Tilgi meg, denne skulle vært publisert den 15. februar i år, så den kommer litt sent. Fant ut at det var på tide å kopiere de siste to innleggene i hovedbloggen min over hit. So here we go.

Visiting time is over

...And so we walk away

Jeg har sett The Cure live. Mandag 11 februar 2008 så jeg dem. Robert Smith er enda vakrere i virkeligheten enn på bilder. Jeg gråt. Sånn ca. 5 ganger. Konserten kan egentlig bare beskrives som en tre timer lang orgasme, med etterskjelvinger i flere timer. De hadde en fantastisk setlist på 36 sanger som inkluderte omtrent alle favorittene mine (ikke The Lovecats). De avsluttet hele setet med Killing an Arab, og jeg var kjempesvett etter å ha danset i tre timer med ekstremt høy lyd til innendørs konsert å være (i motsetning til enkelte idiotiske anmeldere klager jeg ikke!).

De åpnet hele konserten med Plainsong, og det virket som om de var litt forsiktige i starten (energien var fantastisk gjennom hele konserten, men Robert tok ikke så veldig kontakt med publikum, annet enn å beklage at det hadde gått seksten år siden sist), men det tok seg veldig opp, og energien ble bare kraftigere og kraftigere til de nådde et høydepunkt.

Den første sangen absolutt hele salen sang med på ble "Friday I'm In Love" etter en knakebrakende "Push". "The Walk" var for min del et av høydepunktene i første setet, som de avsluttet med "Disintegration". Så hadde de tre encores i ettertid, som var rene hitfesten, jeg kan nevne "A Forest", "Close to me", "Why can't I be you", "Boys don't cry" og "Killing an Arab" som de aller fleste har hørt om, i tillegg til "Grinding Halt" (Hvor jeg og de to jeg sto med tok helt av) og "Let's go to bed".

Robert Smith er nydelig, og jeg elsker The Cure. Elsker. Fra bunnen av hjertet mitt. Jeg begynner å lure på om jeg kan fungere emosjonelt sammen med noen som ikke liker det bandet.

(Da de sang let's go to bed sang publikum "du-duru-du-du-dudu!" høyt nok til å overdøve gitaren. Det SIER litt med tanke på volumet <3)

I'm Shaking Like Milk

Vi er rebelske nok til å leke incest, er vi ikke?

Jeg "sov" hos Ole, noe jeg presterte å si til Tina og Magnus. "Ja, jeg skal være hos Ole i natt, så blir ikke mye søvn på meg" ... "Han er homo, ikke tenk koffert!". Men ja, jeg var hos Ole den natten, vi så film og snakket. Det var kjekt, selv om han faktisk skremte vettet av meg ved å stryke meg opp etter låret og si "Rebecca. Jeg vil ha fitte", og så drive og si at siden vi var liksomsøsken så kunne vi leke incest. Heh.

Ole kler å være homo og burde ikke skremme meg sånn. Eller slikke på strømpebuksen min etter en kveld i spektrum. Han slikket på armen min og. Ole er litt merkelig, egentlig, men veldig, veldig søt, så det veier litt opp for hverandre. Vi så verdens DÅRLIGSTE "thriller"/"skrekkfilm". Are you Scared? er seriøst århundrets kjipeste skrekkfilm. Forutsigbar suppe. Og allikevel vil jeg sette pengene mine på at Unni hadde blitt skremt.

Unni blir alltid skremt. Ole og jeg var ute midt på natten for å kjøpe kake. Den var god, men jeg orket bare sånn halve. Og jeg skal aldri mer klage på trege pc-er, ingenting topper Ole sin. At han orker. Er vel en tilvenningssak, men fortsatt. Vi lagde kaffe, men Ole pøvde visst å lage penicilin i kaffekannen sin før vi brukte den. Det var litt småskummelt. Ole er verdens beste storebror, og jeg er glad i ham. Jeg liker å leke med ham, det er sunt for smilemusklene mine. Men jeg kommer til å få rynker. Det er verdt det.

Never Enough

...Cookies.

Unni og jeg skal sitte barnevakt i helgen, for hennes lillebror og Sander (håper jeg skriver det rett). Vi skal ha bakedag og kosekveld. Blir veldig enkel mat utenom det, da. For mammaen til Unni har kjøpt inn veldig mye ferdigmat. Det skal vi fôre dem med, tenker jeg. Så det blir brownies, prinsessemuffins og ostekjekt. Nam. Skal prøve å få min kjære mor til å kjøpe oss en flaske rødvin og, for det passer fint med ostekjeks.

Små øyeblikk er verdifulle, sett pris på dem! Det er de som virkelig utgjør livet ditt. F.eks. på konserten så var det selvsagt stort at jeg så favorittbandet mitt live, men det var enda mer fantastisk da de spilte Lovesong som enkeltsang. Såpebobler, røyk, tøymykner og innsidesmil, folkens. De er verdt mer enn dere aner, du vet aldri når ting tar slutt. Aldri. Sett ufattelig stor pris på dem når du merker at de går forbi, de er ofte flyktige.

Jeg tror blekingen tok livet av krøllene mine, men de kommer vel tilbake. Krølle er hardføre jævler. Jeg (som i skrivende stund er blondine. Det varer forhåpentligvis ikke lenge!) tar i mot fargeforslag med glede. Hvis ikke blir det svart og blondt.

-Eplefe, i pur lykkerus etter det som har vært en av de beste dagene i hennes nesten-atten-år-gamle liv.