Jeg vil ikke akkurat si at det slo meg, men i hvert fall snublet jeg over meg selv i åpenbaring om at det er på tide med en filmanbefaling. Det er ikke tid for noen gammel klassiker denne gang, men heller noe du kan se frem til i det nye året som har omgitt oss.

The Wrestler er filmen som du nå vier din dyrebare tid til å lese om. Det er i skrivende stund fortsatt et par måneder før denne herligheten er å finne på det store lerretet, jeg tyvstartet selv ved å se en piratkopiert versjon av den. Før du dømmer meg, det var ikke jeg som lastet den ned og jeg prøver å gjøre opp for det ved å anbefale deg å bruke penger på den. Kanskje jeg da unngår å havne i det brennheite helvete hvor sjelen forpines i uendelige generasjon. Who the fuck knows.

Om ikke det vanker Oscar-nominasjon på Mickey Rourke så forvent flyvende griser i et nedfrosset helvete..

Ikke skjønner jeg helt hvorfor det heter piratkopi. Mer som «rampestrekerkopi» eller «nerdekopi», for jeg forbinder ærlig talt ikke kvisete tenåringer som gjemmer seg bak en pc-skjerm med barske pirater. Men akk, det er en annen diskusjon.

Over til herligheten The Wrestler. Dette er den type film som ikke slutter med rulleteksten, men forsetter å rulle for øynene dine hver gang du lukker dem. Darren Aronofsky (Requiem for a Dream og The Fountain) har altså gjort det igjen. Måtte han nektes å lage film mer enn maks hvert 3 år. Denne mannen skal lage nyversjon av Robocop av alle filmer, la meg bare se det her og nå: Den filmen vil ende opp som et mesterverk. The Wrestler er på mange måter et helvete av en film som det ikke bør komme mer enn en av i løpet av året. Fordi det må litt til å prosessere. Jeg fikk bare lyst til å gå meg en lang tur alene, finne meg en tom bar, drikke meg full og bare ... koble litt ut mens jeg gjorde noe uendelig dumt, som å urinere på et elektrisk gjerde eller annet. Helvete heller.

Det handler om en tidligere verdenskjendis av en wrestler, som nå er en gammel og fattig mann, hvor dagene møtes alene og forlatt. Det er stygt, det vil minne deg på at storhetstiden din, hva nå enn den er, må verdsettes. For den tar en dag slutt. Det er som om de skulle laget en film om en gammal Luke Skywalker som smått streber med å få lyssverdet til å funke. Å leve handler om å overkomme problemer og utfordringer. Ok, den siste setningen stjal jeg fra Tom Cruise, men det gjør den ikke mindre riktig.

Marisa Tomei er kanskje 45 år, men allikevel en av de mest sexy kvinner på det store lerretet i 2008. God skuespiller også, for de som lurer. Gi henne gjerne en oscar-nominasjon.

Dette er en film du vil elske og om du ikke gjør det så er det fordi du er en ignorant fjott som fortsatt lever i en boble. Det der var faktisk ment som et kompliment, for jeg skulle gjerne levd der med deg og misunner deg uendelig mye. Forutsatt at du er en slik ignorant fjott, lite tyder egentlig å det. Denne nydelige filmen minner meg på at mitt perfekte liv (ja, jeg har det helt for jævlig bra egentlig med drømmedame og to fantastiske unger) ikke vil vare evig. Det er bittert og trist, som å få sorgene tvunget over deg på forskudd. Samtidig gjør det at livet verdsettes litt mer. Alle der ute har det tøft, om ikke i dag så venter det til i morgen.

Det handler om å leve i øyeblikket. Finne sin plass i universet og leve der og da. Livets brytekamp - ordspillet er intensjonalt. The Wrestler er en film for deg, uansett hvem du er. Den er ikke noe utenom det vanlige på noen som helst måte, som igjen gjør den til noe helt spesielt. Faen heller, jeg savner tiden hvor jeg var uovervinnelig, uskadelig og livet var evig.

Peace out, ikke gjør noe jeg ville gjort.