[skrive på bokmål sidan nynorsk er for mange like bannlyst som å flagge med det tyske flagg den 9. april. Må få påpeike at dette berre dreier eigne erfaringar og synspunkt på korleis barnefotball kan organiserast og gjennomførast.]

Jeg har nå blitt et år eldre. Født i 1991, noe som gjør meg 18 vintrer gammel. Jeg har vikariert som trener for J11 (1998) i bygda der jeg bor. På laget er der et par spillere som vil kunne bli veldig gode dersom de fortsetter i samme stil med de samme holdningene som de har i dag. Jeg stortrives sammen med dem. Jeg har troen på at for å vinne tillit og respekt hos en aldersgruppe som er i fnisealderen hjelper det ikke å kjøre en hard linje, pålegge dem oppgaver eller øvelser dersom de ikke har lyst til det. I en alder av 11 år skal fotball være gøy. En må tørre å gi mye av seg selv. Det er iallfall mine erfaringer. Jeg har inntrykket av at de føler seg trygge på meg. Jeg har blitt kjent med alle spillerne og føler at de kjenner meg. Vi skøyer mye under drikkepausene og jeg lar dem henge meg ut med uskyldig mobb som de alle synes er skikkelig artig. Dette er den formen for pedagogikk som jeg har sansen for; humor. Humor er alltid viktig!

Fløyta har jeg rundt halsen, og den vet de indikerer at det er jeg som er sjefen, og dersom jeg blåser i den så er det noe jeg vil si. Enten at det er en "hva kunne du/dere gjort annerledes" eller en "nå må vi rette fokus på øvelsen" -situasjon. Jeg er ikke forsiktig med å gi ros dersom jeg synes de gjør noe bra, og klager aldri dersom noen blir useriøse, misforstår en øvelse gang etter gang eller har dårlig utførelse av øvelsen vi gjør. Da tar jeg det om igjen, og gjerne om igjen, kanskje om igjen en gang til helt fram til hun lykkes for så å gi henne skryt. Det å bare si til noen at "Nei. Du gjør det feil. Det skal være sånn" og så snu seg igjen er ingen god løsning. Man skal rettlede dem, ikke straffe eller henge noen ut. Og etter å ha instruert dem skal man vente og se at de mestrer utførelsen gjerne to og tre ganger der de skal få skikkelig ros og føler at de mestrer dette.

Vi terper ganske mye på pasningsspill der jeg legger inn nye driller etter hvert som de mestrer det å kunne slå en presis (innside)pasning med passelig kraft som når frem til medspiller som å dempe med innside, utside, såle, slå pasninger, enkle vendinger etc. Påpasselig er jeg med å spør etter hver øvelse om dette var gøy. Dersom de roper "NEEI" later jeg som om jeg blir svært overrasket og poengterer nok en gang hvor viktig det er å lære basisferdigheter som å kunne slå en pasning og det å få til et godt mottak. At det å trene basisferdigheter er noe vi driver på med i "voksenfotball" og at man aldri kan få nok av denne type trening.

Oppvarming blir ofte at de skal føre ball innenfor et avmerket område uten å kollidere med hverandre. Dette krever at de med jevne mellomrom "ser opp" for å orientere seg slik at de ikke kommer utenfor området eller krasjer med noen av de andre. Har så smått begynt å legge inn føringer med feks bare innsiden av foten og bare høyre fot.

I våres har jeg gjennomført Trener I del I som heter Aktivitetsleder. Til høsten har jeg planer om å ta delkurs II, III og IV slik at jeg har bestått hele Trener I. På dette kurset lærte vi at fotball i 8-12 årsalderen skal være gøy! Barna reiser ikke på trening, de er med på lek! For konservative foreldre som mener at unger driver med for mye trening så skal man bare svare at det ikke er trening, det er lek. Organisert lek. Han som holdt kurset jeg var på hadde dokumentasjon på at barn i denne alderen tåler å være i aktivitet halvannen time hver eneste dag. Det er forskere som har kommet frem til dette. Vi lærte om de fire forskjellige funksjonskategoriene som jeg synes det var nyttig å lære om. På denne måten kan man sette sammen treningen slik at man begynner med de individuelle ferdighetene, deretter det å "spille sammen med" og avslutte økten med å "spille mot" i form av firkant med små mål eller mot et annet jentelag som har trening på samme tid som oss.

I tillegg tok kursleder for seg Maslows behovspyramide. Jeg likte sammenhengen! På topp finner vi de fysiske behovene som går på de aller mest grunnleggende behovene som mat, klær, bevegelse og evnen kroppen har til å kvitte seg med avfallsstoffene. Det neste nivået går på sikkerhet. Det å føle seg trygg, være beskyttet mot vær og vind, smerter og annet ubehag som angst og frykt er altså den andre byggeklossen av totalt fem. De sosiale behovene går på det å føle at en hører til noe. Alle har behov for fellesskap, kjærlighet og vennskap. På et fotballag er man med i et fellesskap. Dette er viktig for barn, men også for voksne. Påkjenning fra andre og ikke minst fra seg selv er viktig for selvtillit, selvrespekt, status og verdighet. Det å få skryt. Alle liker å få skryt! Selv elsker jeg å få skryt, selv om jeg ikke viser det. Når jeg får skryt får jeg påkjennelse av meg selv også. "Jeg vet at der gjorde jeg noe bra. I tillegg var det andre som la merke til det. Yes!" Disse behovene blir først påtrengende når behovene på de tre lavere nivåene er tilfredsstilte. På toppen finner vi selvrealisering som er krefter for å få dekket behovene om å virkeliggjøre mål som man har satt seg, å realisere evner som man har.

Jeg har fått positiv respons både fra jentene jeg har trent og også fra en del av foreldrene deres som sier at de synes jeg gjør en god jobb. Dette er selvsagt veldig motiverende og gjør til at jeg trives enda bedre med noe jeg elsker - fotball.

Hentet fra min egen post på diskusjon.no "Hva skal til for å bli en god fotballtrener?"