Jeg så meg selv i speilet i dag.

Noe med øynene. De var annerledes. Kanskje var de ekstra blå?

Øynene mine burde ikke være annerledes. Det er jo tross alt de samme jeg har hatt siden jeg ble født?

Ansiktet helt inntil speilet. Øynene sperret opp. Lyset på fullt. De hvite flisene kastet lyset tilbake. Gav hele rommet en merkelig følelse. Sterilt. Lyst. Kaldt. Upersonlig.

Ikke noe galt med fargen. Pupillen.

Jeg har aldri vært glad i lyst. Ikke at jeg er så glad i mørkt. Eller jo, men ikke på en mørk måte. Jeg er mer glad i koselig, og det er ikke lyst. Ikke hvitt hvertfall.

Hvorfor utvidet den seg? Lyset er det samme.

Har du noen gang stirret inn i en pupille? Sjelens vindu?

Den kan ikke ha utvidet seg. Den beveger seg ikke nå. Stor. Selv med mye lys.

Pupillen er mørk. Hvorfor bryr folk seg om fargen? Det er ingen farge i sjelens vindu.

Svart. Man sier svart og hvit ikke er farger. Svart og hvit er et skille. Svart og hvit skiller mellom mangelen og tilstedeværelsen. Eksistensen og det ikke-eksisterende. Lys og fravær av lys. Kontrasten mellom et sort hull og solen.

Sort hull ja. Da var pupillen min et sort hull. Ville se bort.

Tingen med sort er mangelen med dybde. Eller, tilstedeværelsen. Det eksisterer noe i det ikke-eksisterende.

Kunne se refleksjonen av meg selv i pupillen. Dypere enn det. Blikket mitt gikk dypere.

Hvordan kan man forsvinne i en farge?

Der! Noe rørte seg!

I Afrika er det en larve som spiser øyet ditt innenfra.

Ufokusert av å være så nært? Retter meg opp. Lyst. Veldig lyst. Galt. Jeg ser tilbake. Ser tilbake på ansiktet. Ansiktet til øynene jeg forsvant i. Det smiler? Hvofor smiler det? Smiler! Ingen beskjed om å smile! Hvorfor smiler det?! Det har ingen beskjed om å smile! Hånden går opp. Tar i ansiktet. Må vite sikkert. Visst faen. Visst faen smiler det!

Sort. Pupillene, gigantiske. Nesten ikke mer blått. Så store. Slipper ikke. De slipper ikke taket! Hånden henger død. Dypere. De smiler ikke.

Hører ikke vaskemaskinen nå. Kjenner ikke vibrasjonene. Er 1000 meter nede. Øynene tar meg. Tar meg lengre ned.

Føttene forsvinner. Merker ikke. Faller. Svart.

Taket. Det er har to svarte flekker i seg. På alt det hvite. Nei. Pupillene mine. Det er pupillene mine. Ikke flekker. Hodet til siden. Det kommer frokosten opp. Svir.

Hvorfor måtte hun dra i dag? Lenge til hun er tilbake. Alene.

Gikk forbi speilet. Så bare munnen. Smilte.

Sitter nede nå. Alene. Ingen speil.

Tør ikke å se i speilet. Der er det bare dypt.

Så dypt at det kun kan være ikke-eksisterende.