Der syklet jeg altså av gårde nedover det prydelige villastrøket jeg bodde i, komplett naken bortsett fra sko på føttene og en maske som skulle forestille Gerhard Schröder tredd over ansiktet mitt. Det var tidlig en søndags morgen, og etter en natt med kaotisk og tankefull fyllesøvn hadde jeg fått klarhet i visse spørsmål som hadde hjemsøkt meg i den senere tiden. Mens nærmiljøets skikkelige borgere på dette tidspunktet sannsynligvis satt og inntok sin sunne og kostholdsmessig velbalanserte frokost, syklet jeg altså bortover veien med den gyllenbrune snoppen min dinglende fra høyre til venstre i takt med pedaltråkkene.

Dette var mitt stille opprør mot det konforme, det kvalmende fornuftige - kort sagt det som drepte kreativitet og selvstendig tenkning. Det som puttet alle i den samme samfunnsmessige kjøttkvernen som tar unike, smakfulle kjøttstykker og kverner dem alle om til den samme grå, pregløse kjøttdeigen. Det var mitt første skritt på veien mot et liv styrt av egne lyster og drømmer, fullstendig uavhengig av andres forventninger til meg og andres betraktninger rundt hva som var sømmelig adferd. Denne åndelige frigjøringen hadde også den positive siden at i tillegg til å være god for sjelen var den også meget underholdende.

Det er nemlig lite som slår uttrykket til et gammelt pensjonistpar som med støtte i gåstolen kaver seg bortover mot kirken når de ser det synet som møtte dem denne morgenen. Det gapende, vantro uttrykket som ordløst forteller deg at de ikke har vært like forskrekket siden krigens dager, var mer enn betaling nok for den kjølige vinden som nå for alvor truet sjansen min til å bringe slekten videre. Jeg følte meg som en ny type kunstner som beveget seg i grenselandet mellom det kreative og det gale, og merkelig nok plaget det meg ikke overhodet at jeg nok hellet mest mot sistnevnte.