Takk for denne generasjonen kjære PlayStation 2. Tusen takk for alle de fine øyeblikkene du har gitt meg.Jeg husker fortsatt da jeg var Legolas på jakt etter Uruk-Hai-er. Og da jeg jaktet på en vei ut av et slott sammen med ei prinsesse som ikke kunne språket mitt.Det er vanskelig å glemme da jeg var hemmelig agent og fikk oppdrag om å snipe en president. Og da jeg ble boss over hele byen Vice City.Den opplevelsen av å følge Tidus på eventyr er en opplevelse jeg ikke vil være foruten. Heller ikke alle de 16 kollossene jeg drepte for å redde min kjære.Hvem vet hvem jeg hadde vært idag, hvis ikke jeg hadde fått sett Carl Johnsons vei mot toppen i San Andreas. Eller Yunas jakt etter sin kjære.Tenk om jeg ikke hadde fått med meg livet til Max Payne eller fått hilse på selveste The Godfather Don Vito Corleone. Da hadde jeg ikke klart å lage fine store sladder i Underground og blitt flink til å ta Takedowns.Hva om jeg ikke hadde funnet sannheten om hjertet? Da hadde jeg ikke gått for å finne Kairi. Det er jo mulig at jeg hadde vært meg selv, selv uten Sands of Time. Men hadde nok ikke oppdaget min egen Warrior Within. Og ikke lett gjennom hele Liberty City for The Tho Trones.Uten PS2-en så hadde jeg ikke tatt hevn på en krigsgud eller deltatt i 5 runde av Iron Fist Tournament.Men jeg er takknemmelig for alle de fine øyeblikkene jeg fikk med deg kjære PS2 - håper du holder i mange, mange, mange år til!