I går kveld ble fruen dårlig, og vi tok en taxi til legevakten. Vi kom inn rundt 23.00 og stilte oss i køen (som bestod av to andre mennesker) før det snåleste legevaktbesøket i manns minne startet.

Etter et par minutter ble vi obs på en eldre dame (type catlady, og ikke den snertne utgaven som bekjemper kriminelle) som satt henslengt i en dør og stirret på køen med olme øyne, før hun ubrøt "ONDSKAP!". Et par minutter senere kjørte en taxi opp til døren, og et eksemplar av det svake kjønn luntet inn og veltet seg ut over den mobile sykesengen. Enda et par minutter senere kom den sjarmerende partneren hennes, som, med en ånde som ville ha gjort en baby beruset, spurte hele køen om vi sto i kø.

"Nei du, vi bare står her for å møte trivelige mennesker..".

Etter en urinprøve fikk vi beskjed om å slå oss ned like ved inngangspartiet, hvor vi sniklyttet på samtalen til det hyggelige paret. Innimellom snøvlingen og gryntingen hennes plukket vi ut at hun hadde, quote unquote, migrene og skuddskader. Da har man prioriteringene riktig. Etter hvert forsvant de (og dermed underholdningen vår), inntil to fjortisjenter kom inn. Vi kom frem til at den ene var gravid i åttende måned, men hun ødela teorien vår grundig da hun tok av seg jakken. De kniste og snakket høyt om Arild og Jeanette som hadde slått opp fordi Arild var utro, og at pistasjenøtter var bedre enn peanøtter, og at de burde gå utenfor og skalle hodet i veggen for å få en lege fortere. Hadde det ikke vært for at pusen min var dårlig og lå i armkroken min, hadde jeg nok tilbudt mine hodeskadetjenester, helt gratis.

I mellomtiden hadde ondskap-damen klamret seg ut av dørkarmen og opp i en rullestol, så hun underholdte seg med å trille rundt køen og kjøre på folk, mens hun mumlet til sykepleierne. En 50-60 år gammel fyllik kjeftet på sykepleierne og ville vite hvor de hadde lagt klærene hans. 20 minutter senere tror jeg sykepleierne fikk nok av alle mongoene og stuet de tilsynelatende normale menneskene inn i egne rom. I rommet vårt ble vi underholdt av rautingen til damen med migrene og skuddskader, samt en ny dame i naborommet. Med den typiske "har bodd i Nygårdsparken i 20 år"-bærgensken forklarte hun at hun skulle kappe noe av legen for å bevise at hun hadde isjas. Noen minutter senere gaulet hun om at noen måtte gå vekk, og hun måtte ha luft! LUUUUUFT! EEEEG MÅ HA LUUFT!

Etter dette roet ting seg, men vi hørte en del zombie-hyling i korridorene. Vi kom frem til at den veggmonterte blodtrykksmåleren ville bli et fint slagvåpen om det viste seg at fredag natt var tidspunktet helvete stengte inngangsdørene. Men, ingen vandrende døde veltet inn døren. Ingen leger heller, så etter to og en halv time på rommet ruslet jeg ut til skranken og forhørte meg om hvordan ting lå an. På vei tilbake støtte jeg på en herre med bart som satt på gulvet og skuflet rompen rundtomkring.

Et lite kvarter etter jeg kom tilbake, fikk vi besøk av sykepleieren som tok imot oss, og vi fikk vite at vi var øverst på listen og en lege skulle komme fortere enn svint. Hun var veldig hyggelig og klappet på Linnéa og virket oppriktig bekymret.

Så, en todelt konklusjon. Det er mange rare folk i verden, og stakkars, stakkars sykepleiere som må jobbe med disse rare trynene. Jeg har lyst til å bake en kake eller kjøpe en blomst til dem.