Har dere lagt merke til hvor uvirkelig verden blir når man er søvnløs? Fargene blir fordreid. Lyder blir forsterket. Man føler seg som en tilskuer i egen realitet.

Jeg ser hva jeg gjør. Jeg vet det er jeg som ber hodet mitt om å løfte handa og trykke på tastaturet, bevege beinet og gå, snu hodet, drikke juicen. Jeg kjenner smaken. Kald eplejuice. Det ER meg. Men likevel ikke. Man blir på en måte frakoblet. Det er som man er vitne til en simulert virkelighet. Lars v2.0. Det er meg. Jeg lever i en verden der alt er som det pleier, men likevel så totalt anderledes. Nøyaktig hva forskjellen er kan jeg ikke forklare. Du vet hva jeg snakker om hvis du har opplevd søvnløshet over en periode.

Virkeligheten og surrealismen ser ut til å gå over i hverandre. Man begynner å drømme i våken tilstand. Søvndeprevert, halusinerende ligger man der. Tiden får et eget liv. Man kikker på klokka.

04.36. Vrir og vender. Det går en evighet. Tusen tanker om ingenting farer gjennom hodet som et tog uten skinner elller faste stoppesteder. Vet aldri hvor man er når man går av.

Kikker på klokka igjen. 04.41? Hva faen? Det må da være minst en time siden jeg så på den sist!?

Skillet mellom virkeligheten og drøm er nå helt bortvisket.

Lydene begynner å komme. Det er noen i huset. Jeg kan høre de rote rundt nede. Stemmer.

Hvem er det? Så hører jeg det. Det er faren min. Han høres full ut. Hva gjør han hjemme nå? Han er jo på kurs. Skulle ikke komme hjem før i morgen. Kanskje han blei ferdig en dag tidligere og dro på byen etterpå. Hører han er på vei opp trappa. Han snakker i telefonen. Ja, han er full. Hører det tydelig nå. Sjanglingen er ikke til å ta feil av. Han må virkelig ha gått all out denne gangen. Han er så full at han går inn på feil rom før han begynner å streve med beltet i døra på rommet mitt.

«Jaja...», tenker jeg. «Får hjelpe han inn på sitt eget rom. Stakkaren er så full at han har glemt at vi bytta rom for flere måneder siden.»

Reiser meg opp og begynner å gå mot han. I det jeg nærmer meg forsvinner han i løse luften. Det er som han aldri var der. Drømmer jeg? Jeg må gå rundt og sjekke. Nei, jeg er aleine i huset. Det er ingen her. Kan det hele være en drøm? Det føles ikke slik. Har prøvd å øve meg på Lucid Dreaming. Pleier å kjenne igjen en drøm. Og da kan jeg få meg selv til å våkne når som helst jeg vil. «Våkne, Lars! Våkne!». Men, nei. Jeg er visst våken allerede.

Stabler meg bort til senga igjen. Har en merkelig følelse i den venstre armen. Den er ikke lenger en del av kroppen min. Det gnistrer i den hver gang jeg er innat noe. Nesten som når man begynner å få tilbake følelsen etter at den har sovnet. Men ikke helt. Det gjør nesten vondt. Vrir og vender på meg.

Nå var det noen som gikk forbi døra mi. Jeg så det helt tydelig. Det var to stykker i tett rekkefølge. De gikk inn på faren min sitt rom. Jeg vet jeg er våken for øynene mine er åpne og jeg er fullt bevisst. Dette er ikke noen drøm. Jeg går og sjekker. Det er ingen der. Og ikke bare er det ingen der. Lyset i gangen som jeg så tydelig så var på i stad er nå slått av.

Det er lenge siden jeg har følt meg så tømt for energi. Vil bare sove, men hodet lystrer ikke. Sakte, men sikkert går det mot dag igjen. Det begynner å lysne utenfor. Lydene av dagen som starter på nytt er så tydelig. Der kom avisbudet. Og der... Nå må klokka være ca 8 for jeg hører naboungene gjøre seg klar til å gå til skolen.

«Fort deg da! Vi kommer for seint...»

«Faen, jeg glemte gymbagen.»

En gressklipper starter opp i det fjerne.

Jeg ligger halveis i koma. Tror jeg sovner.

BIP BIP BIP BIP!

Alarmen! Blæ! Spretter opp og strekker meg etter den. Slår den av.

Hvor mye er klokka?

10.35.

Hvilken dag er det i dag? Det er visst fredag. Hva var det jeg skulle på fredag? Vet det var noe. Klarer bare ikke huske det. Setter meg opp og tar meg en røyk. Det er en fin dag ute. Himmelen er blå og skyfri. Det blir en varm dag kan jeg kjenne.

Slår på dataen og sjekker de vanlige sidene. Sjekker mailen. Ja, det var posten jeg skulle på i dag. Jeg har fått pakke. Det er umulig å huske noe eller holde konsentrasjonen på noe som helst for lenger enn et par minutter av gangen. Det er fortsatt bevegelser i øyekroken min. Tydelig tegn på at jeg ikke har fått nok søvn. Legger meg ned igjen. Prøver å lukke øynene. Det nytter ikke.

Hver minste lyd er intens og sterk. Jeg skvetter stadigvekk til. Som et mildt angstanfall, men ikke helt.

Frakoblet...