For en stund tilbake ble jeg oppmerksom på at kent hadde konserter i Oslo og ergret meg over at jeg ikke hadde råd til å dra dit, og de kom helt sikkert ikke til Trondhjem.

Jeg tenkte ikke mer over det, før jeg snakka litt med dama til en kompis og hu nevnte at hu skulle på kent i Trondhjem i desember.

Jeg ble fyr og flamme og lurte på hvor og når og skaffa billett sporentreks.

Så begynte en ventetid på rundt et par måneder, før den store dagen kom.

Det begynte bra, jeg var kommet trekvart ned den lange bakken familien min bor ca på toppen av da jeg kom på at jeg hadde glemt billetten der oppe. Så var det å gå fort opp en isete bakke for å hente den, og så rushe nedover for å rekke bussen som skulle ta meg fra Orkdal til Trondhjem. Noe kvalm og svimmel fordi jeg ikke hadde spist eller drukket siden dagen før, og ikke noe særlig da heller.

Jeg rakk en pølse og en Urge på busstasjonen før bussen kom, satte meg i en stappfull buss og venta på å komme til Trondhjem.

Vel fremme, var det å orientere seg i vintermørket på isete veier en vei jeg ikke har gått på rundt 1,5 år for å finne igjen Trondhjem Spektrum aka Nidarøhallen og konserten. Vel fremme, ble jeg stående ganske langt fremme i en kø som bare ble lengre og lengre, men da klokken ble 18:30 og dørene skulle åpne, åpnet de ikke og vi ble stående å vente i rundt 20 minutter på at de skulle få opp dørene.

Da vi endelig kom inn, var det å stille seg fremst til venstre og vente på at konserten skulle begynne. Hadde jeg visst at jeg måtte vente i 1,5 - 2 timer, hadde jeg vurdert en senere buss og ikke stresset så mye.

Men det var definitivt verdt det, selv om jeg ikke kjente igjen alle sangene, og ikke husket teksten til over halvparten.

Jeg sang med på det jeg kunne, klappet og hoiet og var i ekstase for en av de beste konsertene jeg har vært på (og det begynner da å bli noen nå, etter skremmende mange bare i år).

Sto sammen med ei søt jente i rødt som forsvant før jeg fikk sukk for meg til å snakke med a da konserten var over, men i stedet ble jeg huket tak i av et par damer som kjente meg igjen fra noen av de alt for mange bildene jeg har lagt ut av meg selv på nettet, og skulle hilse på og diverse.

Bare kos det så klart, selv om jeg mista sjansen til å snakke med den mystiske kent-fanen som hadde pirret min interesse der jeg sto.

Ja ja, det samme skjedde på Turbonegro på Storåsfestivalen i fjor.

Slikt skjer, og man venner seg til det.

Nå om jeg bare fikk sove nå, hadde alt vært fint, men selvsagt sitter jeg her og skriver innlegg og leser om valkyrier og hører på kent i stedet for. Ja ja, slikt skjer vel det og.