Tjo...ja. Hva er egentlig musikk for meg? På mange måter noe å leve for. Noe å leve opp til. Musikk er noe man kan bruke til enhver situasjon. Musikk er noe som på mange måter redder mitt liv. Fjortisaktig? Kanskje, men det er slik jeg er. Jeg kan ikke noe for at jeg elsker musikk, og da spesielt den fantastiske musikken JEG hører på. Og tro meg, jeg er stolt av den, selv om den både er sær, og for mange kjedelig. Dritslening om musikken er hører på ignoreres blankt uansett. Jeg vet hva jeg liker, og slipper meg like greit løs og hører på det jeg vil, og det jeg føler gir meg noe ekstra. Blant annet Avril Lavigne gir meg noe helt, helt spesielt. Noe fullstendig unikt, som ingen andre musikere kan måle seg med. Og om du kjære leser, er en tøffing som "hater" Avril, kan jeg rolig betrygge deg med at du ikke trenger å svare for å fortelle meg hva jeg skal høre på. For jeg vet nøyaktig åssen musikk jeg er avhengig av. Og budskapet Avril gir igjennom sine låter, er unike. Rett og slett. Selv "Girlfriend" er et lite kunstverk i seg selv, selv om mange tullinger ikke er i nærheten av å forstå sangen. De tar hele låten fullstendig bokstavelig, og spiser hvert ord som ingenting. De tar ikke ironien i musikken hennes. De leter ikke etter hva hun vil fortelle oss, de bare tar musikken fullstendig bokstavelig. Og om det er tragisk? Gjett om, men det får være enkeltes måter å høre musikk på. Men kom faen ikke til meg å fortell at jeg ikke skal få lov til å høre på henne eller noen andre musikere jeg elsker, fordi dem "suger".

Og jeg kan også legge til at musikk har forandret meg som person. Jeg ville aldri sett ut som den jeg ser ut som i dag, hadde det ikke vært for musikken. Jeg hadde aldri skjerpet meg som menneske, om det ikke hadde vært for den musikken jeg hører på i dag, og i hovedsak Avril Lavigne, som fikk meg inn i en ny verden. Jeg har også funnet en større livsglede etter at jeg oppdaget en ny herlig form for musikk. Nå føler jeg endelig at musikk gir meg noe fantastisk, samtidig som det kan trøste meg i harde stunder, eller kanskje glede meg i andre.

Mitt favorittband er for tiden Escape The Fate. Fantastisk band, som nå har en av verdens herligste stemmer som vokal. Altså Craig Mabbitt. Helt utrolig givende stemme når man først faller for stemmen hans. Ellers er jo mannen rett og slett genial også. Før spilte han forøvrig i Blessthefall, som også er et utrolig godt band. Gode lyrics, for ikke å snakke om fantastiske budskap, som gir meg mening, er hverdagskost innenfor dette bandet. Selv om jeg ikke er direkte kristen, gir musikken meg mye. Spesielt på det mentale plan. Jeg hadde faen ikke klart å gjennomføre eksamen, hadde det ikke vært for Rise Up den dagen. Å bare høre Craig skrike ut for full hals "RISE UP, RISE UP, HELP US (...)", ga meg en motivasjon til å bare gjennomføre dette. Gjør det beste du kan. Vis dem for faen.

Ellers er også bandet Marilyn Manson noe å sette ekstremt mye pris på. Vokalisten, frontfiguren og ja, det meste ved hele bandet, Brian, en genial mann. Han er menneskekunst, akkurat som Avril Lavigne. De er kreative mennesker som gir inspirasjon til andre mennesker. Både som væremåte og stilmessig, er disse inspirerende. Og musikken til Manson er det heller ikke noe å klage på. Fy faen, hvor bra det bandet er. Men vær så snill; Ikke ta alle tekstene så forbaska bokstavelig. Ikke alltid da Manson bokstavelig. Da kan vel omtrent Brian virke som en satanistisk, syk jævel. Og det er det mange gjør, tar alt så jævlig bokstavelig. På en måte er det hele kremen av kransekaka, men på en annen side er det ufattelig frustrerende. Og tro meg; hele konseptet, bandet, utseendet, alt ved Marilyn Manson er så gjennomtenkt. Rett og slett så genialt. Faen ikke rart folk lar seg fascinere av dette bandet.

Og sist, men ikke minst må jeg ikke glemme å nevne Sonny Moore da, som også er en artigkar på mange sett. Genial han også selvfølgelig. En fantastisk person, samt et forbilde av rang. Han har gått igjennom mye jævelskap, og skal ha for at han klarer å komme seg igjennom alt dette. Blant annet familien hans gikk fra ham når han bare var knøttliten. Han visste ikke engang at han var adoptert bort når han ble eldre. Ikke før i en alder av 14 år fikk han vite at hans virkelig foreldre bare var vekk egentlig. Hvordan i helvete klarer man å takle noe sånt? Og når det gjelder stemmen til Sonny, er den helt syk. Helt fenomenal. Stemmen er så utrolig, at jeg ikke klarer å beskrive den utifra menneskets ord. Den er på mange måter utenomjordisk. Synd han forlot post-hardcore bandet From First To Last, men dette utrolige soloprosjektet hans er heller ikke noe dårlige greier. I hvert fall ikke for meg.

Så om du virkelig har lest alt dette, kan du forstå litt av hva jeg ser i min musikk, og hvorfor jeg liker den. Jeg kunne jo selvsagt fortsatt å fortelle om alle disse fantastiske forbildene mine, og hvor mye musikk betyr for meg som person, men jeg tenker det holder. Men du kan jo bare tenke deg, her sitter jeg å hører på alt fra pop-rock til emo, til metal, og til electronica. Ganske utrolig, er det ikke? Jeg synes i hvert fall det er en meget merkelig kombinasjon, samtidig som den er litt fascinerende. Og nei; Jeg er overhode ikke av den typen som hører på hva som helst. Jeg vet hva jeg liker, og er eller ganske kresen av meg.