Jeg skal, som tidligere skrevet, begynne som kokk. Jeg vurderte sterkt å begynne rett i arbeid som ufaglært og ta fagbrev etter 5 år, men har kommet frem til at skolegang kanskje ikke er det dummeste allikevel, og er nå i full sving med å skrive søknader til diverse á la carte-restauranter i Bergen sentrum. Skoledelen begrenser seg heldigvis til én dag på skolen og fire dager på jobb, så da slipper jeg daglig kontakt med de fjortisene jeg hater av hele mitt hjerte. Utdanningstiden tar også bare 4 år istedenfor 5. Jeg kommer til å jobbe med piercing til skolen begynner, sånn ca. i August.

Han som tar over for meg heter Kenneth, og har jobbet et par år på Leading Light. Han er også et sosialt og utadvent vesen, noe jeg på ingen måte er. Det kan selvfølgelig hende at jeg har vært ekstra uheldig, men i den siste tiden er jeg ikke akkurat begeistret når kunder kommer inn døren. Stort sett er det en av følgende typer:

Knisete 16-åringer som skal ha piercing i tungen eller navlen, står i en klynge og leser prislisten, og spør så om hvor mye piercing i navlen/tungen koster. Alternativt tør de ikke å spørre om noenting, og står i klyngen sin og hvisker høyt "Spør da!". "Neei, eg tør issje!". "Kniiihihihiis!" og "Wiiihihihi!". Jeg tenker med grøss og gru på at det finnes mennesker som tilbringer mye tid med sånne. Jeg blir sliten i hodet etter 5-10 minutter, stakkars lærere og medelever som må være med dem hele dagen.

Folk som lurer på prisen på en tatovering, "ikke for liten, og ikke for stor". Når jeg klarer å bekjempe fristelsen til å si "Ikke for lav, og ikke for høy.", spør jeg pent om "Hvor stort er det for deg?", og stort sett får jeg svaret "Sånn.. vanlig." Så tygger de frenetisk på tyggisen sin, og jeg bekjemper fristelsen til å bokse dem i magen. Herre mitt hatt, vis med fingrene, eller bruk en anerkjent måleenhet som, tja, centimeter?

Folk som skal ha det samme som alle andre, som for tiden er tre stjerner og feer i trusekanten. Ikke for stor, og ikke for liten, selvfølgelig. Faktisk sånn akkurat passe. Jeg har litt lyst til å legge inn en egen kategori på flash-maskinene våre (PC-er hvor folk kan klikke seg gjennom hundre millioner bilder), kalt "Kategorien for fantasiløse etterapere". Her skal de tre stjernene og feene plasseres, sammen med kinategn, Nemi-drager, From dusk till dawn-tribalen, alt Beckham og poppe syngedamer har tatovert på seg, en norsk-til-arabisk-oversetter og gotisk skrift. Jeg sier ikke at alle skal være unike snøfnugg og drive med sjelegranskning i måneder og år før de får tatt en tatovering, men å betale i dyre dommer for å få en blåkopi av hva alle andre løper rundt med, skjønner jeg virkelig ikke poenget med. Noe av det morsomste jeg har vært med på, var en av disse overpudrete muffintop-damene som skulle ha en tatovering. "Noe som ikke alle andre hadde, tre stjerner", sa hun med entusiasme og glød i stemmen. "Sånn liten-stor-liten, i trusekanten?", spurte jeg. "Ikke fylte, bare et kraftig omriss?". "Ja, hvordan visste du det?", gispet hun.

Folk som kommer inn, sier "Jeg skal ha piercing i navlen", og når jeg så spør om å få se på navlen (ikke alle kan pierces, noen har for liten hudfold over navlen, noen har utovernavler, etc.), så kniper de på den, skjuler det jeg vil se på, og sier "Her.". I og med at jeg har livnært meg av dette i noen år, så har jeg en viss formening om hvor navlen befinner seg på kroppen.

Folk som leser gjennom tatoveringsbladene og sier "Æsj!!" et minimum av 9 ganger per minutt. "Ærsj, hvorfor gidder folk å ha sånne ting?". Dette er ofte de samme menneskene som over, stjerner-i-trusekant-trynene. Seriøst, tenk om jeg skulle gått rundt i alle butikker og uttrykt min misnøye over alt jeg ikke likte. Jeg er ikke noen fan av vin, så jeg lurer på hvordan det hadde tatt seg ut om jeg ruslet rundt på polet, tok opp en flaske vin og utbrøt "ÆSJ!" før jeg satt den fra meg igjen og gikk videre til neste flaske.

Folk som ikke leser ting skikkelig. Vi har et par A4-ark med "DEPOSITUM" som tittel, samt "Små/medium/store tatoveringer - 500/1000/2000kr hhv", samt informasjon om hva som er liten/medium/stort. Arkene kom opp på veggene for en måneds tid siden, og jeg har faktisk ikke tall på hvor mange ganger et eller annet brødhode utbryter "Ojoj, 500kr for en liten tatovering, det var billig!", eller begynner å sette opp en time for å dekke hele ryggen fordi det bare kostet 2000kr.

Folk som ikke skjønner at vi har ventetid. "Hei, jeg skal ha en vanlig middels normal tatovering, når er første ledige time?", spør de på telefonen. Etter å ha brukt en femtedels arbeidsdag på å hale ut hva en "vanlig middels normal tatovering" er for dem, finner jeg frem første ledige time i avtaleboken. "Første ledige time er om fire uker.", sier jeg. "Er det første ledige time", spør de igjen. "Det var jo det jeg nettopp sa, din forbanna mongodott!" "Ja", svarer jeg.

Asylsøkere. Stort sett er det unge somaliske piker som skal ha nesen piercet, og omtrent halvparten av de jeg har gjort noe på, kommer tilbake etter to uker med et nesebor på størrelse med Jupiter. Når jeg forklarer prosedyren og renseanvisningen, foregår det på en merkelig blanding av norsk, engelsk og gestikulering, og det kan virke som om de viktigste delene blir glemt.

Folk som leker med de betente og ekle smykkene sine. "Hei, jeg tror jeg har noe problemer med navlen min, huden er rød og grønt puss kommer ut av såret.", hvorpå de bretter opp toppen sin og begynner å plukke bort størknet sårvæske, til tross for at det siste jeg sier til nypiercete kunder er "vask hendene før du er borti smykket". Eller "Øhm, tungen min er fortsatt hoven etter to måneder.", før de rasler smykket over tennene og gnager på det. Besynderlige greier.

Folk med buksene oppi sokkene. For å sitere Kong Olav V; "Mennesker med bukser i sokkene fortjener ikke livets rett.", og jeg sier meg hjertens enig med vår avdøde monark.

Om jeg skulle ha jobbet på studioet lengre, tror jeg nesten jeg måtte ha installert en falluke i kunderommet, en som endte opp i et mørkt rom med skrubbsultne kannibal-dverger. Med nightvision-goggles på hodet og skarpe teskjeer i de små håndlankene sine. Men, jeg tror Tomas ville ha luktet både muffens og ugler i mosen (og døde kunder) om vi plutselig bare hadde hyggelige kunder, de som kommer med et par tegninger/bilder og en klar formening om hva de vil ha, hvorfor de vil ha det, hvor de vil ha det, og hvor stort de vil ha det, og i tillegg klarer å formidle dette. Om noen tilfeldigvis har sett på LA Ink, så er kundene der helt fantastiske. Men, jeg overlever nok et halvt år til.

Ellers er den nye leiligheten på god vei til å bli ferdig. Gulvet er støpt, veggene er satt opp og fylt med Rockwool, og i morgen kommer elektrikere for å, vel, legge opp det elektriske. Det er utrolig greit å kunne si at "Her skal jeg og PC-en min sitte, her trenger vi en million støpsler." og "En kabelskinne gjennom disse veggene, takk. Her skal gigabit-kabelen gå fra filserveren til mediasenteret." også er alt på plass. Leiligheten ble også mye større enn hva jeg hadde sett for meg utifra tegningene, og det liker man.