Et lite utdrag fra reisedagboken min fra Interrailtur i høst i Øst-Europa, som i motsetning til hva man kan få inntrykk av i denne teksten var uhørt vellykket.

Fredag 19. september. Interrail-dag 19.

 

I sengen over meg ligger det en fåmelt serber. Etter en krampaktig sesjon med smalltalk har vi gjennom felles taushet blitt enige om å holde kommunikasjonen oss i mellom til et minimum. Sekken min har nettopp blitt endevendt av en overvektig serbisk tolloffiser som gryntende åpnet hvert eneste potensielle skjulested for all slags kontraband. Han fant ikke noe. Resten av kupéen hadde han også gjennomsøkt med samme maniske glød som sekken. Denne mannen var et skoleeksempel på ukuelig arbeidsmoral, han lot ikke sin svært lite fordelaktige fysikk være et hinder i sin søken etter droger, han hadde oppfinnsomt nok funnet ut at han kunne ta bilder med blitz i de krinkelkrokene valkene hans hindret ham i å nå.

 

Kristen må spy. Tydeligvis ble urinstanken som sev inn under listen fra doen som var vegg i vegg (i kombinasjon med fish and chips inntatt i Sofias mer lugubre strøk) litt i meste laget. Jeg klandrer ham ikke. Jeg har nettopp inntatt en ikke ubetydelig mengde Toblerone og blir plutselig hans bror i kvalmheten. Nå har toget stoppet og av erfaring vet jeg at det ikke er få minutter før jeg blir nødt til å vise passet mitt til enda en autoritær representant for myndighetene kommer brasende inn gjennom døren og utbryter "Passport!" med en utålmodig stemme.

 

Mens vakten står og later som om han sjekker passet mitt tenker jeg på hvordan tog og kroppsvæsker av en eller annen absurd grunn er uløselig knyttet til hverandre. Iløpet av min toging rundt omkring i Europa har jeg observert en regel som er uten unntak; sitter du på et tog sør for 45 nordlige lengdegrader og øst for 15 østlige breddegrader vil du iløpet av togturen få et ublidt møte med en annens persons kroppsvæsker.

 

Bevismateriale A) Natt-toget fra Athen til Thessaloniki: På denne reisen ble luktesansen min mishandlet av gresk fotsvette, som etter nyanser i lukten å dømme stammet fra føtter med langt framskredet Tinea Pedis (eller fotsopp for oss lekmenn).

 

Bevismateriale B) Toget fra Thessaloniki til Istanbul: Her var kupéen vår velsignet med en forbausende jevn tilstrømning av bæsjelukt. (Jeg velger å la være å spekulere i om dette skyldes slitasje på airconditioningen eller fandenivoldske greske togingeniører, men jeg holder en knapp på sistnevnte.)

 

Nå ligger jeg altså i senga på toget fra Sofia til Istanbul og fryder meg over siste tilskudd i rekken over lukter jeg har opplevd på tog, urin.

 

Jippi.