei sykesøster kom og pratet med meg fra tid til en annen - legen var visstnok opptatt. Jeg humrer litt for meg selv over situasjonen, men latteren stopper raskt da jeg ser sykesøstra rote i en skuff markert "Rectumsonder".

Til slutt kommer legen inn, som viser seg å være ei høvelig søt blondine. Etter det obligatoriske "Åh, herregud." Var det på tide å introdusere oss. Vi håndhilser (mens jeg ligger med røven blottet), og det eneste jeg klarer å si er: "Unnskyld, jeg pleier ikke være så direkte."

Damene poket litt rundt omkring på dævelskapen, før de konkluderte med at de skulle først prøve å klemme det ut. Dette måtte gjøres uten bedøvelse (tydeligvis funker ikke bedøvelse mot betennelse), og akkurat da innså jeg en ting: I'm fucked.

"Først skal vi skjære litt i den, så bit tennene sammen." Properly fucked. Jeg prøvde først å bite over hånda, men kort tid etter forstod jeg at når det kommer til hud versus tenner, så taper huden. Så jeg bet alt jeg kunne, og klemte knyttnevene sammen så hardt jeg kunne. Det var ubeskrivelig. På en måte godt (ettersom det hadde klødd der over lengre tid), men på en annen måte sinnsykt vondt! Etter kort tid konkluderte jeg med at det bare var vondt.

Da hun var ferdig å skjære i den fantastiske rumpen min, tenkte jeg med meg selv "Da var hvertfall det mest smertefulle over." Hahaha, feil igjen! Ingenting kunne forberede meg på smerten som kom når de skulle klemme ut betennelsen! Det var som om noen stakk en glødende gaffel inn i skinka, og vred den rundt. Samtidig sparket noen innvollene mine, innenfra. Jeg klarte å fokusere på å puste, samt tenke meg til et annet sted. Dette hjalp litt, men jeg husker ikke så mye av resten.

Jeg husker jeg fikk mange tilbud om å ta pauser, men jeg ba dem kjøre på - like greit å få det unnagjort mens jeg fortsatt er i sjokk. Etter mer tortur, finner de ut at "posen" med betennelse ikke er moden enda. De fikk bare ut en fjerdedel. Dette betydde heldigvis at smertehællvette var over, og at de skulle sette meg på en antibiotika-kur. Jeg må innom fastlegen min regelmessig, slik at han kan skjekke at faenskapen ikke muterer til en atombombe eller lignende - men tanken skremmer meg. Fastlegen min er faktisk utrolig glad i å skjære i ting.

Da vi gjorde oss ferdig, konstaterte damene at dette var den nest største faenskapen de har sett (stakkars andre person), og ønsket meg lykke til. Jeg svarer med:

"Jeg skulle til å si at det har vært en hyggelig opplevelse, men jeg må si at det ville være ren løgn. Jaja, det ble hvertfall en god historie. ^^"

Og med den siste kommentaren min løsnet alle kjevemusklene til damene, og munnen hang og dinglet. Jeg tror ikke at noen tidligere har klart å sett det positive i en slik episode.

Når jeg kommer ut, skjelvende fra topp til tå, og med et helt grønt ansikt sier jeg til min stefar: "Vi tar heisen ned denne gangen."

*http://en.wikipedia.org/wiki/Abscess

Dette ble litt langt, men å skrive hjelper meg å "glemme" smertene - så godt som det er mulig... Pity me!

PS: det er en mulighet for at jeg ikke overlever natten, så tar i mot ønsker som jeg kan gi videre til Gud/Satan.