det er rart hvordan man kan bli så usannsynlig glad i noen. Jeg topper det igjen.. Jeg går konstant rundt med sommerfugler i magen og bare gleder meg til neste gang jeg skal få en klem og bare sniffe inn lukten av gutten min. Følelsen av å strekke meg på tærne for å gi han et kyss, og bare synke inn i armene hans og kjenne hjertet slå. Det er nirvana for meg. Jeg trenger ikke så mye, bare en liten påminnelse på at han er der.

Og alle de små tingene som gjør at han er den han er. Det være seg en teit t-skjorte, bitching over econometrics eller når han ler av meg fordi jeg blir spurt om barnebillett på bussen. Jeg blir så varm inni meg når han løfter meg opp, skriver et brev til meg eller bare holder meg tett inntil seg og kysser meg på pannen. Han er så sterk! Det er noe med det at han kan løfte deg opp eller virkelig gi deg en kamp om fjernkontrollen. At han i begynnelsen lot meg vinne for at jeg skulle like ham, mens han nå aldri lar meg få overtaket lenger. At han laget creme brulee til meg på vår første deit, er jo noe som virkelig overvant meg, og han er fortsatt den samme. Vi kan le og være goofy sammen, jeg trenger ikke være jenta i hold-in strømpebukser og to tonn sminke for at han skal like meg. Jeg kan være megselv og likevel få ham til å være interessert.

Kan jeg be om mer? Ikke nå. Nå er det slik jeg alltid har villet hatt det. Og snart skal vi se hverandre enda mer! Samboere. Jeg smaker på ordet og det er søtt, jeg liker det. Og gleder meg til å vekke han på grusomme måter de dagene jeg våkner først. Og kanskje tilogmed være så elskverdig å lage frokost av og til? Vel, det er et stort kanskje. Men jeg gleder meg!