Da jeg var veldig liten, hørte jeg vitsen om tomatene. Den åpnet en helt ny

verden for meg. Det var slik en fantastisk historie - morsom, absurd og fæl på

en gang.

To tomater gikk langs en vei. Bare det er jo morsomt, å forestille seg to

tomater som tusler avsted på små, tynne ben.

Jeg så også for meg at tomatene hadde øyne, nese og munn, og kanskje

en liten hatt på hodet. Og så kom bilen, veiiaavr, alltid en liten lastebil, og jeg

husker at den var hvit.

Lastebilen moste den ene tomaten og fortsatte likegyldig ut av historien uten

å stoppe. Den var bare en stor, ubønnhørlig kraft som tilfeldigvis passerte og,

uten å tenke på det eller bry seg det aller minste, knuste alt som kom i dens

vei.

Den andre tomatens replikk til sin overkjørte venn er såvel skrekkelig som

sann, og vidunderlig morsomt: "Kom an, Ketchup, så går vi!"

Først kan replikken oppfattes som rå og hjerteløs. Tomatvennen er jo

fullstendig most. Hvordan kan man si noe så ondskapsfullt til en som er

blitt så grundig knust?

Men når man tenker etter, svikter ikke den uskadde tomaten vennen

sin etter ulykken. Han snur seg og erkjenner det som har hendt, aksepterer

det som må aksepteres, og bruker humoren som en måte å komme videre

på.

Og det er ikke bare han selv, den uskadde, som kommer videre. Han

oppfordrer også tomatvennen sin til å reise seg og fortsette.

Ikke lenger som tomat - den overkjørte tomaten er altfor knust, altfor

forandret til noengang å kunne kalles tomat igjen - men som noe annet,

som også er greit å være: Ketchup!

Kom an, Ketchup, så går vi!

Ikke bli liggende der. Reis deg og gå! Du er ikke den du var, det kan du

aldri bli igjen. Livet har fart hardt med deg, og livet er en hvit lastebil som

passerte i all sin kraft og vrede og mote deg flat, men du finnes fortsatt, du

puster ennå. Jeg står her og venter til du får igjen pusten, så går vi videre

sammen.

Slik slutter den første morsomme historien jeg hørte, en vits som forandret

og ga retning til livet mitt.

Kom an, Ketchup, så går vi!

- Utdrag fra "Jenny" av Jonas Gardell (kapittel 3)