I dag dedikerer jeg innlegget til ei som nettopp har fått verdens tyngste beskjed, en som er helt utenkelig for meg, og det er nettopp derfor jeg blir såpass opprørt av det.

Moren til bestevenninnen til venninnen min i Sverige har fått uhelbredelig kreft, legene ser ikke noe håp for henne.

Jeg kan aldri, som en som aldri har blitt rammet av dette selv, forestille meg hvor tungt hun og familien må ha det nå.

Moren hennes, en som har vært der hele livet, som alt for mange personer tar for gitt, går bort, og hun rives ikke bort bare sånn plutselig, men hun vet at hun skal om ikke alt for lenge dø.

Dermed vil hun hver dag bli minnet på hva det er som skjer, og hva som kommer til å bli slutten, den uungåelige slutten.

Herregud, jeg har aldri følt en så stor medlidenhet for en person jeg faktisk aldri har møtt, men sånn fungerer sykdom, den rammer folk som man aldri kunne ha tenkt at den rammer.

Som sagt, jeg kjenner ikke denne personen, og jeg har ingen rett til å si at jeg vet hva hun går gjennom, for det gjør jeg ikke.

Jeg kan ikke forestille meg det, for det er hinsides min fantasi, jeg kan bare si at jeg føler med deg, og det er det jeg har tenkt å gjøre.

Hvorfor må fæle ting skje, før folk forstår hva det er de har, og holder på å miste?

Hvorfor er menneske-psyken bygd opp slik?

Jeg ønsker uansett deg, og din familie alt vel videre.

klem og medfølelse fra Thomas.

som dere kanskje skjønner vil jeg egentlig ikke skrive stort mer i dag, jeg er fullt oppatt med å ringe rundt til familien min og fortelle de hvor glad jeg er i de, for selv om dette lyder bestialskt, så har dette vekket meg, en person venninnen min snakker om hver dag mister moren sin, det kan skje alle.

Det skjer ikke bare alle andre! fordi for alle andre, er DU alle andre!

ta vare på deg, og dine.

-Thomas Johan.

Dagens Soundtrack: Mostly Autumn - Storms over Still Water.